1. mai parolen som egger til diskriminering og krig

Også i år skal et stort antall mennesker toge gjennom hovedstaden under «boikott Israel»-parole.

Et større antall deltakere i 1. mai-toget i Oslo i 2017 gikk under paroler som krevde boikott av verdens eneste jødiske stat. (Foto: Roland Baltzersen)
Et større antall deltakere i 1. mai-toget i Oslo i 2017 gikk under paroler som krevde boikott av verdens eneste jødiske stat. (Foto: Roland Baltzersen)

«Anerkjenn Palestina – Boikott Israel» er én av to utenrikspolitiske paroler i 1. mai toget i Oslo. Den andre er «Solidaritet med Hellas – Slett gjelda».

Det er kun verdens eneste jødiske stat «arbeiderne» i LO Oslo vil boikotte. I 2017 påpekte MIFF hvordan boikottbudskapet blir oppfattet i ulike mottakergrupper.

«Norske muslimer får bekreftet fra det norske storsamfunnet hva alt for mange av dem er blitt oppflasket på: Israel er ondskapens stat. Av og til får de det servert i rene ord fra en norsk politiker, men de ensidige boikottparolene som truer med å ta livsgrunnlaget fra over seks millioner jøder sender det samme budskap. LO i Oslo kunne valgt «Ta avstand fra Likud-partiets politikk» eller «Støtt venstreopposisjonen i Israel». Men nei, de valgte «boikott Israel». Boikott det fremste uttrykket for det jødiske folket, verdens eneste stat hvor jødenes oldtidsgamle språk er hovedspråk, verdens eneste stat som ligger hvor jødenes religiøse lengsel har vært sentrert i fire tusen år. Boikott nesten halvparten av verdens jødiske befolkning.

Budskapet blir også oppfattet blant norske jøder. De krymper seg i frykt og fortvilelse. De vet at skolebarna deres kommer til å lide, selvfølgelig fullstendig urettmessig, for fiendskapet som blir pumpet opp mot Israel. I kveld og i morgen markeres Israels selvstendighetsdag i de jødiske familiene og samfunnene i Oslo. «Boikott Israel»-parolene nedover Karl Johan på 1. mai er et slag i ansiktet. Det er som salt i såret at Jonas Gahr Støre og andre i Arbeiderparti-ledelsen stilltiende går i samme tog. Mange av de norske jødene har slektninger og venner som allerede har flyttet fra et Norge som har veldig liten respekt for det jødiske folkets nasjonale selvråderett. De neste dagene vil det nok være nye jødiske ungdommer og familier som logger seg inn for å finne alternativt bosted i Israel eller andre land.

Israelerne tar signalet fra 1. mai-toget i Oslo. Alene bynavnet bringer fram dystre og blodige minner om en «prosess» som bar byens navn. De eldste husker tidligere tider da de ble boikottet i Europa og Oslo. For de vet at også denne gang er det bare jødene i Israel boikotten retter seg mot, slike som “beskytter det sionistiske prosjektet“. De har sett «prosessen» tidligere. Den slutter aldri med boikott.

Palestinerne nyter bildene fra Oslo. De store palestinske politiske bevegelsene kjemper for å opprette en arabisk og muslimsk stat, ikke på siden av Israel, men på bekostning av Israel. Parolene fra Oslo oppmuntrer både nasjonalister og islamister i sin diplomatiske og militære krigføring. Parolene fra Oslo driver palestinerne videre bort fra forhandlingsbordet.»

Det som vi skrev i 2017 gjelder fortsatt i 2018 (bare at Israels uavhengighetsdag i år ble markert 19. april).

 

Feil å anerkjenne Palestina

LOs krav om «anerkjennelse av Palestina» før det foreligger en forhandlingsløsning, vil ikke løse noe, men bare åpne et nytt og sannsynligvis mer blodig kapittel i konflikten.

Vi minner om hva MIFF skrev i artikkelen Venstresiden går til valg på å undergrave folkeretten og Oslo-avtalene i august 2017.

«Anerkjennelse av stater er regulert av folkeretten, og den har to hovedretninger:

1) Den konstituerende teorien sier at anerkjennelse fra andre stater skaper en stat.

2) Den erklærende teorien sier at en anerkjennelse er en bekreftelse på en allerede eksisterende situasjon. En ny stat blir en juridisk person og får juridisk kapasitet bare dersom den begynner å operere som en stat «på bakken».

«Praksis i løpet av de siste hundre årene er ikke entydig, men peker mot den erklærende teorien som den beste av de to teoriene,» skriver Malcolm N. Shaw i sin bok International Law fra 2014.

– Det er utfordringer knyttet til den konstituerende teorien. En ny stat kan ikke bare bli ønsket fram til eksistens, påpeker Peter Wertheim. Denne artikkelen er en forkortet gjengivelse av Wertheims artikkel Recognizing a Palestinian State before a Peace Agreement with Israel Undermines the International Rule of Law publisert av Jerusalem Center for Public Affairs 7. august 2017.

Montevideo-konvensjonen fra 1933 (se nettsiden til Universitetet i Oslo) lister opp fire krav til en stat i artikkel 1:

  1. a) En permanent befolkning.
  2. b) Et definert landområde.
  3. c) Én regjering.
  4. d) Kapasitet til å inngå avtaler med andre land.

Dersom anerkjennelse i seg selv skapte en stat, ville palestinerne hatt en stat for lenge siden. Ifølge palestinske myndigheter har 136 av 193 medlemsstater i FN gitt sin anerkjennelse av «staten Palestina». Anerkjennelse, selv om den kommer fra mange land, kan ikke skape en stat der det ikke eksisterer noen på bakken. Dermed er ikke kravene i Montevideo-konvensjonen oppfylt.

Det eneste unntaket, som Wertheim påpeker, er om en stat blir tatt opp som medlemsstat av FN. Det krever anbefaling av sikkerhetsrådet og godkjenning av generalforsamlingen. «Medlemskap i FN er åpen for alle fredselskende stater som aksepterer forpliktelsene i dette charteret,» heter det i FN-charteret. Om en stat skulle være tatt opp i FN uten å oppfylle kravene i Montevideo-konvensjonen vil den fortsatt, juridisk sett, være en stat selv om den er en feilslått stat.

 

Anerkjennelse av «Palestina» og folkeretten

Oppfyller palestinerne Montevideo-konvensjonen?

Palestinerne er en permanent befolkning på to landområder; de selvstyrte områdene på Vestbredden og på Gaza-stripen. Selv om det ikke er avklarte grenser for disse områdene, kan man med noe grad av velvilje si at de to første kravene i konvensjonen er oppfylt.

Kravene i punkt c og d er det verre med. Det er en dyp filosofisk og politisk splittelse mellom palestinske selvstyremyndigheter (PA/ PLO/ Fatah) som kontrollerer selvstyrte områder av Vestbredden, og Hamas som styrer Gaza-stripen. De siste ti årene har det ikke eksistert noen palestinsk regjering som kan håndheve kontroll og myndighet over et gitt landområdes befolkning. Forsøkene på samarbeid og samling har vært mange, men de har ikke vært vellykkede.

– Den interne splittelsen mellom den sekulære nasjonalistiske og den teokratiske bevegelsen i det palestinske samfunnet er kanskje den største hindringen for å oppnå en palestinsk stat på det nåværende tidspunkt, skriver Wertheim. Splittelsen er ikke bare ideologisk, men også geografisk.

I overskuelig framtid er det ingen utsikter til en palestinsk regjering som kan kontrollere både selvstyreområdene på Vestbredden og Gaza-stripen. Hamas hevder at de ikke er bundet av noen avtaler som PLO/ PA har underskrevet, og vice versa. Dermed kan heller ikke det fjerde Montevideo-kravet bli oppfylt. Ingen palestinsk regjering kan inngå avtaler som påvirker både Vestbredden og Gaza-stripen.

«Inntil det blir enighet om en permanent avtale, vil den antatte Staten Palestina ikke ha noe landområde som den kan utøve effektiv suverenitet over, dets grenser vil være ubestemte eller omstridte, dets befolkning, virkelig og potensiell, være ubestemt, og mange av dem vil fortsette å leve under okkupasjon eller i stater hvor de har søkt tilflukt,» skrev jusprofessor Guy Goodwin-Gill i 2011. Han er en ekspert i folkerett og ikke i heiagjengen til Israel. Goodwin-Gill representerte palestinerne da Israels sikkerhetsbarriere på Vestbredden ble behandlet av Den internasjonale domstolen i Haag i 2004.

En ensidig anerkjennelse fra norsk venstreside vil ikke endre på noe av dette. Å anerkjenne Palestina som stat vil være å anerkjenne en fantasistat, skrev MIFF i 2011. Det vil være i strid med de avgjørende punktene i vanlig folkerett.

 

Vil åpne et nytt kapittel av konflikten

Det finnes også andre krav til nye stater. I 1991 utarbeidet europeiske land «Retningslinjer for anerkjennelse av nye stater i Øst-Europa og i Sovjetunionen». Her ble det blant annet understreket at statene måtte respektere FNs-charter, ha en spesiell respekt for rettssikkerhet, demokrati og menneskerettigheter, gi garantier for rettighetene til etniske og nasjonale grupper og minoriteter, ha respekt for at grenser ikke skal krenkes og forpliktelse til å løse regionale uenigheter med diplomati eller mekling.

Europeiske land krevde at statene som oppstod etter oppløsningen av Jugoslaviaskulle «forplikte seg til, før anerkjennelse, å vedta konstitusjonelle og politiske garantier som sikrer at de ikke har noen territorielle krav mot et naboland». Europeiske land krevde også at statene ikke skulle bruke fiendtlig propaganda mot en nabostat.

Hva om venstresiden i Norge stiller de samme kravene til en palestinsk stat før anerkjennelse? Vil palestinerne oppgi alle framtidige territorielle krav mot Israel? Det har vist seg gang på gang at det vil de ikke. Nettsiden til palestinernes ambassade i Oslo viser at det vil de ikke. Vil palestinerne godta å løse alle konflikter med Israel på fredelig vis? Hittil har de tviholdt på å bruke det de omtaler som “motstand”, men som i praksis har vist seg å bety terror og blodig vold.

I april 2017 gikk Daniel Polisar gjennom 400 meningsmålinger gjennomført av fem ulike palestinske institutt de siste årene. Hva fant han? Jo, når palestinerne får tre valgalternativer – 1) en israelsk og en palestinsk stat side om side i fred, 2) énstatsløsning med like rettigheter for israelere og palestinere og 3) en palestinsk stat fra Jordan-elven til Middelhavet (uten Israel), så velger de fleste palestinere det tredje alternativet. Bare et mindretall på omkring 30 prosent av palestinerne sier de vil akseptere at en tostatsløsning blir et varig resultat. Flertallet på rundt 70 prosent kan godta en tostatsløsning som et midlertidig stadium, men vil fortsette kampen til hele «Palestina» er «frigjort».

Å anerkjenne Palestina før en framforhandlet løsning vil ikke løse noe. Det vil bare undergrave vanlig folkerett og europeiske lands moderne praksis (for anerkjennelse av de nye statene i Øst-Europa). Det vil ikke gi fred og heller ikke avslutte (den lovlige!) okkupasjonen, men bare åpne et nytt kapittel i konflikten.

 

Å anerkjenne palestinsk stat er imot tidligere inngåtte avtaler

I brevet fra PLO-leder Yasser Arafat til Israels statsminister Yitzhak Rabin 9. september 1993 lovte Arafat å bruke forhandlinger for å permanent løse alle konflikter og uenigheter. Når palestinerne nå forsøker å få Norge til ensidig å anerkjenne staten «Palestina» før en forhandlet løsning, er det et brudd på palestinernes forpliktelser ifølge Oslo-avtalene.

«Kongedømmet Norge» står, sammen med stormaktene, som vitne i Oslo II-avtalen som ble undertegnet i Washington 28. september 1995. Avtalen gjør det klart at palestinerne ikke skal ha jurisdiksjon eller kontroll med eksterne grenser, luftrom, internasjonale relasjoner og israelere i bosetninger. At palestinske selvstyremyndigheter er avtalefestet til dette er i strid med deres påstand om at «Palestina» er en stat.

Dersom en venstreorientert norsk regjering skulle anerkjenne en palestinsk stat, vil det være å vise forakt mot Norges rolle som vitne til Oslo II-avtalen. Det vil også bety slutten for Norge som leder av giverlandsgruppen for palestinerne.

Senest 5. februar 2011 gjorde Midtøsten-kvartetten det klart at ensidige tiltak fra noen av partene ikke kan forutbestemme utfallet av forhandlinger og «vil ikke bli anerkjent av det internasjonale samfunnet». En rød-grønn ensidig anerkjennelse av Palestina, samme hvor mye norsk godhet og velvilje den hviler på, vil ikke bli anerkjent av det internasjonale samfunnet.

 

Løser ikke noe

Det finnes en rekke uløste spørsmål i konflikten mellom israelere og palestinere, for eksempel Jerusalem, flyktninger, grenser, bosetninger, sikkerhet og vann. En norsk anerkjennelse av en palestinsk stat vil ikke bidra til å løse noen av disse.

Det er veletablert i folkeretten at grensetvister bare kan løses av statene som er involvert i den gjeldende grensekonflikten. Andre aktører som ikke er del av konflikten kan ikke tvinge gjennom en løsning. Verken i Oslo eller New York kan det bestemmes hvor grensen mellom Israel og en eventuell palestinsk stat skal være.

For øyeblikket er det over 40 bilaterale avtaler mellom Israel og palestinske selvstyremyndigheter. Dersom en palestinsk stat opprettes uten at det foreligger en fremforhandlet løsning, vil grunnlaget for mange av disse bilaterale avtalene falle bort. Dersom andre stater medvirker til dette, vil det være det samme som å undergrave integriteten til folkeretten, skriver Wertheim.

Hva om palestinerne fikk sin egen stat på hele Vestbredden og Gaza-stripen like etter det norske stortingsvalget? Hamas ville fortsatt ha effektiv kontroll over Gaza-stripen. Hamas har et antisemittisk og nazi-inspirert charter, står på terrorlisten til en rekke land, tar til orde for Israels ødeleggelse, avviser eksisterende avtaler og forbereder seg på nye kriger. Ingenting av dette vil forsvinne med en ensidig norsk anerkjennelse, snarere tvert imot.

– Palestinernes forsøk på å få regjeringen i Oslo til å anerkjenne en palestinsk stat, er et forsøk på å få en palestinsk stat uten å løse konflikten med Israel. En ensidig anerkjennelse vil bare styrke de minst kompromissvillige kreftene på begge sider og føre partene lengre fra hverandre. Det vil sannsynligvis resultere i mer, ikke mindre, blodsutgytelse, konkluderer Wertheim.»

DEL
Forrige artikkelAdvarer mot å gå med kippa i tyske byer
Neste artikkelSV, Rødt og MDG ble stående alene da Bergen bystyre feide boikott av banen
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.