Bak den siste luka i julekalenderen skjulte Aftenposten et angrep mot jødenes frihetsbevegelse

Norsk-palestiner fikk dyrke en gammel myte.

Skjermdump fra Aftenposten 25. desember 2016.
Skjermdump fra Aftenposten 25. desember 2016.

Si ;D er ungdomsredaksjonen i Aftenposten. Deres julekalender presenteres slik: “24 norske ungdommer med bakgrunn fra 24 land og områder svarer på spørsmål om hvordan det er å ha minoritetsbakgrunn i Norge i dag.”

Til julaften, og siste luke i kalenderen, sparte Aftenposten Dina El-khatib (21). Hun forteller at hun har “palestinsk bakgrunn, men er født og oppvokst i Norge”. Litt ute i intervjuet kommer dette spørsmålet og svaret:

“Hvis du skulle fortalt Aftenpostens lesere én ting om landet foreldrene dine er født i, hva hadde du fortalt?

– Jøder, kristne og muslimer har stort sett sameksistert og vernet om hverandre over lang tid. De store konfliktene oppsto ikke før sionismen, en form for jødisk nasjonalisme, kom inn i bildet. Sionismen brakte med seg rasisme, diskriminering, segregering, og den elendigheten som vi i dag bevitner, i dagens Israel. Jeg oppfordrer folk til å sette seg inn i konflikten, med formål om å løse konflikten slik at menneskeverdet vernes.”

MIFFs styreleder Morten Fjell Rasmussen reagerer sterkt på at Aftenposten lar et intervjuobjekt bruke julaften til uimotsagt formidle en slik myte og komme med et angrep mot zionismen – jødenes nasjonale frihetsbevegelse.

– Det ser ut som om Aftenposten ønsker å verne om noe som etter hvert har blitt en norsk juletradisjon – angrep mot verdens eneste jødiske stat. Hadde redaksjonen fått med seg litt av antisemittismens historie, er det jo elementært å styre unna slikt i julen, sier Rasmussen.

Kristne høytider har gjennom århundrene vært høydepunktene for antisemittiske angrep i Europa. De siste årene har MIFF påpekt en rekke demoniserende angrep mot Israel i forbindelse med julen – fra AUFs og Sidsel Wolds pepperkakehus-propaganda, giftige julehilsener, “Et barn er født” i VG, løgnfulle julehilsener fra AUF, jøder i Israel uthengt av prest som “Jesu drapsmenn”, SV-politiker som misbruker juleevangeliet og musikeren som misbruker adventskalenderen. Til miksen hører også noen kristne palestinske ledere som pynter juletreet med jihadister i stedet for julekuler.

MIFF har ikke finlest alle julekalender-interjvuene til Si ;D. Vi har registrert at bak den andre luken skjulte det seg et intervju med en norsk ungdom med israelske foreldre. Vi hilser det journalistiske prosjektet velkommen. Men kan vi gjette at ingen andre ungdommer brukte intervjuet til et påskudd til å demonisere og spre myter om et nabofolks nasjonalbevegelse? Hvorfor da reservere dette for julaften? Var det ikke andre ting å fortelle om Palestina enn hvor ondsinnede palestinernes naboer er?

 

Myten

I sin uttalelse til Aftenposten dyrker El-khatib en myte.

Jødene som bodde i landområdet Palestina under de ulike muslimske imperiemakter ble undertrykt både av sentralmyndigheten og av det lokale muslimske flertallet. Det El-khatib definerer som “sameksistens” og å “verne om hverandre”, er en grov forskjønnelse av dhimmi-systemet – hvor kristne og jøder ble behandlet som annenrangs borgere av det muslimske flertatllet. Dhimmi-rollen ble definert i Omar-pakten, og inneholdt blant annet følgende regler. (Les mer i artikkelen Jødenes historie i arabiske land før 1948.)

a) Jøder fikk status som dhimmier, det vil si «beskyttede» personer. De skulle i prinsippet ha rett til å bli boende under muslimsk kontroll, men bare på nærmere definerte vilkår.

b) Jødene skulle betale en ekstra skatt pr. hode («koppskatt» av tysk Kopf, hode). Størrelsen på den ble fastsatt vilkårlig av herskeren til enhver tid. Koranen fastsatte spesielt at jødene skulle «ydmykes» når de betalte denne skatten. I praksis ble det gjerne ordnet slik at jøden fikk et slag i hodet som «kvittering» når han betalte.

c) Jøder fikk ikke ri på hest. Vanligvis fikk de i prinsippet ri på esel, men som regel måtte de stige av dyret når de møtte en muslim. Ellers kunne man jo risikere at en dhimmi så ned på en troende! Ofte gjaldt også den regelen at man måtte sitte med begge føttene ned på samme side, og jødene fikk absolutt ikke lov til å bruke sadel.

d) Jøder fikk ikke bygge nye gudshus (synagoger), og heller ikke reparere gamle. Denne loven kunne man ofte bestikke myndighetene til å lukke øynene for.

e) Jødenes religiøse aktivitet måtte ikke sees eller høres av muslimene. De måtte be lavt, de fikk ikke følge sine døde til graven i prosesjon, osv.

f) Jødene måtte ha klær som klart skilte dem ut fra muslimenes. Denne regelen ble oftest praktisert strengt, ikke sjelden under trussel om dødsstraff. Det varierte mye hvordan dette ble ordnet i praksis. Det kunne være hodeplagget, beltet, skoene eller hva som helst som skulle vise at de var jøder.

g) En jøde måtte aldri slå en muslim, heller ikke i selvforsvar. En jøde måtte heller ikke bære eller eie noe som kunne kalles et våpen. Jødene var altså fullstendig forsvarsløse ved ethvert angrep.

h) En jøde måtte ikke heve stemmen mot en muslim. I praksis betydde det at han ikke kunne svare igjen når han ble utskjelt.

i) Jødene måtte ikke ha høyere hus enn muslimene. Fra 1300-tallet og utover ble det stadig mer vanlig at jødene måtte bo i ghettoer, og ghettoene var gjerne stengt om natten. Ofte måtte de kunne forklare hvilket ærend de hadde når de beveget seg utenfor ghettoen.

j) Jøder kunne ikke ha offentlige stillinger. Denne regelen så man bort fra periodevis, særlig når muslimene eller den herskende muslimske gruppen var i mindretall og trengte pålitelige allierte. I sin forsvarsløse stilling var jødene vanligvis nødt til å være lojale mot herskerne. Det var også andre yrkesbegrensninger som varierte med tid og sted.

k) En meget viktig regel var at en jøde ikke kunne vitne mot en muslim i retten. Langt på vei kunne jøden heller ikke forsvare seg, fordi en jødes ed alltid hadde mindre verdi enn eden fra en muslim. Når man så vet at det ofte var dødsstraff for jøder som «forbannet profeten» eller lignende, kan man tenke seg hvor hjelpeløse jødene var overfor falske beskyldninger fra enhver muslim som ville dem vondt, eller som gjerne ville overta den eiendom jøden måtte ha skaffet seg.

Disse reglene, og etter hvert mange flere, var stort sett i kraft i den arabiske verden helt til kolonitiden. I de fleste land tvang europeiske makter gjennom reformer i løpet av 1800-tallet. – Enkelte arabiske områder (som Nord-Jemen) kom ikke under europeisk kontroll, og der fortsatte Omar-paktens regler til de fleste jødene forlot landet i 1948-50.

 

Jødene i Palestina
I Midtøsten-debatten blir det ofte hevdet at jøder og arabere alltid har levd «i fred og fordragelighet» i det arabiske området generelt og i Palestina spesielt, helt til zionistene kom og ødela idyllen på slutten av 1800-tallet. (El-khatib er ikke alene om å fortelle eventyr.) Historien er mer nyansert enn som så, også for Palestinas vedkommende.

Det er begrenset hva vi vet om de forfølgelsene jødene ble utsatt for i tidligere århundrer. Jødene var redde. Ble det kjent at de hadde klaget til utlendinger, ble de utsatt for vold fra araberne. Mesteparten av jødeforfølgelsene fikk verden aldri vite om, og selv torde de ikke skrive ned noe. Det følgende er noe av det stoffet som tross dette ble nedskrevet.

Jødene bodde i Israel først og fremst for å kunne dyrke sin Gud mer inderlig. Men de måtte betale «beskyttelsespenger» for å få lov til å besøke sine hellige steder. Det ville vært helt umulig for jøder å bo i Palestina i det hele tatt hvis ikke jødene i resten av verden hadde samlet inn penger til dem. Skattene var vesentlig høyere for jødene enn for muslimene.

Jødene var helt rettsløse, i Palestina som i resten av den arabiske verden. Ingen muslimsk rett godtok jødiske vitnemål mot muslimer. En muslimsk tyv som tilsto forholdet kunne likevel gå fri dersom det bare var jødiske vitner til forbrytelsen. Det som satte grensen for jødeforfølgelsene, var herskernes ønske om å beholde skatteinngangen. Ghettoen kunne ikke få for store skader, så det ble for vanskelig å drive inn skatt.

Safed er en av de hellige byene for jødene, og har vært et sentrum for jødisk bosetning i århundrer. Ifølge en gammel tradisjon skal Messias bo 40 år i Safed før han framstår. I 1799 ble jødeghettoen i Safed fullstendig rasert av store mengder arabere.

I 1834 ble jødeghettoen i Safed overfalt av arabisk mobb i et planlagt angrep. (En muslim hadde «profetert» noen dager før at på denne dagen ville muslimene overfalle jødene.) Noen få muslimer fikk en lett straff, men ingenting av det som var plyndret, ble levert tilbake til jødene.

I 1838 var en tysk jøde vitne til et nytt overfall med vold og plyndring mot jødene i Safed. Både drusere og muslimer deltok. Selv ble han blant annet slått og fratatt klærne han bar.

I 1840 ble jødene i Damaskus i Syria beskyldt for ritualmord. Dette er en beskyldning som har kommet mot jødene utallige ganger, både i Europa og i arabiske land. Ordet ritual betyr fast ordnede religiøse handlinger. Beskyldningen mot jødene har gått ut på at de bruker blodet av ikke-jøder i sine religiøse ritualer i forbindelse med påsken. Påstanden er naturligvis helt grunnløs, jøder har religiøst forbud mot å innta noen form for blod og blodmat fra dyr – for ikke å snakke om fra mennesker. Men ritualmord-beskyldninger har vært nyttig for dem som trengte å piske opp stemningen mot jødene for å avlede oppmerksomheten fra egne tabber eller for å avlede oppmerksomheten fra mordere. Jødene fikk skylden. I 1840 kom altså beskyldningen i Damaskus i Syria. Men fram til etter første verdenskrig var Palestina en del av Syria (det mener syrerne ennå at det burde være). Så forfølgelsene forplantet seg til Palestina også, med vold og drap i jødenes ghettoer.

Disse eksemplene må sees på bakgrunn av at jødene den gangen var absolutte pasifister. Det var dødsstraff for jøder som hadde, for ikke å si brukte, våpen, selv om det bare var i selvforsvar. Jødene opptrådte derfor ikke provokatorisk. Det var provoserende nok for mange muslimer at jødene i det hele tatt fantes.

Derfor ble jødene også holdt på plass, som det heter. Jødene måtte bo i ghettoer, fikk ikke ri på hest, deres hus måtte være lavere enn muslimenes, de kunne ikke være ansatt i det offentlige, osv. Likevel valgte mange jøder å bo i Palestina, fordi det var det hellige landet, landet hvor de ventet at deres stat skulle gjenoppstå.

Det er derfor helt galt når noen framstiller det slik at jødenes stat burde ha ligget i Tyskland, og det er galt å si at araberne har måttet lide for Europas jødeproblem. Israel er minst like mye en løsning på jødeproblemet i arabiske og andre muslimske områder som i Europa. Og araberne i Palestina var ikke bedre enn araberne i resten av «det arabiske hjemland». De har derfor bidradd like mye som andre til at jødene trengte – og trenger – et eget land.

Så langt noen utdrag fra artikkelen Jødenes historie i arabiske land før 1948. Det følgende er hentet fra artikkelen – Dhimmi-statusen er roten til konflikten.

 

Skam og mindreverdighet

For å få et riktig bilde av jødenes situasjon i arabiske land gjennom århundrene, er det viktig å være klar over at ikke alle dhimmireglene ble gjennomført overalt og til enhver tid. I Kairo er det for eksempel tatt vare på et stort antall dokumenter tilbake til 800-tallet. Der kan man se at reglene for hvordan jøder skulle være kledd, ikke ble gjennomført i det hele tatt. Til tider kunne den jødiske menigheten være en del av eliten i samfunnet. Men deres underordnede dhimmi-status, og den tilsvarende måten det muslimske flertallet oppfattet jødene på, er likevel den sentrale aksen som deres status beveget seg rundt.

Som en marokkansk sultan sa rundt 1850: “Vår herlige religion gir dem [jødene] merker av skam og mindreverdighet.” Eller som en britisk konsul sa i 1831 om jødenes stilling i Palestina: Jødene er utsatt for så mye utpressing og undertrykkelse at man sa at “jødene må til og med betale for lufta de puster inn”.

Vi hører ofte fra pro-arabisk hold at da jødene ble fordrevet fra Spania i 1492, og Portugal litt senere, inviterte sultanen av Istanbul dem til sitt rike. Dette stemmer. Men det hører også med til historien at mindre enn hundre år senere bestemte en av sultanens etterkommere, Murat III, at alle jøder skulle drepes. Dette ble ikke gjennomført fordi sultanens jødiske lege fikk sultanens mor til å gripe inn og forhindre blodbadet. Men dette forteller noe om jødenes skiftende og utsatte stilling.

 

Opprør mot dhimmi-status

Da jødene for alvor begynte å strømme til Palestina i slutten av 1800-tallet, ble de etter hvert møtt av sterk motstand fra den lokale, arabiske befolkningen. Fra pro-arabisk hold blir det framstilt som motstand på grunn av frykt for at jødene ville overta kontrollen i landet. Det er sikkert noe i det. Men Weinstock mener at en annen faktor er viktigere: Disse jødene opptrådte ikke som dhimmier. De forlangte å være frie. Dette – at jødene ikke lenger godtok den underkuede plassen som islam gav dem – var hovedårsaken til at araberne både i Palestina og ellers var så stert imot staten Israel. Weinstock går så langt som til å si at “dhimmi-statusen er roten av konflikten”. I arabernes øyne er jødene i Israel de samme jødene som i århundrer har vært undertrykt og fornedret. At Israel skal kunne opptre slik det gjør, oppleves som helt naturstridig.

Det er tid for å konkludere: Rasismen, diskrimineringen, segregeringen og elendigheten i den muslimske verden generelt og arabisk område og Palestina spesielt eksisterte veldig lenge før den politiske zionistbevegelsen vokste fram i siste halvdel av 1800-tallet. MIFF oppfordrer El-khatib å sette seg inn i islams årtusenlange undertrykkelsesmetoder av kristne og jøder, slik at hun kan bidra til å verne menneskeverdet.

DEL
Forrige artikkelFN-resolusjon 2334 og hva Trump kan gjøre
Neste artikkelIsrael revurderer sitt forhold til FN
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF.
Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet.
Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.