Dag Ousdal i Asker reagerte da barnet hans for noen måneder siden opplevde å få Israel-kritikk servert på konfirmasjonsleir.
– Jeg som forelder sendte mitt barn av gårde i den tro at det skulle få opplæring i den kristne tro. At det i tillegg skulle agiteres for politiske standpunkter, ante jeg ingenting om. Å sende sine barn på utflukter i andres regi, innebærer å vise tillit til de ansvarlige. Når denne tilliten misbrukes, er det et grovt overtramp, sier Ousdal til avisen Dagen. Ousdal skal ha all ære fordi han reagerer.
Teologen som presenterte Israel som syndebukk på konfirmasjonsleiren var Tor Øystein Vaaland, sokneprest i Asker kirke. I 2013 utga han boken «På stengte stier. Tre vandinger gjennom dagens Israel og Palestina» på Verbum forlag.
Ifølge Vaaland gjengir han omlag åtti kilder i boken. Av palestinerne hevder han å ha snakket med like mange kristne som muslimer. De førstnevnte er ofte minst like uforsonlige og kritiske overfor Israel som de sistnevnte. «De israelske lederne valgte en terrorvei, og med det mener jeg at de har bygd en separasjonsmur, kontrollposter og militære anlegg på Vestbredden, heller enn fred med oss,» sier for eksempel fader Firas. Vaaland finner det ikke nødvendig å påpeke at de nevnte anlegg ble etablert som et resultat av, og som et forsvar mot, palestinernes terrorvei. Soknepresten siterer også fader Ioustinos: «Jeg hater sionismen!» Biskop Younan snakker om «ondskapen i muren».
Svært få israelere er intervjuet i boken. Soknepresten bruker en velprøvd teknikk – han har snakket med noen ytterst få israelere som er enig med ham og Den norske kirke i Israel-kritikken, noen bosettere fra ytre høyresiden («ortodokse jøder som leser Bibelen som en politisk kokebok») og «messianske jøder som strever med å finne sin plass i det jødiske demokratiet».
Jeg har ikke funnet ett eksempel i boken på at Vaaland snakker med mainstream israelere, jøder som er overbeviste sekulære sionister og stemmer på noen av sentrumspartiene eller de moderate høyrepartiene i Knesset. Dette er i tråd med profilen til Palestina-vennene i Den norske kirke, og frem for alt arrangørene av den årlige Kirkeuka. Israelere som ivrer for boikott av Israel vil de gjerne snakke med. Argumentene til israelsk konsensus blir møtt med døve ører.
Soknepresten har besøkt en lang rekke kirker og moskéer. De eneste jødiske forsamlinghus som har fått besøk er synagogen til noen ytterliggående bosettere og en gammel synagoge i Kairo.
«På stengte stier» er tittelen på boken. Det eneste stedet forfatteren virkelig møter et stengsel som hindrer ferdsel, er når han skal ut av Israel og inn i Egypt. «På grunn av politisk uro i landet,» kunne ikke presten følge Den hellige families fortspor gjennom Sinai. I frykt for konflikten mellom islamister og den egyptiske hæren begrenset han reisen i Egypt kun til Kairo. Dette blir i utrolig liten grad problematisert. En overfladisk leser sitter igjen med inntrykk av at stengslene ene og alene skyldes Israel. Kanskje det nettopp er de israelske sikkerhetsstyrkers kontroll over Vestbredden som forhindrer blodige oppgjør mellom islamister og andre maktgrupper og slik sikret soknepresten fri ferdsel?
Vaalands bok inneholder mange interessante og lærerike observasjoner fra det palestinske samfunnet. Noen få ganger i boken kommer modererende palestinske stemmer til orde. «Det koster å si dette, men jeg er glad for at Israel er et demokrati. De okkuperer Palestina, de ødela huset vårt, de har nektet oss utreise på usaklig grunnlag og de holder tilbake kroppen til min bror. Men i et arabisk system på sitt verste, ville hele familien vår ha vært utryddet som hevn. Israelerne kom til et punkt der de faktisk bestemte seg for å avslutte saken,» sier palestineren Khaled Budeir. Broren hans var selvmordsbomber.
Historien til familien Sawalmeh viser hvordan internasjonal solidaritet med palestinerne kan virke kontraproduktivt og sementere konflikten. Da familien bygde et fireetasjes hus i «flyktningleiren» Faraa på 1990-tallet, krevde FN at de skrev under på et papir hvor de fraskrev seg alle økonomiske rettigheter til det nye huset. Dermed sikret FN at flyktningstatusen fortsetter i generasjoner, som et politisk pressmiddel mot Israel. Så lenge norske prester og biskoper ikke synger ut mot FNs misbruk av palestinske flyktninger, men heller gir støtte til palestinernes illusjon om å få «vende tilbake» i milliontall til Israel, bidrar de til å stenge stien mot fred.
I mellomtiden vil nye generasjoner konfirmanter i Asker og ellers bli opplært i det som har vært omkvedet i kirkens antisemittiske historie i Europa gjennom to tusen år: Israel er syndebukken. Punktum.
