8. mai, 14. mai, 17. mai – om fred i frihet

Kong Harald og kronprinsesse Mette-Marit står klar til å motta Israels president Shimon Peres under statsbesøket 12. mai 2014. (Illustrasjonsfoto: Conrad Myrland, MIFF)
Kong Harald og kronprinsesse Mette-Marit står klar til å motta Israels president Shimon Peres under statsbesøket 12. mai 2014. (Illustrasjonsfoto: Conrad Myrland, MIFF)

Før du leser videre, vil vi takke deg som er medlem av MIFF og gjør det mulig for oss å drive dette nettstedet. Er du ikke medlem ennå, vil vi invitere deg til å betale kontingent for 2021 nå. Da gir vi deg resten av år 2020 gratis.

Det følgende er manus for foredrag som Conrad Myrland holdt i MIFF Hallingdal 8. mai 2014. I bunn av artikkelen kan du høre lydopptak av foredraget.

Conrad Myrland i MIFF Hallingdal 8. mai 2014. (Foto: Jostein Sandsmark)
Conrad Myrland i MIFF Hallingdal 8. mai 2014. (Foto: Jostein Sandsmark)

Jeg er veldig glad for at vi kan være samlet som venner av Israel for å markere Israels uavhengighetsdag, Israels nasjonaldag. I Israel ble feiringen innledet mandag kveld 5. mai, og fortsatte tirsdag 6. mai. Og la meg oppklare det aller først: Israels helligdager og nasjonale fester følger jødisk kalender. Derfor vil ikke uavhengighetsdagen feires 14. mai hvert år, men ulike datoer i “våre” måneder april og mai. I år var det altså 6. mai, for to dager siden.

“8. mai, 14. mai, 17. mai – om fred i frihet.” Det er litt av en tittel jeg har fått som utgangspunkt for foredraget. For de som er eksperter på disse tre datoene kan de hver for seg romme stoff til utallige foredrag. For meg som ikke er ekspert på noen av dem, men som kanskje kan mest om 14. mai, er det bra å få tre. Da kan jeg mest konsentrere meg om å peke på hva som er forskjellig og hva som er likt, og prøve å veve inn noen kommentarer som det uansett er viktig for meg og MIFF å formidle. For å være på mest sikker grunn vil jeg bruke mest tid på 14. mai.

La oss ta det kronologisk, og begynne med dagen i dag – 8. mai. Denne dato for 69 år siden kapitulerte de tyske militære styrker som hadde okkupert Norge fem år og én måned. På samme tidspunkt var andre verdenskrig i Europa over, de allierte hadde seiret. Jeg skal ikke bruke mye tid på Frigjøringsdagen, flere av dere må ha opplevd i barndommen den enorme gleden og lettelsen som bredte seg i det norske folk.

Det er verdt å merke seg at de fiendtlige soldatene i Norge ikke var nedkjempet – mellom 400.000 og 500.000 tyske soldater stod i Norge 8. mai 1945. Allerede neste år var situasjonen omvendt. Norske soldater okkuperte Tyskland. De fleste kontingentene av den norske Tysklandsbrigaden besto av over 4000 menn. “I årene 1947-1953 gjorde ca. 50.000 norske soldater tjeneste i Tysklandsbrigaden,” opplyses det på minnenettsiden tysklandsbrigaden.no. En av de unge norske okkupasjonssoldatene skulle senere vokse frem til stor berømmelse og ende opp som norsk statsminister og innbarket okkupasjonsmotstander. Motstander av én av verdens mange okkupasjoner, vel og merke.

Kåre Willoch var okkupasjonssoldat i Tyskland i 1948. Det bringer oss til 14. mai, vår andre dato. 14. mai 1948 stod en liten mann, men med stor gjennomføringskraft og store drømmer, i storsalen i Tel Avivs Kunstmuseum. Foran seg hadde han samlet en gruppe på drøyt 300 mennesker, som var invitert i all hemmelighet med kurerer dagen før. Det var borgerkrig i området, og neste dag skulle Tel Aviv bli bombet av egyptiske jagerfly. Blant annet på grunn av sikkerhetssituasjonen var samlingen lagt til kunstmuseet til ordfører Meir Dizengoff, hvor vinduene var høyt oppe på veggen og det var enkelt å evakuere ut en dør på baksiden.

David Ben Gurion slo med klubben og begynte å lese:

I ERETZ ISRAEL [landet Israel] oppstod det jødiske folk. Her ble dets åndelige, religiøse og politiske identitet formet. Her oppnådde det først sin egen stat, skapte en nasjonal og universell kultur og skjenket verden den evige Bøkenes Bok.

Det jødiske folk ble fordrevet fra landet med makt, men i landflyktighet beholdt jødene troskapen til hjemlandet. Aldri svant håpet; aldri forstummet bønnen om å vende hjem til frihet.

Fred og frihet går som en rød tråd gjennom teksten videre.

Jøder som hadde kommet til Sør-Syria da området var under osmansk kontroll eller til mandatområdet Palestina da området var styrt fra London, flyktet ofte enten fra ufrihet i Europa eller fra ufrihet i muslimske land. I århundrer var jødene i beste fall blitt behandlet som annenrangs borgere.

Ben Gurion leste videre:

Drevet av kraften i historie og tradisjon, søkte hvert slektsledd av jøder på ny å slå rot i sitt gamle hjemland. De siste tiårene har de vendt tilbake i skarer. Pionerer, forsvarere og innvandrere som hadde vært hindret av blokade, har fått ørkenen til å blomstre, gjenopplivet det hebraiske språket, bygd byer og bygder og skapt et blomstrende samfunn med sin egen økonomi og kultur. De elsket fred, men visste å forsvare seg, de lot fremskrittets velsignelse komme alle innbyggere til gode og hadde en selvstedig stat som mål.

Han nevner Theodor Herzl, Balfour-erklæringen, Folkeforundets mandat til Storbritannia om å opprette et jødiske nasjonalt hjemland. Han minner om FNs delingsforslag fra 1947. Han pekte også tilbake på redslene som ble endelig avsluttet 8. mai.

Katastrofen som nylig rammet jødefolket og utslettet millioner av jøder i Europa, gav ugjendrivelige bevis på at problemet med hjemløse jøder bare kunne løses ved å gjenopprette jødestaten i Eretz Israel. Den staten kan åpne portene for enhver jøde og gi jødefolket en status likestilt med alle andre nasjoner i folkenes familie.

Overlevende etter nazistenes massemyrderier i Europa, samt jøder i andre land, skydde ingen hindringer og farer, men fortsatte å dra til Eretz Israel. De hevdet alltid sin rett til et verdig liv i frihet og ærlig arbeid i sitt nasjonale hjem.

Ben Gurion slo fast det samme som mennene på Eidsvoll hadde signalisert på vegne av det norske folk 134 år tidligere:

Det jødiske folk har, slik som alle andre folk, en naturlig rett til å være herre over sin egen skjebne i sin egen stat.

Parallellene til paragraf 1 i den norske grunnloven er klar: “Kongeriket Norge er et fritt, selvstændigt, udeleligt og uavhædeligt Rige.”

 

Men den israelske Uavhengighetserklæringen var på ingen måte noen grunnlov. Tvert imot, ga Ben Gurion løfte om å få på plass en grunnlov  innen “1. oktober 1948”. Da Ben Gurion for første gang gikk av som statsminister i 1954 var en grunnlov forsatt ikke på plass.

I 1956 tok Menachem Begin, som da ledet den høyreorienterte opposisjonen i Knesset, opp mangelen på en grunnlov. “Dagen vil komme da en regjering valgt av vårt folk vil oppfylle det første løftet gitt til folket ved etableringen av staten, nemlig (…) å gi folket en grunnlov og gi juridiske garantier for sivile friheter og nasjonal frihet.”

Men da Ben Gurion avsluttet sin siste statsministerperiode i juni 1963 – 15 år etter at han ga sitt løfte – var en grunnlov fortsatt ikke på plass.

Begin, som var Ben Gurions største innenrikspolitiske fiende, skulle selv endelig få lede en israelsk regjering fra 1977. Begin regjerte i over seks år, men fortsatt ble det ikke noen grunnlov.

Israel har fortsatt ingen skriftlig samlet grunnlov, selv om den fra tid til annen ennå blir servert som politiske løfter. En uthamring av en grunnlov vil sannsynligvis så mange interne konflikter at Israel har valgt å basere sin lovgivning på et sett med “Basic laws”, sedvane og opprettholdelse av status quo i mange spørsmål.

Israel er forresten ikke alene om å være uten en skriftlig, samlet grunnlov. De er i godt selskap, blant annet med Storbritannia og New Zealand.

Saudi-Arabia på sin side har valgt å ha Koranen som grunnlov. Noe mer oppdatert trenger ikke de.

 

Vi har snakket mye om grunnlov, men skal ikke gå til 17. mai ennå. Vi hører fortsatt på Ben Gurion 14. mai 1948. Han har mer og si om fred i frihet.

Staten Israel vil være åpen for jødisk innvandring og for samling av jøder i eksil. Den vil strebe å utvikle landet til gagn for alle innbyggere. Den skal bygge på frihet, rettferd og fred i profetenes ånd. Den vil sikre alle innbyggerne fullstendig like sosiale og politiske rettigheter, uavhengig av religion, rase eller kjønn. Den vil garantere frihet når det gjelder religion, samvittighet, språk, utdannelse og kultur. Den vil sikre de hellige stedene for alle religioner, og den vil være trofast mot prinsippene i FNs charter.

Etter noen ord til det internasjonale samfunnet, henvender Ben Gurion seg til naboene:

Vi henvender oss – midt under voldsomme angrep som nå har kommet mot oss i flere måneder – til de arabiske innbyggerne i staten Israel om å bevare fred og delta i å bygge opp staten på grunnlag av full borgerlig likestilling og tilsvarende representasjon i alle statens provisoriske og permanente institusjoner.

Vi rekker ut vår hånd til alle nabostater og deres folk med et tilbud om fred og godt naboskap, og oppfordrer dem til gjensidig hjelp og til samarbeid med det selvstendige jødefolket, som bor i sitt eget land. Staten Israel er klar til å ta sitt ansvar i den felles innsats for utvikling av hele Midtøsten.

Vi kaller på jødefolket i alle land i diasporaen og ber om hjelp til innvandring og til å bygge opp samfunnet og bistå i vår streben etter å oppfylle den gamle drømmen – forløsningen av Israel.

I tillit til Israels Klippe, avsluttet Ben Gurion, underskriver vi denne erklæringen, gitt på møte i det provisoriske statsråd, på hjemlandets jord, i byen Tel-Aviv, på denne kvelden før sabbaten, den femte Ijar 5708, 14. mai 1948.

Dette var nok de ord som ble sagt 14. mai 1948 som siden har hatt størst konsekvenser for verdenshistorien. USAs utenriksminister hadde bedt lederne for det jødiske samfunnet i Palestina – Yishuven – om å vente med å erklære uavhengighet. USAs president Truman trumfet sin egen utenrikstjeneste og anerkjente Israel de facto samme natt. Sovjetunionen ble det første landet som fullt ut anerkjente Israel (de jure) 17. mai 1948.

 

Da er det tid for å si noen ytterst få ord om 17. mai 136 år tidligere. Vi har alle hørt titalls 17. mai taler, og jeg skal ikke repetere noen av dem her. I februar sendte NRK et foredrag av historiker Frank Aarebrot som heter “200 år på 200 minutter”. Der påpeker han at grunnloven av 17. mai 1814 bare var et av mange skritt i norsk nasjonsbygging og demokratiutvikling.

Det samme kan man si om 14. mai i Israel. Selv om jeg nok ikke er enig med Aarebrot i alt, anbefaler jeg det interessante foredraget, som ligger tilgjengelig på NRK nett-tv.

 

Hvorfor var et 14. mai nødvendig? Hvorfor kunne ikke jødene bare assimileres i landene der de bodde?

Blant annet på grunn av siste setning i paragraf 2 i grunnloven av 17. mai. Jeg siterer:

Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De indvaanerne som bekjender seg til denne, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munke-Ordener maa ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Jødeparagrafen ble fjernet 13. juni 1851, men antisemittismen som den var et symptom på, forsvant ikke med det.

Det ble heldigvis tatt et sterkt oppgjør med jødehat i Vest-Europa etter at nazistene var nedkjempet på slutten av andre verdenskrig. I dag er “antisemitt” en av de verste merkelappene du kan gi et menneske. I andre deler av verden har ikke dette oppgjøret kommet. Snarere tvert imot.

Går vi til Europas nærmeste naboer i sør, araberne i Nord-Afrika og Midtøsten, opplevde jødene sterkt intensiverte diskriminering, trakassering og vold etter at krigen var slutt, og spesielt etter at europeiske kolonimakter trakk seg ut. Dette reduserte antallet jøder i den arabiske verden fra omlag 1 million til under 10.000 de siste 75 år. De jødiske samfunnene i Egypt og Irak, med tre tusen år gamle røtter, hadde for 75 år siden et folketall som til sammen var større enn 200.000 mennesker. I dag er det mindre enn hundre jøder igjen i Egypt, kanskje en håndfull jøder igjen i Irak.

Jødenes flukt fra Nord-Afrika og Midtøsten er den ukjente mørke historien som utfoldet seg lenge etter at Hitlers gassovner hadde sluknet. Den ble drevet fram av den ideologiske alliansen som var skapt mellom nazistiske, arabiske og islamistiske ledere i mellomkrigstiden. Alliansen skjøt nye skudd også etter 1945. SS-menn på flukt fra straffeforfølgelse i Europa slo seg ned i Egypt og fikk rådgiverstillinger i den egyptiske hæren. Muslimer fra Bosnia, som hadde kjempet på nazistenes side, kastet seg noen få år senere inn i krigen mot den gjenopprettede jødiske staten. Dette kan du lese mer om i boken som MIFF utga i 2013, Halvmåne og hakekors.

Den ideologiske allianse fortsetter også i dag. Mein Kampf er fortsatt en bestselger i arabiske land. Senest høsten 2013 ble videoklipp publisert på YouTube fra Jordans hovedstad Amman, hvor Hitlers bok og konspirasjonsløgnene og falskneriet i Zions vises protokoller ligger åpent for salg i bokkioskene. Oppvigleri til hat mot jøder og mot Israel blir hovedtema i tv-serier som sendes i beste sendetid og får store seertall.

Fra nesten alle land i Europa kommer det meldinger om en ny bølge antisemittiske uttrykk og voldsangrep som vi ikke har sett sidestykke til siden andre verdenskrig. I Norge og Sverige ser vi de samme tendensene. Jøder flykter fra Malmø. Norske jøder har opplevd skudd mot synagogen i Oslo, molotovcocktail mot synagogen i Trondheim og dødstrusler. I januar 2009 singlet det av glass i Oslos gater. De anti-jødiske og anti-israelske opptøyene var en norsk mini Krystallnatt, da det ble gjort skade for millioner av kroner. Du kan leser mer om dette i artikkelen Krystallnatten er nær oss på miff.no. Et foredrag med denne tittelen ligger også på YouTube. Krystallnatten er nær oss..

I 2012 fikk vi kunnskap om norsk antisemittisme i en omfattende undersøkelse gjennomført av Holocaust-senteret for regjeringen. 12,5 prosent av den norske befolkningen har “utpregede fordommer mot jøder”, konkluderte forskerne. Like mange mener jødene selv har skylden for at de er blitt forfulgt.

 

– La meg skyte inn en fersk historie fra denne uken. 5. mai meldte vi på miff.no:

Administrasjonen i Stavanger kommune vil bruke 20 prosent av avsatte midler for grunnlovsjubileet til utstillingen “Nablus – en okkupert by”. Grunnloven som nektet jøder adgang skal feires med å fortelle historien til en by som har oppdratt en rekke drapsmenn av jøder de mener er på feil sted.

Administrasjonen foreslo at den planlagte utstillingen “Nablus – en okkupert by” ved Museum Stavanger skal få 100.000 kroner. Dette er dobbelt så mye som noen av de andre støttemottakerne.

Her var det flere røde varsellamper som burde lyse for lokalpolitikerne i Stavanger.

Et stor skamplett på den norske grunnloven som Stavanger vil markere var forbudet mot jøder i kongeriket. Nablus er i dag en by uten jøder. Selvstyremyndighetene har dødsstraff for palestinere som selger eiendom til jøder.

Et stort antall palestinske selvmordsbombere har de siste 20 årene kommet fra Nablus. Grunnlovsmennene på Eidsvoll mente Norge var feil adresse for jøder. Selvmordsbomberne fra Nablus mente Israel var feil adresse for jøder, og de var villig til å bruke mer blodige virkemidler enn mennene på Eidsvoll.

Nablus var under (lovlig!) israelsk okkupasjon fra 1967 til 1995. De siste 19 årene har byen imidlertid blitt styrt av de palestinske selvstyremyndighetene i Ramallah. Når befolkningen skal få klage sin nød, vil de da være frie til å påpeke vanstyret og korrupsjonen i selvstyremyndighetene, eller vil konservatorene fra Stavanger styre det inn i det sedvanlige, ensidige hylekoret mot Israel?

Nablus blir styrt av de Fatah-kontrollerte selvstyremyndighetene, hvor demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet står svært svakt. Hva kan alle klassetrinn i Stavanger kommune lære av dette?

Nablus ligger på samme sted som den gamle kananittiske byen Sikem. Etter at israelittene erobret området ble Sikem i mange århundrer liggende innenfor området til Manasse stamme, og ble siden hovedstad i Kongedømmet Israel. Sikem blir nevnt over 50 ganger i den siste norske bibeloversettelsen. Vil Museum Stavanger fortelle om den sentrale plassen Nablus har hatt i jødisk historie? Vil de fortelle hvordan lokale palestinere har vanæret Josefs grav som ligger like utenfor byen?

Jeg konkluderte slik i min kommentarartikkel: “Nablus – en okkupert by” ligger an til å inngå i rekken av offentlig finansierte svertekampanjer av Israel. Det er å håpe at flertallet i kommunalstyret ser at dette ikke har noe med grunnlovsfeiringen å gjøre, men snarere kan være et håndslag til krefter som vil ta oss tilbake til de mørkeste kroker av 1800-tallet.

I et forprosjekt til utstillingen blir det på side 9 fortalt at ett element i utstillingen presenterer hjemmemiljøet til en typisk familie i Nablus. “Scenen vises med lyd og bilde av israelske tanks som passerer på gaten.”

Her bekreftes frykten for at dette er et propagandaprosjekt. Svært sjelden har Israel brukt stridsvogner i gatene til de store palestinske byene på Vestbredden. Sist de ble brukt i Nablus-området var sannsynligvis under den store israelske anti-terror operasjonen på Vestbredden i april 2002, etter at 130 israelere var drept i terror i løpet av én måned i mars 2002. Det er god grunn til å frykte at skoleelevene i Stavanger ikke vil bli fortalt dette.

Men i går kom de gode nyhetene i denne saken! Med 8 mot 3 stemmer vedtok kommunalstyret for kultur og idrett Stavanger å avvise kommuneadministrasjonens forslag om å gi grunnlovspenger til utstillingen “Nablus – en okkupert by” ved Museum Stavanger. Den som skal ha mest ære for dette er den unge FrP-representanten Mats Danielsen, som fikk med seg eget parti, Høyre, Senterpartiet og én representant fra Ap på å avvise.

Jeg brukte litt tid på denne historien for å vise at det nytter. Det nytter å kjempe imot, og det nytter å mobilisere til motstand. Jeg ser for meg Nablus-klanen i Stavanger dra av seg Palestina-skjerfet for riktig å få godt tak når de skal rive seg i håret over kommunalstyrets vedtak!

 

Jødehatet i Europa anno 2013 vokser i gammel antisemittisk og kristen judeofiendtlig jordbunn med ny gjødning fra Midtøsten. I store deler av den muslimske innvandrerbefolkningen  i Europa er antijødiske holdninger sterkt utbredt. Senest i januar 2013 rapporterte Jyllandsposten at jødiske barn i Danmark blir bedt om å flytte bort fra strøk med mange muslimer over på andre skoler, for å unngå trakassering av arabiske medelever. Dette er bare ett av utallige eksempel på at jødenes situasjon i Europa blir stadig tøffere. Muslimenes hat og konspirasjoner blir vannet av en flodbølge med anti-jødisk propaganda fra arabisk satelitt-tv, internettvideoer og moskéer.

Å ikke støtte Israel og Israels rett til selvforsvar i en slik situasjon, vitner om skremmende forakt for jødisk liv. Ingenting viser mer tydelig at 14. mai var nødvendig.

 

8. mai var for Norge en frigjøring etter fem års okkupasjon. 14. mai var for det jødiske folk klimakset på en frigjøring etter to tusen års okkupasjon.

Det har bare skjedd én gang i historien at et folk har vendt tilbake til det landområdet hvor de opprinnelig kom fra, og dannet og bygget opp en nasjon der, etter å ha vært spredt i bortimot 2000 år over omtrent hele verden.

Da Norge skulle bygge nasjonalfølelse på 1800-tallet, gikk vi tilbake til kongesagaene og vikingtiden. Det jødiske folk kunne gå mye lengre tilbake. Selv om de hadde vært i utlendighet – i diaspora, bar de hele tiden med seg en lengsel tilbake til landet Israel.

Det er viktig å vektlegge dette siste, fordi en svært utbredt myte er at zionismen oppstod som en ny idé på 1800-tallet. Det er helt feil. Zionisme – drømmen om å vende tilbake til Zion og Eretz Israel bar religiøse jøder med seg gjennom alle århundrene etter romerne fordrev dem. Det nye på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var at det åpnet seg dører for politisk og praktisk realisering av drømmen.

La meg gi noen eksempler på jødenes tilknytning til landet, hentet fra en artikkel på miff.no som heter Zionismen i 2000 år.

  • Etter fordrivelsen fra landet ble det befestet i jødedommen at det som skjer i Israels land, skal bestemme jødenes liv uansett hvor de er i verden. En domsavgjørelse ved en domstol i utlandet måtte bekreftes av en tilsvarende domstol i Israels land. Domstolene i Israel kunne overprøve dommer hvor som helst. Men ikke motsatt.
  • Hvis en av to ektefeller vil flytte til Israels land, og den andre ikke vil, kan den som vil flytte ta ut skilsmisse på det grunnlaget. Bor de i Israel, er det skilsmissegrunnlag å bli boende når den andre vil flytte bort. Grunnlaget var en forestilling om at ekteskapet ble innstiftet i Israels land. Paradiset kunne ikke være noe annet sted enn på det hellige fjell hvor templet hadde stått. Adam var tatt av jorden på Tempelfjellet. Et ekteskap er bare fullt og helt når det er inngått i Israels land.
  • Oppstandelsen vil ifølge jødedommen skje i Israels land. En jøde bør begraves i Israels land, aller helst på Oljeberget. Der vil man gjenoppstå. Det er landet som er det viktige i livet. Alt som skjer i utlendigheten er midlertidig. Til slutt vil alt ende opp i Israels land.
  • Det skulle alltid finnes et skriftlærd jødisk nærvær i Det hellige landet. For bare i Israels land kan Torahen [Moseloven] studeres fullt ut. Før år 200 begynte jødene å samle inn penger til lærde institusjoner i Israels land. Denne innsamlingen fra diasporaen har fortsatt kontinuerlig gjennom historien. Et par ganger ble den forbudt av romerske myndigheter, bl. a. keiser Theodosius i 399. Men forbudet varte bare i 3 år, det kunne ikke gjennomføres. Diaspora-jøders innsamling til jøder i Israel fortsetter fremdeles. Det skal være den institusjonen i verden som har den lengste kontinuerlige virksomhet.
  • Jødenes bud om sabbatsår (hvile for jorden hvert 7 år) gjelder bare i Israel. Loven om sabbatsåret setter grensen for Israels land: Det er der hvor loven gjelder. Grensene ble definert i det jødiske skriftet Mishna like før år 200. Da hadde de altså et land og en nasjon, selv om de fleste måtte bo andre steder. Grensen ble definert slik at utenfor landet lå Amon, Moab, Edom og Egypt. Til sammenligning trakk Norge opp sine grenser ved freden i Brømsebro i 1645.

Det er verdt å nevne med dette bakteppet at det nå finnes et folk som krever Øst-Jerusalem som sin hovedstad. Dette folket tilhører en større språklig, religiøs og kulturell folkegruppe som utgjorde flertallsbefolkningen i området i kanskje over tusen år. Dette folket er dominert av en religion med etterfølgere som har hatt kontroll over Jerusalem i det aller meste av nesten 1300 år – fra år 637 til britene nedkjempet det osmanske riket i 1917. Likevel har Jerusalem aldri vært hovedstad i en arabisk eller muslimsk stat. Man kan spørre: Er det bare når Israel er kontrollert av en jødisk stat at byen blir viktig som politisk hovedstad for muslimer?

 

Når en drøm går oppfyllelse etter 2000 år, er oppfyllelsen som en drøm i seg selv. En viktig grunn til å støtte Israel er at staten har gitt det jødiske folket livshåp etter deres histories største tragedie. De fleste er enige om at både 8. mai og 17. mai var en stor fordel for nordmenn. Noen vil ha det til at 14. mai var en katastrofe for jødene, de burde bare blitt boende i landene der hvor de hadde vært adspredt. Jødedom er en religion, jødene er ikke et folk, lyder de falske argumentene fra islamister og antisionister.

Men gjenopprettelsen av den moderne staten Israel og 14. mai har endret jødisk liv radikalt til det bedre.

Da nazistene kapitulerte sommeren 1945 var 1 av 3 av alle verdens jøder utryddet i løpet av drøye fem år. Tenk hvor mange framtidige Nobelprisvinnere verden mistet! Tenk hvor mye religiøst og kulturelt liv som lå som aske i kremasjonsovnene i utryddelsesleirene, eller som lik i store massegraver i Øst-Europa! Det var historiens største katastrofe for det jødiske folk!

Men noen få år senere hadde det jødiske folk opplevd historiens største seier. De hadde opprettet en ny stat i området hvor deres nasjonale og religiøse forfedre hadde sin stat to, tre tusen år tidligere. De hadde holdt stand mot kraftige angrep fra nabostatene og var tatt opp i FN som medlemsstat.

Hvordan Staten Israel ga håp til verdens jøder som hadde mistet alt håp under Holocaust kan ikke undervurderes.

– Helt siden den gang har Israel representert for jødene livets seier over døden, håpets seier over fortvilelsen, muligheten til en framtid hvor en ødelagt fortid truet med å overskygge alt, skriver Daniel Gordis i boken Saving Israel. Israels blotte eksistens roper ut ”Hitler vant ikke!”.

 

De siste to tusen år hadde jødene ikke fått noen nye høytidsdager. Etter Holocaust og Israels opprettelse har de fått tre nye. Først kommer minnedagen for seks millioner jøder som ble drept under Holocaust. Én uke senere følger minnedagen for alle soldater som har mistet livet i kamp for den moderne jødiske staten.

Rekken med sørgehøytider blir brutt dagen derpå, med Yom Ha-Atzma’ut, festen for Israels uavhengighet. Symbolbudskapet er krystallklart: Israel handler om å gjenopprette håp i det øyeblikket det så ut som om alt håp var ute.

Israels opprettelse er fortsatt en kraftig vitamininnsprøytning for jødisk liv i diasporaen. ”Kan det jødiske folk overleve uten ankeret Israel? Det er nesten ingen sjanse for det,” mener Gordis. Derfor er moderne antisemitter nesten alltid også antisionister. De forstår hvor viktig staten Israel er for jødisk liv!

 

Balfour-erklæringen fra 1917 lovte jødene ”et hjemland” i landområdet Palestina. ”Hjemmet er hvor vi drar for å kunne være oss selv. Hjemme er hvor vi går for å bli helbredet, for å bli friske. Hjemme er hvor vi definerer en verden hvor vi tror vi kan trives, et sted hvor vi, og ikke andre, er de som avgjør hvordan vi vil leve,” skriver Gordis.

Israel er blitt et hjem for jøder. Et hjem kan gjøre for et folk, en nasjon, det et hjem kan gjøre for et individ, en familie.

Derfor har den moderne statsdannelsen endret jødisk liv på i hvert fall tre grunnleggende måter.

 

1) Et folk har kommet tydelig til syne

For det første har opprettelsen av en jødisk stat klart gitt uttrykk for et jødisk folk. Før statsdannelsen hadde amerikanske jøder og jemenittiske jøder hver sin oppfatning av hvordan jøder så ut og hva jøder er og bør være. Alle som har besøkt Israel har fått slike fordommer knust. Jødene kommer i alle utgaver, lyse, mørke og alle kroppsfasonger. Noen har vokst opp i demokratier, men de fleste kommer fra land uten noen demokratisk tradisjon. Noen er Nobelvinner i fysikk, andre er analfabeter. Gordis skriver “Samfunnene jødene kom fra i sine tidligere land hadde nesten ingenting til felles, bortsett fra en uforklarlig følelse at de var del av et større hele. Staten har omformet dette fra en følelse til en kompleks realitet.”

Israelsk liv er fullt av øyeblikk hvor man forstår, på tross av alle mangler, at statsdannelsen har blåst nytt liv inn i jødene som folk. Israel har gjort noe mer enn å føre jødene sammen, det har endret deres følelse av å høre sammen som et hele – som et folk. I en verden, i et Europa, i et Norge, hvor vi har vært mestere på å holde jødene ute av det gode selskap – er deres pågående familiegjenforening noe som er vel verdt å støtte! Hvorfor støtte Israel? Fordi vi ikke vil stanse en familiegjenforening!

 

2) Et språk fra oldtiden er vekket til live

Det var ingen automatikk i at hebraisk ble hovedspråket i Israel. Engelsk ble nasjonalt språk i India, til tross for at språket ble importert til området i nyere tid. Engelsk var administrasjonsspråket i mandatområdet, og kunne gjerne ha fulgt med inn i den nye staten Israel. Jødene som flyttet til området fra hele verden, en stor andel fra arabiske land, kunne også valgt å gjøre arabisk til sitt felles språk.

Gordis skriver: “Men det var klart for zionister over alt – i Europa, Palestina og andre steder – at alt annet enn hebraisk ikke ville slå an. Hebraisk var det eneste språket som alle de jøder de håpet snart skulle bli samlet i Palestina, hadde en felles tilknytning til. Mer enn det – hebraisk var språket til den boken som de alle hentet sin selvfølelse fra. Og hebraisk hadde vært språket til jødene da de [sist] hadde sin stat, da nasjonalstaten til David og Salomo var på sitt høydepunkt. Hebraisk var for disse zionistene språket til jødene før eksilet, språket de hadde brukt i sitt eget land.”

Uten staten Israel kunne ikke hebraisk fornyet seg selv og blitt et moderne språk som kan kommunisere jødisk kultur og tanke. I USA er det nesten like mange jøder som i Israel, men det utgis nesten ingenting skriftlig på hebraisk, bortsett fra religiøse skrifter. Israel har revitalisert et språk i dagligtale som har vært jødenes felles rituelle språk gjennom tusener av år.

Hvorfor støtte Israel? Fordi vi ikke vil stanse god kommunikasjon!

 

3) Israel har igjen gjort jødene til en spiller i historien

For det tredje har Israel ført ”jødene tilbake i historien”, ikke bare som innbyggere i ulike land i utlendighet, men som jøder i sitt eget land. I Israel kan jøder handle og tenke som jøder, og representere jøder.

– Det er ved å leve i historien, ved å være en spiller i historien, at jøder kan gi uttrykk for ideene som de lenge har dyrket, men aldri har hatt mulighet for å uttrykke i handling. Nå blir valgene – og konsekvensene av valgene – noe de selv må ta og bære. Det er også en kritisk dimensjon av å være et folk, skriver Gordis.

”Jeg kommer aldri til å tro at jeg har hørt hva jødene egentlig mener før de har sin frie stat. Først da vil vi vite hva de har å si,” skrev Rousseau i 1762. Et av Israels største bidrag til jødisk liv, og til verden, er at staten skaper et sted hvor [jødisk tilnærming  til verdens problemer] kan bli debattert med iver, kunnskap og kjærlighet, påpeker Gordis.

I Israel kan jøder ta jødiske avgjørelser som påvirker og får konsekvenser for jøder.

Israels fiender er godt klar over det som er skapt i landet gjennom de siste hundre årene, og virkningen det har hatt. Det er viktig at også alle Israels venner forstår betydningen. I en situasjon hvor jødene eventuelt skulle komme i mindretall i sin egen stat vil livshåpet som Israels opprettelse ga verdens jøder hurtig eller langsomt bli sugd ut fra dem.

Vi er Med Israel for fred. Vi håper at landet skal få fred fra sine naboer. Men selv om Israel ikke skulle få fred i overskuelig framtid, må vi ikke tro at opprettelsen var feilslått. Opprettelsen av Israel har skapt jødisk suverenitet, revitalisert språk og et samlet folk. Det er vel verdt å støtte.

 

Selv om den norske grunnloven inneholdt jødeparagrafen, feirer vi 17. mai. Selv om nazistenes løgner og antisemittiske tankegods fortsatt lever i Norge, feirer vi 8. mai.

Det er også all grunn til å feire 14. mai. Skapte 14. mai konflikt? Er det naboer av israelerne som ser på 14. mai som Nabka, Katastrofedagen? Ja. Men likevel er det grunn til å feire 14. mai (eller den datoen som uavhengighetsdagen fra år til år måtte komme på etter jødisk kalender).

Konflikten som opprettelsen av Israel har skapt, er “kanskje det største moralske dilemmaet i vår tid”, skrev Nils A. Butenschøn  i boken Drømmen om Israel i 1984. Siden har han fått klippekort som såkalt “Midtøsten-ekspert” i NRK og blitt professor og direktør for Norsk senter for menneskerettigheter.

Kanskje det største moralske dilemmaet i vår tid? Det skriker om manglende global oversikt eller fullstendig feilinnstilt moralsk kompass! Over 50  millioner mennesker er drept i krig og konflikt etter andre verdenskrig. Israel kan i verste fall anklages for å ha vært involvert i 2 eller 3 promille av dette, og ingen seriøse akademikere vil legge ansvaret selv for disse få promillene alene på Israel.

 

Jeg kom hjem fra Israel på søndag, etter ti dagers rundtur med blant annet Hallgrim Berg som reiseleder [Berg er sekretær i MIFF Hallingdal hvor dette foredraget ble holdt]. Det var mitt tiende besøk i landet, for første gang på ti år var det ren ferie.

Hvilket inntrykk fikk jeg av 66-års jubilanten?

Til tross for brudd i forhandlinger og til tross for ulike europeiske og amerikanske dommedagsprofetier, går det på mange måter svært bra i Israel.

På alle mine besøk fra 1995 har jeg aldri opplevd israelerne mer avslappet enn denne gang. Aldri har jeg sett færre bevæpnede soldater eller politifolk, aldri mindre kontroller ved inngangen til restauranter og kjøpesenter.

Selv om vi kom etter den jødiske og kristne påskefeiringen var det fullt av turister overalt. Ikke minst er det oppmuntrende å se så mange asiatiske turister, alt fra evangeliske grupper fra Sør-Korea til hinduer fra India. Med stadig tettere forbindelser til Kina, India og andre asiatiske land har Israel fått flere ben å stå på de siste par tiårene.

Vår kristne arabiske buss-sjåfør fra en landsby i Galilea bar også med seg et vårtegn, et varsel om lysere tider. Han ville at hans skoleflinke to sønner skulle bli leger, og spurte ut den israelske guiden hvordan de kunne avtjene verneplikt som leger i de israelske forsvarsstyrkene.

Buss-sjåføren hadde blant annet kjørt oss til et utsiktspunkt på Golan-høydene hvor vi hørte dype drønn av kamphandlingene i den syriske borgerkrigen. Vi så inn over et landskap hvor over 150.000 mennesker er drept de siste tre årene. Det er ikke rart at araberne i Israel viser større lojalitet og vilje til å avtjene verneplikt når de ser hva som foregår på andre siden av grensen. For kristne arabere er motivasjonen ekstra stor, særlig når de oppdager hvilken skjebne deres trossøsken har lidd i det ene arabiske landet etter det andre de siste få årene. For dem har arabisk vår betydd islamistisk vinter og fordrivelse.

For en stat som Israel er ikke en alder på 66 år et varsel om nedtrapping, pensjon eller alderdom. 66 år gammel er den moderne staten Israel full av livskraft og optimisme. Vi bør alle støtte Israel fordi staten har gitt det jødiske folket livshåp etter deres histories største tragedie. Israel har endret jødisk liv radikalt til det bedre. Israels arabiske minoritet har også hatt stor fordel av at staten ble opprettet.

14. mai er for det jødiske folk summen av 8. mai og 17. mai til sammen opphøyd i ente potens.

Her har de fått sin frihet, frem for alt frihet til å forsvare seg selv. Inntil videre, nabolaget tatt i betraktning, ser det ut som om det er deres beste garanti for fred.

Det beste bidraget til fred som Norge og Europa kan gi, er å vise tydelig at vi anerkjenner Israel som et nasjonalt hjemland for jøder. Så lenge palestinerne står fast på å avvise Israel som jødisk stat, må Norge stemme imot å ta opp Palestina som medlem av nye internasjonale organisasjoner. Vi må gjøre det klart at etterkommerne av palestinske flyktninger – de som ble flyktninger rundt 14. mai 1948, ikke har noe mer rettigheter til å vende tilbake enn andre flyktninggrupper.

Fred kommer ikke så lenge palestinerne misbruker sin frihet til å spre hat mot Israel og hylle drap av sivile i skole og myndighetsstyrte medier. Fred kommer ikke så lenge Norge og andre land pøser inn penger i et system som gir skalert belønning til dømte terrorister – jo lengre fengselsstraff (dvs. jo høyere antall drepte og jo mer brutale drap), jo høyere lønn.

Fred kan komme når palestinerne begynner demokratiseringsprosessen som Norge startet 17. mai for to hundre år siden. Fred kan komme når palestinerne kvitter seg med tankegodset til okkupasjonsmakten som var nedkjempet i Europa 8. mai.

Fred i frihet kommer når Israels naboer ser at 14. mai løste mange flere problemer enn det skapte.

 

Hør lydopptak av foredraget i YouTube-klippet under.



Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag