FN-sambandets feil og fortielser om Israel og Palestina

Advarsel til elever og studenter som bruker Globalis som kilde!

Skjermdump av forsiden til Globalis.no, en faktaside som FN-sambandet står bak.
Skjermdump av forsiden til Globalis.no, en faktaside som FN-sambandet står bak.

FN-sambandets nettside Globalis.no blir ofte brukt som kilde når norske skoleelever skriver oppgave om Israel og Midtøsten. Her følger MIFFs kommentar og faktasjekk til sidene om Israel og “Palestina“. Artiklene til FN-sambandet inneholder en rekke feil og fortielser. Israels beste argumenter er borte fra tekstene, og dermed får du en helt ensidig innføring i situasjonen. FN-sambandet kommer også med noen demoniserende anklager mot Israel.

 

Innledning

Før vi går nærmere inn på feil og mangler ved FN-sambandets framstilling, vil vi ganske kort legge fram noen av de grunnleggende faktorene i konflikten mellom Israel og naboene.

PLOs grunnlov (charter) sier at Palestina er en del av “det arabiske hjemland”, landområdet som strekker seg fra Marokko til Irak. I dette “hjemlandet” har jøder tradisjonelt utgjort 1-2 % av befolkningen. Nå i 2016 og i de foregående årene er store deler av den kristne minoriteten fordrevet fra Irak, Syria og andre arabiske land. En tilsvarende fordrivning av jøder skjedde på 1940-tallet og utover. Da Israel ble opprettet i 1948, var det ca. 1 million jøder i arabiske land. Nå er det færre enn 10.000 igjen, de fleste flyktet til Israel. Israel utgjør knapt 0,2 % av arealet i “det arabiske hjemlandet”. Når du leser FN-sambandet sitter du igjen med inntrykk av at jødene har tilranet seg for mye land i Midtøsten, men de har heller fått for lite enn for mye.  Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere (palestinere) fra Israel, og i et rettferdig erstatningsoppgjør ville jødene trolig ha store beløp til gode netto. Totalt sett skylder ikke jødene sine naboer noe som helst.

Noen sier at det er rimelig at egyptere, libyere osv. jaget sine jøder fordi jøder fra Europa hadde overtatt store deler av Palestina. Men hvis noe viser at jødene trengte og trenger sin egen stat, er det nettopp dette: Mange finner det rimelig at jøder som har bodd hele sitt liv fredelig i et arabiske land (for eksempel Irak), skal kunne jages for påståtte “forbrytelser” jøder fra Europa har gjort i Palestina. Kanskje de samme personene synes det er rimelig om (kulturelt) kristne europeere går løs på muslimene i sine europeiske hjemland på grunn av forfølgelse og fordrivelse av kristne i muslimske områder i Afrika og Asia? Ikke det, nei. Nei, det er nok bare jøder man vil behandle på denne måten.

Det er ikke verre at jøder jager palestinere (i den grad de har gjort det) enn at arabere jager jøder, kristne og andre minoriteter. Når jødene ikke kan bo i varig fred, frihet og verdighet i 99,8 % av “det arabiske hjemland”, er det rimelig at de har skaffet seg fortrinnsrett til snaut 0,2 % av området – lille Israel som er litt mindre enn Nord-Trøndelag fylke. Men slik vi leser FN-sambandet, og slik de demoniserer den zionistiske bevegelsen, unner de ikke jøder noe sted hvor de ikke blir forfulgt. Det er ekstra urimelig at FN-sambandet kjører denne linjen nå når alle religiøse minoriteter er under sterkere press i muslimske land enn på lenge.

 

Noen kommentarer til FN-sambandets artikler på Globalis.no.

 

Israel

Presentasjonen av Israel er kort (ca. 650 ord) og innledes slik:

“I 1948 ble den jødiske staten Israel opprettet på det som palestinerne betraktet som sitt land. Konflikten mellom palestinere og israelere har pågått siden. Området der dagens Israel ligger har vært bebodd av mennesker i mange tusen år.”

Staten Norge er opprettet på områder som samene betraktet som sitt land. USA, og de andre statene på de amerikanske kontinenter, er opprettet på områder som indianere betraktet som sitt land. De arabiske statene i Midtøsten er opprettet på områder som ble betraktet av berbere, kurdere, egyptere og mange andre, inkludert jøder, som sitt land. Det finnes en lang, lang rekke territorielle konflikter i verden, uten at de blir gjort til toppsak når FN-sambandet skal presentere landene.

Det er heller ikke unikt for Israel at det har bodd mennesker i området i mange tusen år, men når du kommer til avsnittet om Israels historie, forstår du hvorfor dette understrekes.

“Området der dagens Israel ligger har vært bebodd av mennesker i mange tusen år, og den omstridte hovedstaden Jerusalem nevnes i egyptiske skrifter så tidlig som 1400 år f.Kr. Mange forskjellige folkeslag bodde i området, og kom til makten i ulike perioder.”

Deretter nevnes grekere, romere, arabere og ottomaner. Men ikke et ord blir nevnt om jødisk tilknytning til området før utpå 1800-tallet. FN-sambandet fortier at det var en jødisk statsdannelse i området mellom Middelhavet og Jordan-elven gjennom en rekke århundrer før vår tidsregning. Administrasjonsspråket var hebraisk, og hovedstaden var Jerusalem. Her ble den jødiske kultur og religion født. Her er Judea, området som ordet jøde skriver seg fra. Leser du FN-sambandets historie om Israel, får du aldri vite dette.

I 1948 var både jøder og arabere i det britiske mandatområdet Palestina sett på som palestinere. I mellomkrigstiden var ofte jøder mer åpne for å ta en identitet som palestinere enn de lokale araberne var. Jøder startet for eksempel Palestine Post, som i dag heter Jerusalem Post. Konflikten mellom jøder og arabere i området begynte ikke i 1948. Allerede tidlig på 1920-tallet begynte de voldelige angrepene mot jødisk liv og eiendom.

Les mer:

 

“Palestina”

Presentasjonen av “Palestina” er mye lengre (ca 3000 ord), men her er det også flere fortielser og faktafeil. Vi kan bare kommentere noen av de mest alvorlige.

Globalis skriver:

“Israel-Palestina-konflikten er først og fremst en territorial konflikt mellom staten Israel og det palestinske folket.”

De religiøse og ideologiske sidene ved konflikten blir ikke nevnt av FN-sambandet i det hele tatt. Islamisme blir ikke nevnt med et ord i artikkelen (heller ikke islam eller muslimer). Allerede i 1953 organiserte Det muslimske brorskapet en kongress i Jerusalem, den gang var de østlige delene av byen ulovlig annektert av Jordan. Her ble vektleggingen i motivasjonen for krigen mot Israel forskjøvet. Det ble mindre arabisk nasjonalisme, og mer islamisme. Brorskapet samlet sunni- og shia-muslimer i fiendskapet mot Israel.

“Fra da av var den israelsk-palestinske konflikten ikke bare en lokal konflikt mellom naboer. Nei, den ble til en hellig sak. For om hele regionen var å anse som islamsk, var Israel et fremmedelement,” leste NRK-journalist Sidsel Wold som reporterstemme til den franske dokumentaren “Hva er Det muslimske brorskapet?” i 2014.

Hamas blir nevnt to ganger i teksten, men uten at forfatterne nevner at dette er en islamistisk organisasjon med nazi-inspirert chartertvillingbroren til Islamsk Stat.

 

En historie som har røtter

I presentasjonen av Israel ble jødenes historiske tilknytning til området fortiet. Her blir den oppsummert slik:

“Det historiske Palestina ble pekt ut [av zionistene] som et passende sted å etablere en slik jødisk nasjonalstat. Grunnen var at jødenes historie har røtter derfra. Jøder ble drevet på flukt fra området rundt år 70 etter Kristus. De ble da spredd over hele Europa og Midtøsten. Denne delen av historien har spilt en viktig rolle for at jøder har følt eierskap til (historiske) Palestina, og for at mange jøder har flyttet dit i nyere tid.”

Jødenes historie har røtter fra det gamle Israel og Judea. Slik kan det også forvanskes.

“Det historiske Palestina” går ellers igjen som et mantra gjennom teksten, det er nevnt hele seks ganger. I tilfelle noen av Globalis-leserne skulle la seg forvirre, kan det være verdt å gjenta at det aldri har eksistert noen palestinsk stat. Palestina er navnet som palestinske selvstyremyndigheter i Ramallah liker å bli kalt med. Det er et navn som aldri har eksistert på noen stat, men et betydelig antall land anerkjenner Palestina som stat til tross for at grenser ikke er avklart, det er to rivaliserende regjeringer og en lovgivende myndighet som ikke kommer sammen.

FN-sambandet kan bidra til å skape feilaktig inntrykk at det en gang fantes et Palestina som ble borte. Men araberne som de siste hundre årene, og særlig siden 1960-tallet, har bygd en identitet som “et palestinsk folk”, har aldri noen gang tidligere hatt sin egen stat. Det har aldri vært noe Palestina. Palestinerne har derfor aldri vært nærmere noen nasjonal selvråderett enn det de er i dag.

Palestinerne kan få en egen stat når de aksepterer at naboene skal få lov til å beholde sin.

 

Ekskluderende stat?

Globalis-forfatterne går videre med å beskrive økningen i jødisk folketall under den britiske mandatperioden i Palestina (1917-1948).

“Palestinerne likte denne utviklingen dårlig, spesielt siden innflytternes prosjekt var å etablere en stat som var ekskluderende overfor ikke-jøder, noe som i praksis ville ramme tilnærmet alle palestinerne. Situasjonen skapte konflikt mellom den jødiske minoriteten, den palestinske majoriteten og den britiske mandatadministrasjonen, og var begynnelsen på dagens konflikt mellom Israel og palestinerne.”

Sionistenes prosjekt var å sikre en stat som kunne bli en nødhavn for jøder på flukt fra antisemittisme i kristne og muslimske land. Den dominerende fløyen av zionist-bevegelsen var ikke ekskluderende overfor ikke-jøder. Allerede i Uavhengighetserklæringen het det:

“Den vil strebe å utvikle landet til gagn for alle innbyggere. Den skal bygge på frihet, rettferd og fred i profetenes ånd. Den vil sikre alle innbyggerne fullstendig like sosiale og politiske rettigheter, uavhengig av religion, rase eller kjønn. Den vil garantere frihet når det gjelder religion, samvittighet, språk, utdannelse og kultur. Den vil sikre de hellige stedene for alle religioner, og den vil være trofast mot prinsippene i FNs charter.”

Den arabiske minoriteten i Israel fikk stemmerett og utgjør i dag over 20 prosent av befolkningen. Fra områdene som arabiske stater erobret under krigen i 1948, ble alle jøder jaget eller drept. Gjeldende lov i dagens palestinske selvstyreområder slår fast at Palestina skal være arabisk og islamsk, med sharia som grunnlag for lovgivningen. Salg av eiendom til jødiske israelere medfører dødsstraff. Problemet er ikke at zionistene har skapt en jødisk stat. Problemet er palestinernes hykleri. Selv insisterer de på å være arabisk stat nummer 22 og muslimsk stat nummer 57, men avviser at jødene har rett til å ha en eneste stat i verden.

 

Anklagen om etnisk rensning

FN-sambandet gir en flyktig skisse av utviklingen i 1947 og 1948. Gjennomgående blir palestinerne feilaktig fremstilt som passive, hjelpeløse ofre. Om de arabiske flyktningene heter det:

“De fleste ble fordrevet gjennom militære operasjoner som i dag blir omtalt av historikere som etnisk rensing. Fordrivelsen av palestinerne var delvis et resultat av sionistenes mål om å etablere en stat i Palestina med overveldende jødisk flertall. Det sionistiske lederskapet, med David Ben-Gurion i spissen, hadde lenge vært enig om at palestinerne måtte vekk.”

Når det er full krig, og kanskje særlig når det er borgerkrig, er det vanlig at det blir mange flyktninger. Det skjedde også i krigen mellom jøder og arabere i Palestina i 1947 – 1949. Men krigen var mye mindre blodig enn mange andre kriger, også de som skjer for våre øyne i dag. Med jødene som ble tvunget til å flykte fra arabiske land (de fleste til Israel), var det som skjedde ved opprettelsen av Israel i praksis en befolkningsutveksling. Det er ikke Israels skyld at araberne siden har valgt å holde en del av palestinerne i flyktningleirer. Alt burde ha ligget til rette for et erstatningsoppgjør (som jødene ville kommet godt ut av totalt sett) og en fredelig utvikling. Vi mener at det er rimelig å se araberne under ett i denne sammenhengen.

Globalis-forfatterne nevner ikke hvilke historikere de støtter seg til når de gjengir anklager om etnisk rensning, men burde i rettferdighetens navn nevnt andre historikere som, med støtte i de historiske dokumentene, avviser at det ble gjennomført noen plan om etnisk rensning. Professor Benny Morris, den fremste eksperten i verden på krigen i 1948, formulerte det slik i en artikkel i VG 18. august 2009:

“Den viktigste årsaken til palestinernes flukt var krigen som var i anmarsj. De flyktende var redde for å bli rammet etter hvert som stadig nye områder av Palestina ble trukket inn i kampene.

Mange forlot områder som var øremerket for den jødiske staten, fordi de ikke ville leve under jødisk styre eller var redd for å bli stemplet som forrædere hvis de ble værende.

Noen steder ble folk fordrevet av jødene (Lydda og Ramle), andre steder var det lokale arabiske ledere som rådet til eller beordret evakuering. Krigens kaos og de økonomiske forsakelsene spilte også en rolle.

Mot slutten av 1930-tallet og begynnelsen av 40-tallet hadde noen nøkkelpersoner i zionistbevegelsen lekt med tanken om å forflytte arabere. Bakteppet var arabiske trusler om forvisning av jødene bosatt i Palestina – Yishuv – og Holocaust som var i ferd med å utspille seg i Europa. [Det var også trusler mot jødene i arabiske land. MIFFs merknad]

Men ideen ble aldri bevegelsens policy.

Og ingen slik plan eller politikk ble implementert i 1947–1948. Israel Galili, zionistbevegelsens nest øverste politiske leder og sjef for Haganah-militsen, forbød faktisk forvisninger og instruerte alle avdelinger om å respektere liv og eiendom til araberne i den kommende staten. Det var så sent som 24. mars 1948 – fire måneder inn i borgerkrigen. Ting endret seg neste måned, da suksessen til palestinsk milits truet Yishuvs eksistens og den panarabiske invasjonen truet. Da bredte det seg en stemning for forflytning. Men de fleste innbyggerne i byene og landsbyene rømte da krigen kom til nabolaget. Utvisning ble aldri gjeldende politikk – derfor har Israel i dag en minoritet på 1,3 millioner arabere (20 prosent av landets befolkning).»

Den arabiske minoriteten har siden økt til mer enn 1,6 millioner.

MIFFs styreleder Morten Fjell Rasmussen oppsummerer slik i et kapittel i den nye boken Hvorfor Israel? (2016):

“Benny Morris fratar ikke Israel sin del av ansvaret for at det ble et flyktningproblem, men han påpeker at dette ikke ville oppstått om ikke araberne først hadde gått til krig. Enten vi snakker om borgerkrigen, som startet med en terrorkrig mot jøder like etter FNs delingsvedtak 29. november 1947, eller den pan-arabiske invasjonen 15. mai 1948, gjør Morris det klart at det var det jødiske samfunnet som ble angrepet, og araberne som angrep.”

 

Anklagen om samfunnsmord

Men FN-sambandet nøyer seg ikke med å anklage Israel for etnisk rensning. Anklagen forsterkes.

“Opprettelsen av staten Israel kom på bekostning av det palestinske samfunnet og kan defineres som et samfunnsmord.”

Når man kommer med slike anklager, passer det dårlig å ta med at antallet palestinere i Israel, Vestbredden og Gaza-stripen har økt med en faktor på 10 de siste hundre årene, fra omlag 600.000 til over 6 millioner. Da Israel ble opprettet i 1948 var det ca 1,1-1,2 millioner arabere (som siden kalte seg palestinere) i Palestina (Israel, Vestbredden og Gaza). Nå er det mer enn 6 millioner.

Araberne i Israel har en helsetilstand og levealder på europeisk nivå. Levekårene er over alle nabolandene.

På FNs levekårsindeks, HDI, ligger palestinerne i selvstyreområdene (Vestbredden og Gaza) på plass nr. 113 av 188 land. I 75 land er det altså dårligere å bo, ifølge FN-tall. Enten lyver palestinernes demografitall og FNs levekårsindeks, eller så driver FN-sambandet med grov demonisering når de anklager Israel for samfunnsmord.

For første gang i historien har palestinere de siste 24 årene hatt politisk selvstyre. Det er umulig å si hva som ville skjedd dersom en jødisk stat ikke hadde blitt opprettet i 1948. Men den som tror palestinerne ville hatt en bedre framtid under dominans av syrere, jordanere eller egyptere, bør sjekke hvordan disse regimene de siste generasjoner har behandlet sine egne etniske og religiøse minoriteter, for ikke å si hvordan de har behandlet maktpolitiske motstandere. Israel kontrollerte verken Vestbredden eller Gaza-stripen fra 1948 til 1967. Det var her de fleste palestinere bodde. Når en palestinsk stat ikke ble opprettet på disse 19 årene, så var det ikke et samfunnsmord, og heller ikke noe man kan anklage Israel for å ha forhindret.

Når man kommer med slike anklager, passer det også dårlig å ta med tall. Omkring 13.000 palestinere ble drept i 1948-krigen, drøyt 1 prosent av befolkningen. Også på jødisk side ble omkring 1 prosent av befolkningen drept. Bare tre år tidligere var andre verdenskrig slutt i Europa. Der hadde man virkelig sett samfunnsmord, blant andre var to tredeler (over 66 prosent) av alle Europas jøder drept.

FN-sambandets demoniserende anklager mot Israel fortsetter:

“Et samfunnsmord er å intensjonelt ødelegge alle aspektene ved et samfunn, inkludert dets identitet. Sionistbevegelsen, som etablerte staten Israel, ødela det palestinske samfunnet med viten og vilje fordi det var palestinsk.”

Ødeleggelsene i det palestinske samfunnet skyldes at palestinere møtte jødisk samfunnsoppbygging med avvisning, terror og vold. Her velger Globalis-forfatterne å demonisere zionistbevegelsen med å se bort fra realitetene (det palestinske samfunnet ble ikke og er ikke ødelagt) og ved å fremstille forsvarskrig som planlagt overgrep.

Og feilene fortsetter:

“Da krigen endte i januar 1949, satt Israel igjen med et landområde som var 77 prosent av det historiske Palestina, altså 22 prosent større enn det FNs delingsplan hadde foreslått. Det er likevel disse 77 prosent som utgjør det folkerettslige anerkjente Israel i dag. Egypt og Jordan tok kontrollen over resten av Palestina i løpet av krigen i 1948. “

Først kan det være nyttig å gjenta: “Det historiske Palestina” var styrt fra London, og hadde en kort levetid fra 1917 til 1948. Før den tid var området fjernstyrt fra mange andre hovedsteder i Midtøsten, men aldri lokalstyrt av noen palestinsk hersker eller med Jerusalem som hovedstad.

I folkeretten avklares grenser i forhandlinger mellom stater, i første rekke nabostater. Det hjelper lite om FN-sambandets ansatte har en oppfattelse om hvor Israels grenser går, når ikke Israels nærmeste naboer har den samme oppfattelsen. Senest i august kunne MIFF avsløre at den palestinske ambassaden i Oslo brukte et bilde fra den israelske havnebyen Jaffa som illustrasjon på sin nettside. I palestinsk skole blir Palestina hele tiden fremstilt som en stat som skal erstatte Israel, ikke være ved siden av Israel.

 

Feil om folkeretten

Og det blir verre. FN-sambandet skriver:

“Krigen i 1948 og 1967 la hovedgrunnlaget for palestinernes motstandskamp i ettertid, en kamp som har både vært i tråd med og i strid med folkeretten. Folkeretten gir palestinerne rett til væpnet motstand mot okkupasjonen. Samtidig legger folkeretten visse begrensninger på hva som anses som lovlig væpnet motstand. Man har for eksempel ikke lov til å angripe sivile. Den palestinske motstandskampen utføres i dag hovedsakelig med ikkevoldelige midler.”

Artikkelen er sist oppdatert 30. mai 2016. Har ikke FN-sambandet fått med seg de mange titalls kniv- og kjøretøyangrepene mot sivile og militære israelere siden oktober 2015? Hva med skyteangrepene, er de ikkevoldelige? Har ikke FN-sambandet fått med seg de mange tusen granater og raketter som Israel er blitt angrepet med fra Gaza-stripen?

For at væpnet motstand mot en okkupant skal være lovlig, må den væpnede være i uniform med kjennetegn som er klart gjenkjennelige på avstand, våpnene må bæres synlig, det er ulovlig å skjule våpen og soldater blant sivile, det er ulovlig å bruke sykehus og moskeer som tilholdssted for militære og det er ulovlig å angripe sivile mål. Palestinerne har ikke vist respekt for noen av disse reglene som er der for å beskytte sivilbefolkningen. Palestinske terrorgrupper har helt siden 1920-årene valgt en kampmetode som har vært en forbrytelse både mot egen og Israels befolkning. At FN-sambandet her legger nesten hele det moralske ansvaret alene over på Israel er motbydelig.

FN-sambandet fortier at Israel gjentatte ganger har kommet med tilbud om å avslutte okkupasjonen, men de tar heldigvis med følgende to setninger.

“Israelerne på sin side har en opplevelse av at palestinsk vold motiveres først og fremst av et hat mot jøder. Dette bidrar til at Israel opprettholder okkupasjonspolitikken, som ses på som en nødvendighet for å bevare sikkerheten til israelske jøder.”

FN-sambandet tar ikke med noe som kan underbygge israelernes opplevelse. Men de som er interessert, bør se eksempler på opplæring i hat mot israelere spesielt og jøder generelt.

 

Feil om PLO

Globalis-forfatterne forteller historien til PLO.

“Det diplomatiske gjennombruddet for PLO kom i 1988, da Arafat tok avstand fra bruk av terror i kampen for en selvstendig stat. Omtrent samtidig utropte det palestinske nasjonalrådet (palestinernes parlament i eksil) den selvstendige staten Palestina, bestående av Gaza og Vestbredden.”

Feil, dette er direkte historieforfalskning. Erklæringen av 1988 sier ingenting om Gaza eller Vestbredden. “The Palestine National Council hereby declares, in the Name of God and on behalf of the Palestinian Arab people, the establishment of the State of Palestine in the land of Palestine with its capital at Jerusalem.” Hvis PLOs kamp er for Vestbredden og Gaza, hvorfor ble organisasjonen da opprettet før Israel erobret disse områdene? FN-sambandet gir årstallene, men trekker ikke de logiske konklusjonene.

 

Feil om Oslo-avtalen

Feil blir det også når det kommer til Oslo-avtalen.

“I Oslo-avtalen ble Israel og PLO enige om at en palestinsk stat skulle opprettes i løpet av en femårsperiode, og at det i mellomtiden skulle opprettes palestinske selvstyremyndigheter (the Palestinian Authorities – PA).”

Igjen har Globalis-forfatterne et problem. Oslo-avtalen sier ingenting om en palestinsk stat. Det blir ikke bedre at de gjentar feilen senere: “I løpet av 2000-tallet ble situasjonen gradvis forverret. Palestinerne var skuffet over at staten de ble lovet i Oslo-avtalen aldri ble opprettet.” Den første amerikanske presidenten som snakket om opprettelse av en palestinsk stat var George W. Bush, lenge etter at Oslo-prosessen var gravlagt.

“Prosessen i etterkant av Oslo-avtalen fikk en brå slutt i 1995 da den israelske statsministeren Yitzhak Rabin ble myrdet av en jødisk ekstremist. Rabins etterfølger, Benjamin Netanyahu, var langt mindre kompromissvillig enn sin forgjenger, og etter hans overtakelse ble frontene gradvis hardere. Samtidig startet palestinske grupperinger selvmordangrep mot sivile mål i Israel. Forhandlingsviljen ble sterkt svekket på begge sider.”

Prosessen var bremset kraftig opp før Yitzhak Rabin ble drept. Fra første dag brøt Yasser Arafat og PLO avtalen om å avvæpne palestinske terrorgrupper. Dermed ble ikke bare fred med Israel umulig. Det ble også umulig å få til en palestinsk stat. Ingen seriøse stater har væpnede organisasjoner som utøver vold både i sitt eget samfunn og mot nabolandet utenfor statens kontroll.

 

Feil om sikkerhetsbarrieren

FN-sambandet skriver om Israels sikkerhetsbarriere på Vestbredden:

“Muren har blitt fordømt av FN, og Den internasjonale domstolen i Haag har vedtatt at den er i strid med folkeretten (internasjonal lov).”

FN-sambandet unnlater å nevne at en rekke demokratiske og europeiske land, inkludert Norge, mente domstolen i Haag ikke hadde rett til å avsi noen juridisk bindende dom med hensyn til sikkerhetsgjerdet. Domstolen hadde ikke noen problemer med at en barriere ble satt opp, men med barrierens trasé.

Så lenge palestinske grupper bare er interessert i å skaffe seg et bedre utgangspunkt for å få Israel fjernet, og insisterer på at de har rett til å drepe israelere, er gjerdet et logisk og rimelig tiltak. Sikkerhetsbarrieren er slett ingen «skammens mur», som mange vestlige medier ynder å kalle den. Skammen hører hjemme på den arabiske siden av barrieren. De arabiske land har oppført seg slik at nesten alle «deres» jøder har flyktet, de fleste til Israel. Da finner vi det rimelig at jødene iverksetter tiltak for å ivareta sin sikkerhet i landet araberne har jaget dem til.

Du leste riktig. Nesten alle jøder er jaget ut av arabiske land. Dette er noe som glimrer helt med sitt fravær i FN-sambandets artikkel.

 

Feil om bosetninger

FN-sambandet skriver:

“I dag bor det over 760.000 bosettere på Vestbredden (inkludert Øst-Jerusalem). Bosettingene er ulovlige i henhold til folkeretten fordi de er bygget på palestinsk land. Utbyggingen av bosettinger er et tydelig tegn på at Israel stadig velger ekspansjon og okkupasjon fremfor fred og sikkerhet.”

Israelske myndigheter bestrider at bosetningene er ulovlige etter folkeretten. Det blir anført at Folkeforbundets mandat til britene fortsatt gjelder for Vestbredden. Det blir også påpekt at bosetterne ikke er blitt tvunget til å flytte til området, slik folkeretten forbyr, men har flyttet frivillig.

FN-sambandet fortier at Israel ikke har etablert noen ny større bosetning siden 1990-tallet. Folkeveksten har i all hovedsak kommet i form av fortetting i allerede eksisterende bosetninger. Det blir også fortiet at bosetningens patruljerte eller innegjerdede områder ikke dekker mer enn 3 prosent av arealet til Vestbredden. Dette er ikke tall fra Israel, men fra Norsk Folkehjelp og Fagforbundet – to av de mest anti-israelske organisasjonene i Norge. Dersom det er vilje fra palestinsk side til å leve ved siden av en jødisk stat, går det an å finne løsninger på utfordringen med bosetninger.

Israel har tidligere vist vilje til radikale endringer når det gjelder bosetninger. Israel trakk bosettere ut av Sinai da de fikk fredsavtale med Egypt. Det nevner ikke FN-sambandet, men de nevner uttrekning fra Gaza.

“I 2005 bestemte Israel å trekke ut alle sine styrker og bosettinger fra Gazastripen. Israel bygde i stedet en mur rundt området og beholdt dermed kontrollen over inn- og utfart av både mennesker og varer.”

Feil. Gjerdet på linjen mellom Israel og Gaza-stripen ble bygget som en del av Oslo-prosessen på 1990-tallet. Det har helt sikkert skjedd forsterkninger av barrieren etter 2005, men FN-sambandet bommer på kronologien.

FN-sambandet får ikke fram at Israels militæroperasjoner på Gaza-stripen har kommet som en forsvarsreaksjon mot terrorrakettene til Hamas, Islamsk Jihad og andre terrororganisasjoner.

Og FN-sambandet ser ut til å glemme helt at Gaza også har grense mot Egypt? Betyr det at Egypt okkuperer Gaza?

 

Gaza-krigen i 2014

Om krigen i 2014 skriver FN-sambandet:

“Ifølge FN ble 2100 palestinere, de fleste sivile, og 73 israelere, de fleste av dem soldater, drept. At de palestinske tapene av menneskeliv er så voldsomt store i forhold til de israelske, tydeliggjør den enorme forskjellen som ligger i Israels rolle som okkupant og palestinerne som okkupert.”

Forfatterne tar ikke med andre perspektiver på krigen, som for eksempel at Israels krigføring i Gaza, ifølge en granskningsrapport fra et utvalg internasjonale militæreksperter, var både berettiget, lovlig og nødvendig. Selv om dette var en krig Israel ikke ønsket, var det en krig som kom til å forhindre en terrormassakre i Israel. Gjennom et avansert nettverk av tunneler gravd inn i Israel, kunne Hamas ha sendt hundrevis, om ikke tusenvis, av terrorister inn i Israel på selvmordsoppdrag. Dette kunne ha blitt et overraskelsesangrep mot Israel på linje med Jom Kippur-krigen i 1973.

74 israelere ble drept i krigen. Hadde ikke rakettforsvarssystemet Iron Dome stanset 735 raketter avfyrt fra Gaza, kunne antallet drepte israelere ha blitt svært mye høyere. Hadde Hamas akseptert Egypts våpenhvileforslag 15. juli, slik Israel gjorde, kunne antallet drepte palestinere blitt under to hundre. Dødstallene på palestinsk side økte til over 2.100 før Hamas endelig aksepterte en våpenhvile 27. august. Derfor er Hamas fullt ut ansvarlig for mer enn 1.800 drepte palestinere.

FN og palestinske kilder hevder mellom 72 og 84 prosent av de drepte palestinerne var sivile. Men ifølge israelske tall var prosentandelen sivile betydelig under 50 prosent, noe som er en uten sidestykke lav andel sivile i moderne krigføring. Vi vet ikke hvor mange palestinere som ble drept fordi de var menneskelige skjold eller av naturlige årsaker under den 50 dager lange krigen, heller ikke hvor mange som ble drept av de 875 palestinske rakettene som landet innenfor grensen av Gaza.

Jeg mener Israel gikk ekstraordinært langt i forsøket på å begrense ødeleggelser og tap av liv for sivile, sier USAs forsvarssjef Martin Dempsey. Det er Hamas, ikke Israel, som burde bli tiltalt for krigsforbrytelser.

Med hensyn til forholdet mellom antall sivile og egne soldater, viser vi til vår artikkel Fullstendig ulik oppmerksomhet på norsk og israelsk krigføring skaper jødehat, hvor vi dokumenterer at norske soldater i Afghanistan drepte 2000-4000 afghanere og selv mistet 10 – ti.

 

Er det jødene som har skylden?

FN-sambandet skriver:

“Til tross for en del muntlig kritikk for Israels grove og kontinuerlige brudd på folkeretten, har det ikke blitt innført noen internasjonale sanksjoner mot Israel. USAs økonomiske og politiske støtte til Israel har også blitt opprettholdt.”

For det første, en folkerett som bare anvendes mot Israel er ikke rett, men snarere dobbeltstandard. Skal vi forstå FN-sambandet rett, vil de ha sanksjoner mot Israel på grunn av okkupasjon, bosetningsaktivitet og brutal krigføring. Hva da med alle de andre landene som okkuperer, bosetter og gjennomfører en mye mer brutal krigføring?

Globalis-forfatterne skriver:

“De israelske forbrytelsene mot palestinerne må ses i sammenheng med det sionistiske prosjektet om at Israel skal være en jødisk stat.”

Til slutt er det jødene som har skylden. Er det konklusjonen? Hvorfor er det mer forbrytersk at jødene vil ha én eneste stat, enn at palestinerne vil ha arabisk stat nummer 22 og muslimsk stat nummer 57?

 

En tredje intifada

Mot slutten av sin historiefortelling problematiserer FN-sambandet at israelere har skutt mot væpnede palestinske angripere. “Israels reaksjon har blant annet i form av utenomrettslige henrettelser, dvs. at mistenkte gjerningspersoner har blitt skutt og drept på gata i stedet for arrestert og rettsforfulgt.”

Israel har stanset angripende palestinske nasjonalister og islamister akkurat som europeiske land har stanset islamistiske (og mentalt syke) knivmenn det siste året. Når situasjonen er livstruende, skyter også norsk politi i selvforsvar og da dør noen angripere mens andre blir skadet.

FN-sambandets forfattere fortier fullstendig at den palestinske volden fra høsten 2015 ble drevet fram av en intens oppildning fra ledere i Fatah, PLO og palestinske selvstyremyndigheter. “Opprøret høsten 2015 skiller seg fra første- og andre intifada ved at de palestinske angrepene og protestene ikke koordineres fra palestinsk ledelse. De oppstår på enkeltpersoners eget initiativ.” Feil. Angrepene oppstår i en kultur hvor angripere hylles som de største helter og hvor det jevnlig blir gitt oppfordringer gjennom myndighetsstyrte medier til å angripe.

 

Apartheid-løgnen

FN-sambandet skriver:

“Det er også grunn til å tro at den israelske behandlingen av palestinerne faller innenfor FNs definisjon av apartheid.”

Apartheid-anklagene mot Israel er ikke nye. Israel ble anklaget for apartheid lenge før kontrollpostene og sikkerhetsbarrieren kom opp på Vestbredden (for å stanse den palestinske terrorkrigen fra høsten 2000). Når noen veier på Vestbredden er blitt stengt for palestinsk-registrerte kjøretøy, er det fordi en rekke mennesker – jøder – ble drept på disse veiene av folk som hadde støtte av de valgte, palestinske myndighetene.

– Anklagene om at Israel er en apartheidstat er falske og ondsinnede og forhindrer fred og harmoni i stedet for å fremme dette, skriver dommer Richard Goldstone fra Sør-Afrika.

I Midtøsten har alle landene apartheid-lignende tilstander. Israel er det landet som har det, i en særstilling, minst av alle. Også i Norge har det forekommet at det kommer anklager om apartheid-lignende trekk. Det betyr ikke at anklagene stemmer.

I ethvert samfunn, også det norske, forekommer det forskjellsbehandling av statens innbyggere.  Det betyr ikke at man kan påstå at det er apartheid eller apartheid-lignende tilstander.  Det er utrolig at Israel, det eneste demokratiet i denne delen av verden, blir utsatt for slike falske påstander av FN-sambandet.  Kontrasten er grell til land i Israels nærhet hvor det er ulovlig for jøder å oppholde seg, hvor det ikke er religionsfrihet og diktatur er den rådende styreform uten at dette blir bemerket eller kritisert av FN eller FN-sambandet.

Se presentasjonen “Apartheid-løgnen og andre falske bilder av Israel”.

 

Israel og FN

Israel er “det landet i verden som har unnlatt å etterkomme flest FN-resolusjoner”, skriver FN-sambandet.

Når FN vedtar langt flere resolusjoner mot Israel enn mot noen andre, er det ikke fordi Israel er verre enn andre land. Mange land i verden har gjort og gjør ting som bevislig medfører mange ganger (noen ganger hundrevis og tusenvis av ganger) så mange døde og skadde, for eksempel, uten at det medfører noen reaksjon fra FN. Så de mange anti-israelske resolusjonene forteller mest om FN: Israel blir helt annerledes behandlet enn alle andre land. Dette er mulig fordi de arabiske og muslimske landene, med sine stemmepartnere i den tredje verden, har automatisk flertall i FNs generalforsamling og andre FN-institusjoner. Det setter etter vår mening FN i et meget dårlig lys og svekker FNs troverdighet. (For eksempler: Israelere og andre kjeltringer og Når Israel fordømmes…)

Og dessuten er det slik at mange av de FN-resolusjonene Israel bryter, ikke er bindende ifølge FNs charter. Det store antallet resolusjoner mot Israel i Hovedforsamlingen (hvor alle land har en stemme og ingen har vetorett), er ikke bindende. Faktisk er heller ikke alle resolusjonene i Sikkerhetsrådet bindende, bare de som vedtatt under kapittel 7. Mange er vedtatt under kapittel 6, og er derfor ikke bindende.

 

FN-sambandets dom

Når det ikke er funnet en løsning på konflikten, legger FN-sambandet ansvaret på Israel og på dem som ikke har presset Israel tilstrekkelig hardt. “Kvartetten er satt sammen for å finne løsninger på konflikten, men uten spesielt hell. Det skyldes i stor grad mangel på politisk vilje til å legge tilstrekkelig press på Israel om å følge dets folkerettslige forpliktelser,” heter det.

FN-sambandet har ikke et ord om palestinernes forpliktelser. Ikke et ord om jødenes historie som annenrangs borgere under muslimsk dominans. Ikke et ord om jødene som ble jaget ut av arabiske land. Ikke et ord om at palestinske myndigheter og Fatah nekter å anerkjenne Israels eksistens som en jødisk stat. Ikke et ord om den palestinske antisemittismen. Ikke et ord om at palestinerne de siste årene har nektet å sette seg ned i direkte forhandlinger med Israel.

Ikke et ord med Israels argumenter. Det er derfor du må lese MIFF, og det er derfor FN-sambandet står avkledd som en ensidig kilde med høy tetthet av faktafeil.

 

Odd Myrland bidro til denne artikkelen.

DEL
Forrige artikkelKvinners navn og bilder slettes fra valglister
Neste artikkelJordansk parlamentsmedlem: – Israel-boikott er en trussel mot hele Midtøsten
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF.
Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet.
Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.