- Fredag 13. april 2018 presenterte MIFF et notat med tolv forventninger til Utenriksdepartementet. Norge må avvise palestinernes krav til såkalt «rett til å vende tilbake», var ett av dem.
Palestinske selvstyremyndigheter (PA) krever at alle etterkommerne til 1948-flyktningene skal ha «rett til å vende tilbake» til sine tidligere eiendommer i det som i dag er Israel. Anslagene på hvor mange som skal ha denne «retten», varierer fra ca. 5 millioner opp til 11 millioner.
PA-president Mahmoud Abbas understreker at dette kravet står fast. Hver enkelt flyktning og etterkommer har en personlig rett til å vende tilbake, hevder Abbas.
PA har varslet at palestinere, som har vært registrert som flyktninger gjennom minst tre generasjoner, ikke vil få statsborgerskap i en framtidig palestinsk stat, heller ikke de som har bodd på Vestbredden og Gaza-stripen siden 1948. Flyktningenes etterkommere skal på denne måten presses til å «returnere» innenfor Israels grenser.
Dersom Israel skulle bli presset til å akseptere en «tilbakevending» for millioner av palestinere, vil det bety slutten for Israel som en stat med jødisk flertall og identitet. To millioner av Israels drøyt åtte millioner innbyggere er arabere.
Alle de jødiske partiene i Knesset står samlet i avvisningen av «rett til å vende tilbake», også de mest venstreorienterte partiene som ellers vil gjøre vidtrekkende innrømmelser overfor palestinerne. Representanter for partiet Meretz har med rette betegnet det som «nasjonalt selvmord».
Ingen av de andre flyktninggruppene fra tiårene etter andre verdenskrig har fått noen tilbakevendingsrett. Ta Kypros som ett av mange eksempel. Da Tyrkia okkuperte Nord-Kypros i 1974, flyktet ca. 200.000 gresk-kyprioter sørover til sine etniske landsmenn, mens ca. 50.000 tyrkisk-kyprioter flyktet nordover. I 2004 avgjorde FN og EU at de gresk-kypriotiske flyktningene ikke har noen «rett til å vende tilbake». Det hadde gått for lang tid. Det kan ikke være noen særregler for palestinerne, som flyktet 26 år tidligere.
Det hører med i bildet at flere jøder har flyktet fra arabiske land, de fleste til Israel, enn arabere fra Israel.
Kravet om «rett til å vende tilbake» har bidratt kanskje mer enn noe annet til å kjøre tidligere runder av forhandlinger i grøften, men dette forties i Norge.
Den forrige regjeringen ga årlig flere hundre millioner kroner til norske, palestinske og internasjonale organisasjoner som overfører gamle sår til nye generasjoner palestinere og dyrker fram en urealistisk drøm om tilbakevending.
MIFF forventer at regjeringen
- gjør det klart at palestinske flyktninger (og deres etterkommere) ikke har «rett til å vende tilbake»
- i all omtale av fredsprosessen poengterer at det arabiske kravet om rett til å vende tilbake er et avgjørende hinder for løsning.
- gjør støtte til Midtøsten-prosjekter og organisasjoner som arbeider opp mot Israel og PA betinget av at disse ikke arbeider for «rett til å vende tilbake».
- i sin støtte til en «tostatsløsning», samtidig tar avstand fra palestinske krav som vil gjøre Israel arabisk og muslimsk. Det er derfor mer presist å omtale løsningen som er ønsket for «to stater for to folk». Dette er håpet til det store flertallet av israelere.
- protesterer mot at PA vil nekte etterkommere av 1948-flyktningene statsborgerskap i PAs palestinske stat.
