Senders jødiske reise

Anne Senders bok Vår jødiske reise som kom i høst er spennende og lærerik lesning, obligatorisk for alle som er interessert i jødenes historie i Norge.

Vår jødiske reise av Anne Sender ble utgitt av Cappelen Damm høsten 2013.
Vår jødiske reise av Anne Sender ble utgitt av Cappelen Damm høsten 2013.
Denne artikkelen er en gave til deg fra medlemmene i Med Israel for fred (MIFF). Hvis også du blir medlem, kan vi nå ut med sannheten om Israel til enda flere. Er du medlem allerede, håper vi du vil verve en venn nå. Klikk her for å gå til registreringsskjema. Medlemskap er gratis ut året!

Jeg kom sent i gang med å lese Senders bok, og dessverre har det allerede gått flere måneder siden jeg fikk lest boken ferdig til jeg endelig får skrevet denne bokomtalen. Kanskje skyldes forsinkelsen tanken at det er så mye som burde vært gjengitt og omtalt fra boken – oppgaven har sett så tidkrevende ut – og derfor er den blitt skjøvet bak i køen av mer presserende arbeidsoppgaver?

For det er svært mye svært bra i Senders bok, mye viktig og god informasjon. Men nå vil jeg heller skrive litt av det jeg merket meg enn ingenting.

 

Nordmenn med jødisk tro

Sender begynner sin bok med å fortelle svigerfamiliens historie, den jødiske Sender-familien som hun kom inn i og som ble den viktigste døren på vei til konvertering til jødedommen.

Historiene fra Holocaust, de vanskelige årene som fulgte og erstatningsoppgjøret blir nære og ekstra engasjerende når det fortelles med Senders stemme. Her er det mange detaljer som vil være nytt stoff også for lesere som har lest mange historier fra krigsårene.

Svigerfaren til Anne, Markus, klarte å slippe hatet mot tyskerne, svigermoren gikk med “en sydende motvilje resten av livet”. De få jødiske flyktningene Norge slapp inn måtte undertegne et papir som sa at dersom de var så heldige å finne overlevende fra familien måtte de ikke kreve gjenforening her. Den jødiske menigheten måtte bære en stor del av ansvaret for de jødiske flyktningenes sosialhjelp.

Skildringen av livet i den jødiske menigheten er kanskje noe av det mest interessante for lesere med annet livssyn. Helt siden 1980-tallet har Sender ikke bare vært aktiv i Det Mosaiske Trossamfund (DMT) i Oslo, men også engasjert i en rekke tilstøtende organisasjoner. Hennes siktemål i arbeidet har hele tiden vært å integrere den jødiske menigheten i det norske – hun var del av en generasjon av jøder som ville være “nordmenn med jødisk tro”.

Kapittel 1 avsluttes med en verbal ørefik til de som bygger løgnkonspirasjoner mot jødene: “Til konspiratørene kan det være fristende å si at de jødiske samfunn altså har mer enn nok med interne utfordringer og konflikter til at globale herredømmeambisjoner får særlig plass.”

 

Sender og kristne

Ingen trenger å være tvil om Senders prinsipielle støtte til jødenes nasjonal prosjekt i Israel. I kapittel 2 påpeker hun at jødene har “bredere, dypere og ikke minst lengre fellesskap enn noen annen folkegruppe”. DMT har, også med Sender som styreleder, hatt en sterk tilknytning til Israel, menigheten definerer seg selv som zionistisk.

Ingen burde heller være overrasket over Senders kritikk av Israel og av Israels venner i boken. Dette er kritikk hun har kommet med i en årrekke, også i sterkere form enn det som kommer fram i boken. Da hun engasjerte seg i Hjelp Jødene Hjem (HJH) på 1990-tallet oppdaget hun at noen kristne Israel-venner “levde i en boble av profetiske drømmerier”. Det er en oppfatning Sender utvilsomt har fremdeles.

Samtidig setter hun i hovedsak pris på vennskapet fra kristne Israel-venner. “Kristenfolkets oppslutning om Israel i den verste svart-hvitt tiden ga oss tiltrengt oppmuntring og kontakt,” skriver hun blant annet.

 

Sender og MIFF

Sender omtaler MIFF med respekt i boken. Hun anser MIFF som “grunnfjellet” i innsamlingsarbeidet som startet i HJH. “MIFF (…) hadde en ‘nøytral’ profil som kunne samle både kristne, jøder og sekulære under sin paraply.” Hun gir også MIFF kreditt og utfordring mot slutten av boken, hvor hun har drøftet utfordringene både for Israel og den jødiske minoriteten i Norge.

“MIFF tok stadig tak i utspill og utsagn i den norske offentligheten, inkludert universitetenes aktiviteter eller mangel på det, og fikk mye oppmerksomhet for det. Resultatet ble da også en tredobling av medlemmer på to år [MIFF økte fra 2000 medlemmer i mai 2008 til 6000 medlemmer i mai 2012, red. anm.]. Etter år med systematisk jobbing for å presentere ulike israelske syn og data om konflikten, ble MIFF mer og mer en troverdig kilde både for presse, politikere og meningmann. Alle ære til dem for det. Deres utfordring er å unngå bare å bli et israelsk regjeringsorgan, men presentere mangfoldet av landets stemmer, og heller ikke falle for fristelsen til å oppfylle norske kristensionistiske tolkninger om tingenes tilstand.”

Sender kan være trygg, MIFF vil fortsette å formidle hva de store gruppene i Israel mener.

 

Sender og norske medier

I kapittel 3 forteller Sender om sine egne opplevelser under Gaza-krigen i 2009. Hun hadde “aldri opplevd et slikt gruppepress av hat” som det hun gjorde 8. januar 2009, klimakset på de antijødiske og anti-israelske opptøyene i Oslo. Sender var “ikke (…) så henrykt over å finne skyggesiden av det multikulturelle samfunn i egen bakgård”.

Hun forteller åpent hvilke følger den anti-israelske mediedekningen fikk for den jødiske menigheten.

“Etter hver eneste reportasje fra legen Mads Gilbert, som rasende anklaget Israel, slik vi oppfattet det, “som roten til alt ondt”, fikk menigheten mange titalls hatmailer, telefoner og brev. Tonen i dem var utvetydig: “Dere av morderslekt, snart er det deres tur.” Foreldre i den jødiske barnehagen holdt barna hjemme, og en del av medlemmene våre unngikk de vanlige arrangementene i samfunnshuset. Vaktene våre jaget bort ungdommer som brølende kastet stein og forbannelser mot alle som beveget seg rundt synagogen. De voldelige demonstrasjonenes budskap lå som en klam hånd over oss.”

Norske aviser gjorde sitt for å trekke en kobling mellom Israels handlinger og norske jøder, en kobling de ellers bruker mange fine ord i lederartikler på å hevde at ikke finnes der.

“Avisene trålet våre jødiske miljøer i Trondheim og Oslo for å finne noen jøder som i krigsoverskrifter på et eller annet vis kunne si det alle ville høre: Vi er sjokkert! Vi fordømmer! Vi skammer oss!”

Sender er ramsalt i sin kritikk: “Den arabiske TV-kanalen Al Jazeera ga mer bakgrunnsinformasjon enn norske medier.” Sidsel Wold, NRKs tidligere Midtøsten-korrespondent, ble “etter hvert oppfattet mer som aktivist enn journalist”.

Som sosialdemokratisk nordmann er Sender naturlig nok kritisk mot flere deler av israelsk politikk og samfunnsliv. Likevel får hun en “litt flau smak i munnen” når hun ser “den hyppige moralske pekefingeren fra tunge norske aktører” rettet mot Israel, og ikke det samme engasjementet mot andre land i Midtøsten hvor det foregår ting som er mye verre.

 

Sender og norske naboer

Senders hverdagshistorier med eksempler på antisemittisme er noe av det mest oppsiktsvekkende i boken. Her er det mange historier som aldri er blitt rapportert i norske medier.

Ta for eksempel samtalen med en nabo av synagogen i Oslo sentrum. Sender spurte vedkommende om norske jøder, med svært ulikt spenn i synet på Midtøsten-konflikten, kollektivt skulle dømmes som ansvarlig for hva den israelske regjering måtte igangsette.

“Ja, dere er like alle sammen, og vi skal f… meg ikke bli trua på grunn av sånne som dere,” svarte naboen.

Kunnskapsløsheten hersket også i Justisdepartementet. Da DMT henvendte seg med bønn om ekstra støtte til sikkerhet, etter at bomber var utplassert ved synagogen i København i 1985, svarte statssekretæren, ifølge Sender: “Dere får henvende dere til deres egen ambassade. Kan dere ikke be dem der dere kommer fra å gi dere midler til beskyttelse, da?” De jødiske deltakerne i møtet “ble lamslått”.

 

Sender og løsninger

Sender er klar på at palestinerne må oppgi kravet om rett til tilbakevending for millioner av 1948-flyktningenes etterkommere. Her har hun en stor kommunikasjonsoppgave inn mot alle sine toneangivende norske dialogpartnere, med Den norske kirken i spissen. Dersom alle disse kan bli like tydelige som Sender på dette, kan Norge gi et lite bidrag til fred.

Samtidig er Sender klar på at “Israel burde ta sjansen som den sterkeste part og initiere reelle skritt mot en løsning”. Her deler hun syn med den politiske venstresiden i Israel, og med betydelige deler av det jødiske samfunnet i USA.

Senders kritikk av Israel skiller seg lite fra den interne kritikken som kommer fram i israelske medier hver dag, kanskje med unntak av at den stort sett er noe mildere i tonen. For Israel-venner som mener Israel er ufeilbarlige vil boken kunne være tøff lesning, men jeg antar at dette ikke blir noe stort problem. Israel-venner som ser på Israel som ufeilbarlige er nemlig også en myte og konspirasjon. Jeg har til gode å møte dem.

 

Senders feil

I en bok på 267 sider skal det godt gjøres at det ikke sniker seg inn noen feil. Her vil vi nevne noen av dem som er mest iøyenfallende i Senders omtale av Israel.

Når Sender forteller historien om Oslo-prosessen, hevder hun C-områdene på Vestbredden “etter avtalen skulle (…) bli en del av den palestinske staten ved sluttforhandlingene etter fem år”. Det kan være palestinske øyne leste avtalen slik, men du skal lete lenge for å finne slike formuleringer i tekstene. Yitzhak Rabin, som var statsminister under Oslo-prosessen, snakket ikke en gang om opprettelse av en palestinsk stat.

“Før valget i februar 2013 ønsket Netanyahus regjering å annektere C-området,” skriver Sender. Dette er nok en direkte feil. Det stemmer at høyrepartiet Bayit Yehudi har kommet med slike forslag, men dette har aldri vært regjeringens policy og har heller ikke støtte blant andre koalisjonspartnere.

“Antall kristne i Israel og Palestina har sunket dramatisk de siste årene,” hevder Sender. Feil igjen. I motsetning til andre land i Midtøsten har antallet kristne i Israel økt de siste tiårene. Les flere artikler om kristne i Israel.

Forrige artikkelTi grunner til at Israel-boikott er umoralsk og hindrer fred
Neste artikkelIsrael angrepet med 70 raketter fra Gaza
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -