Lørdag 17. oktober er historieprofessor Hilde Henriksen Waage ute med ny kritikk av Israel i Dagbladet.
– I en demokratisk rettsstat som Israel selv mener dem er, er det mildt sagt oppsiktsvekkende at det ikke skaper noe debatt at man på stedet kan skyte og drepe palestinske ungdommer som knivstikker israelere, sier Waage til avisen.
– Slik det er nå, er det fullstendig legitimert av myndighetene og flertallet av befolkningen at man skal skyte for å drepe. Tapstallene på hver side taler sitt tydelige språk, med 40 drepte palestinere og sju drepte israelere, sier hun. Dagbladet og Waage nevner ikke at over halvparten av palestinerne ble drept i direkte nødverge.
Professoren sier at hun anser knivangrepene som terror og blind vold, men at det likevel ikke kan være akseptert at drap er straffen.
– Alle skal arresteres, fengsles og stilles i en rettssal, sier professoren.
Praksis i Norge
Kjenner Waage til norske sikkerhetsstyrkers syn på knivmenn? Vet hun hva rettspraksis er dersom knivmenn blir drept?
Et dokument fra Riksadvokaten 31. mars 2006 gir svar.
Først siterer vi hvordan norske og svenske styrker vurderer knivmenns dødelige trussel.
«I følge Thomas Lorvik ved Politihøgskolen kan en person med kniv meget raskt bli en livsfarlig trussel dersom han gjør utfall og hugger mot en person. En person som er mindre enn 10 meter unna, kan bevege seg helt inntil en motstander i løpet av meget kort tid og påføre ham skade. I følge rapport fra Marinejegerkommandoen er ethvert angrep med kniv innenfor en radius av 6-8 meter å betrakte som et dødelig angrep. Kommandoen viser også til at det svenske politiets livvaktsavsnitt betrakter ethvert angrep med kniv innenfor 10 meter som et dødelig angrep. Konklusjonen i rapporten er: ”Angrep med kniv er et av de angrep som det er vanskeligst å forsvare seg mot. Dette da et slikt angrep medfører stor fare og ofte skaper et høyt stressnivå hos den som blir angrepet.»»
Riksadvokaten vurderer en sak der en norsk politimann skjøt og drepte en knivmann før han selv var blitt knivstukket.
«A [Angriperen] etterkom ikke påleggene. Avstanden mellom A og P1 [politimannen] var da trolig ca. 5-10 meter. A gjorde utfall med hevet øks mot P1, og beveget seg raskt mot ham. Riksadvokaten legger til grunn at avstanden kan ha vært nede i 4-5 meter da A gjorde en kastebevegelse med øksa. Politibetjent P1 rettet da sitt tjenestevåpen mot As mageregion og avfyrte to skudd rett etter hverandre. Det første skuddet traff venstre side av brystet på A og skadet vitale kroppsdeler og var øyeblikkelig dødelig. Han ble erklært død kl. 15.59. Det andre skuddet traff en vinduslist.»
Rikadvokaten skriver:
«Før en tjenestemann gjør bruk av våpen skal han – så vidt mulig – ”ved tydelig tilrop oppfordre vedkommende til å etterkomme hans pålegg og samtidig gi varsel om at våpen vil bli brukt for å gjennomføre pålegget”, jf. instruksens § 20 første ledd annet og tredje punktum. Tjenestemannen skal også tilkjennegi at han handler i egenskap av politimann. Dette ble gjort i denne saken idet politibetjent P1 ropte: ”bevæpnet politi”, ”stans, det er politi”, ”legg deg ned” eller noe lignende. Hvis ikke vedkommende etterkommer pålegget skal det skytes varselskudd, jf § 20 annet ledd, forutsatt at forholdene tilsier det. Poenget med varselskudd er at mistenkte skal realitetsorienteres og trues til å gi opp. I noen tilfeller er dog situasjonen så akutt at avfyring av varselskudd ikke er mulig eller tilrådelig. [MIFFs uthevning]»
Skyting hindrer tap av menneskeliv
Våpeninstruken for norsk politi sier:
«Dertil må skytevåpen bare brukes a) når politimannen selv eller andre trues med våpen eller annen alvorlig voldsanvendelse, og bruk av våpen fremstår som nødvendig for å hindre tap av menneskeliv eller alvorlig personskade.»
Riksadvokaten skriver:
«Basert på instruksteksten må det antas at en nærliggende mulighet for at trusselen vil materialisere seg i et angrep, er nok. Om det er en slik fare, må bedømmes konkret. Situasjonens art, mistenktes psyke, utviklingen av situasjonen frem til da og om politiet har mulighet for umiddelbart å reagere på utfall fra gjerningspersonen, vil stå sentralt i vurderingen.»
Det er det som har vært tilfelle i knivangrepene i Israel. Dersom ikke angriperne blir stanset, ville menneskeliv gå tapt eller det ville blitt alvorlig personskade.
Men burde ikke den norske politimannen skutt den truende knivmannen i beinet? Var ikke skudd som drepte overdreven makt? Var det ikke «oppsiktsvekkende» for den norske professoren?
Riksadvokatens konklusjon er klar:
«Med den korte avstand som var mellom P1 og A og sistnevntes truende oppførsel og bevæpning kan politibetjenten vanskelig kritiseres for at han skjøt mot den største flaten på kroppen for å være sikker på å treffe. Uansett kan riksadvokaten ikke se at avfyring av skuddene i den aktuelle situasjonen på angitt måte er straffbar. Riksadvokaten opprettholder følgelig Spesialenhetens vedtak, hvor saken mot politibetjentene P1 og P2 ble henlagt i forhold til straffeloven § 229, jf § 232, § 239 og § 325 nr. 1, fordi intet straffbart forhold anses bevist. For ordens skyld tilføyes at det etter riksadvokatens oppfatning ikke er fremkommet opplysninger som gjør det aktuelt å reagere med foretaksstraff mot politidistriktet.»
Med andre ord: I Norge kan politiet ustraffet skyte og drepe knivmenn før de knivstikker. I Israel får politiet kritikk av en norsk professor dersom de skyter og dreper knivmenn etter at angriperen har startet å knivstikke.
