MIFF avslører Operasjon Dagsverks feil og ensidighet ord for ord

Operasjon Dagsverk fortier arabisk diskriminering og jødene som ble tvunget på flukt fra arabiske land.

Skjermdump fra nettsiden frihettilaleve.od.no som presenterer Operasjon Dagsverk 2018.
Skjermdump fra nettsiden frihettilaleve.od.no som presenterer Operasjon Dagsverk 2018.
Hvis du mener det trenges et KORREKTIV mot all den anti-israelske propagandaen i Norge, klikk her og bli medlem av MIFF.

Operasjon Dagsverk forteller historien om konflikten mellom israelere og palestinere til norske skoleelever. Her er noen av de største feilene de gjør. Les også MIFFs grundige gjennomgang avsnitt for avsnitt under.

  • OD fortier systematisk diskriminering av jødene under muslimsk dominans.
  • OD forteller ikke noe om hvordan jøder ble jaget ut av den arabiske verden etter 1948. De sier mye om palestinske (arabiske) flyktninger etter 1948, men ikke noe om jødiske flyktninger. De siste 80 årene er antallet jøder i den arabiske verden redusert fra om lag 1.000.000 til mindre enn 5.000.
  • OD skriver om «palestinerne» før 1948, som om ikke også jøder var palestinere og palestinske borgere i det britiske mandatområdet Palestina.
  • OD tar feil når de skriver at Gaza er okkupert, Israel trakk alle bosettere og soldater ut av området i 2005. Israel var på god vei til å gjøre store tilbaketrekninger også på Vestbredden, men så viste grupper på palestinsk side – med tusenvis av rakettangrep fra Gaza – at de kommer til å fortsette krigen selv om Israel avslutter okkupasjon.
  • OD tar feil når de skriver at Israel blokkerte Gaza-stripen i 2005.
  • OD hevder: «Ifølge [Oslo-]avtalen skulle en palestinsk stat opprettes i løpet av fem år.» Dette er helt feil. Avtaleteksten sier ikke noe om dette.
  • OD fortier palestinernes brudd på Oslo-avtalen.
  • OD hevder israelske bosetninger er i strid med internasjonal lov, uten å nevne at Israel bestrider dette. OD nevner heller ikke at bosetningene – inkludert dyrkede områder – kun dekker 2,7 prosent av arealet på Vestbredden.

 

BAKGRUNN: I høst skal norske elever i ungdomsskole og videregående skole gi en dagslønn til en organisasjon (KFUK-KFUM Global) som arbeider for «bred økonomisk boikott» av verdens eneste jødiske stat. Pengene fra Operasjon Dagsverk (OD) vil skape svært negative ringvirkninger både i det palestinske samfunnet og i Norge. Blant palestinere vil mottakerne bli oppmuntret og styrket i sin kamp for en framtid uten Israel, i Norge blir anti-israelske aktivister mobilisert til å gi «hundrevis av foredrag» på norske skoler. Opplegget for årets OD er så frastøtende at Det mosaiske trossamfunn, som vanligvis er svært tilbakeholdne med politiske utspill, advarer jødiske skolebarn mot å delta. 10. august kunne MIFF avsløre at OD bruker Janna JIHAD fra en voldelig palestinsk klan som stemme for «fred».

 

MIFFs gjennomgang ord for ord

Operasjon Dagsverk (OD) har nylig publisert nettsiden som skal profilere årets innsamlingsprosjekt overfor norske skoleelever. Her er det også en side med innføring i den historiske bakgrunnen til konflikten mellom israelere og palestinere. MIFF gjengir det hele, noen setninger om gangen, og kommenterer.

OD: «De palestinske områdene har vært befolket i mange tusen år. Stedsnavn i Palestina, som Jeriko og Betlehem, vil man kjenne igjen fra Bibelen. Jerusalem var senter for jødiske samfunn fram til jødene ble kastet ut av romerne i år 70 e.kr. Siden den gang har området vært bebodd av mange ulike grupper, men siden 600-tallet har arabisk språk og kultur dominert.»

Er det noen områder av verden som IKKE har vært befolket i mange tusen år? Det er riktig at Jeriko og Betlehem er omtalt i Bibelen, men Palestina er IKKE omtalt.

Ifølge den anerkjente demografieksperten Sergio DellaPergola var jøder i flertall i landområdet Palestina i hvert fall frem til første del av 300-tallet. Fra 400-tallet til 1000-tallet var kristne i flertall, først på slutten av 1100-tallet ble det muslimsk flertall.

OD forteller aldri norske skoleelever hvorfor arabisk språk og kultur ble stadig mer dominerende fra 600-tallet – det var militær erobring og århundrelang militær okkupasjon av muslimske hærstyrker.

Selv om araberne hadde kontroll i området i mange århundrer, opprettet de aldri noen stat med Jerusalem som hovedstad.

OD: «Siden fordrivelsen fra Jerusalem ble det jødiske folket spredd over store områder i Midtøsten, Nord-Afrika, Europa, og deler av Asia. Mange steder – særlig i Europa – ble de utsatt for forfølgelser og vold.»

Det stemmer at jødene ble utsatt for grov forfølgelse i Europa. Men også i landområdene som araberne erobret fra 600-tallet – Midtøsten og Nord-Afrika – opplevde jødene systematisk diskriminering som dhimmier. «Det var forskjell på ulike retninger innenfor islam. I enkelte perioder var de muslimske lederne i bestemte områder virkelig liberale mennesker som ikke trengte noen grunn for å gi jødene gode forhold. Det bør likevel understrekes at ser vi hele det muslimske området og den muslimske perioden under ett, er liberale tilstander unntak. Etter ca. år 1400 er slike unntak sjeldne. Fra den tiden flyttet derfor tyngdepunktet av den jødiske befolkningen seg fra det arabiske området til Europa. Tross alt ble mulighetene større her enn i det muslimske området,» skriver MIFF i artikkelen Jødenes historie i arabiske land før 1948.

OD: «Fra andre halvdel av 1800-tallet begynte mange europeiske jøder å emigrere til de bibelske områdene, som følge av jødeforfølgelsene i Europa. Etter nazistenes fremvekst økte innvandringen til Israel og Palestina. Dette førte til konflikt med palestinerne som allerede bodde der. Den jødiske innvandringen fortsatte etter andre verdenskrig, da seks millioner jøder ble drept under holocaust. Mellom 1917 steg den jødiske befolkningen i Palestina fra rundt 56 000 i år 1917 til ca. 650 000 i 1948.»

Jøder hadde flyttet til området også i tidligere århundrer. Jødenes lengsel og tilknytning til landet ble aldri brutt.

OD glemmer helt å nevne at Palestina var under britisk kontroll fra 1917 til 1948, og at britene fikk mandat fra Folkeforbundet å legge til rette for et jødisk nasjonalhjem i området. Det eksisterte aldri en palestinsk stat. Da nazismen vokst fram i Europa (for alvor etter Hitlers maktovertakelse i 1933) var jødene i området minst like mye «palestinere» som araberne i området. Araberne nektet i stor grad å ta en palestinsk identitet, sterke grupper arbeidet for å bli en del av Syria eller et panarabisk rike. Slagordet var «Palestine for the arabs». Jødene derimot, grunnla Palestine Post og var stolte over sine palestinske pass.

Det fantes dessverre ikke noe Israel under nazistenes fremvekst. Det var en kraftig økning i jødisk immigrasjon til det britiske mandatområdet fra 1931 (fire tusen) til 1933 (37.000) og 1935 (66.000), men så stupte tallene nedover (!) igjen når nazistene for alvor begynt å feste grepet og ekspandere i Europa. Immigrasjonstall for jøder falt til 30.000 i 1936, til 11.000 i 1937 og 15.000 i 1938. Dette kunne skje nettopp fordi det IKKE var et Israel, det fantes ikke noe land som ønsker alle verdens forfulgte jøder velkommen. Det kunne skje fordi britene ga etter for arabisk press og stengte grensene selv om det brant rundt føttene til jødene i Europa.

I 1939 gikk tallene for jødisk immigrasjon opp igjen til 31.000, men så var det tilbake til 11.000 i 1940 og 5000 i 1941. Da nazistene for alvor fikk kremasjonsovnene i utryddelsesleirene i sving, valgte britene å stenge grensene.

OD glemmer også å nevne at det var en dramatisk rask arabisk befolkningsvekst i området i mellomkrigstiden, med et sekssifret antall arabere og andre folkeslag som kom flyttende til området. Tilstrømningen skyldtes delvis den velordnede ledelsen som var opprettet av britene, men enda mer de økonomiske mulighetene som ble skapt av jødisk bosetting i landet.

OD: «Staten Israel oppstår
FN foreslo i 1947 at Palestina burde deles i to, der jødene ble tildelt 55 prosent av jorda, mens palestinerne fikk 44 prosent. Dette utløste en krig som skulle føre til ødeleggelsen av det palestinske samfunnet og begynnelsen på det palestinske flyktningproblemet. I 1948 erklærte Israel seg som selvstendig stat. Da var allerede en krig mellom den jødiske og arabiske befolkningen i gang. Etter opprettelsen av staten Israel utviklet denne lokale konflikten seg til en regional krig da de arabiske nabolandene Egypt, Irak, Jordan, Libanon og Syria invaderte Israel.»

Også her er det historisk ukorrekt å skrive om «palestinerne», som en motsetning til jødene. Resolusjonsteksten snakker om «to palestinske folk i det Hellige Land», nemlig arabere og jøder. Det høres kanskje sjenerøst ut av FN å foreslå at jødene skulle få 55 prosent av jorda, men OD glemmer å fortelle, det kartet viser, at langt over 50 prosent av dette arealet var ørken, udyrkbar jord.

Jødenes representative lederskap godtok FNs delingsplan, men den ble avvist av arabiske ledere i mandatområdet. Det var arabisk side som startet krigen, de første terrorangrepene kom tett like etter FNs generalforsamling vedtok delingsplanen.

OD: «En flyktningkrise oppstår
Israel gikk seirende ut a[v] konflikten, og krigen førte til at rundt 750 000 palestinere, ca halvparten av befolkningen, mistet sine hjem. Over 400 palestinske landsbyer ble ødelagt. De fleste palestinerne flyktet til Gaza og Vestbredden og til Jordan, Libanon og Syria. I dag finnes omkring 5 millioner palestinske flyktninger. Etter krigen satt Israel igjen med et landområde som tilsvarte 77 prosent av det historiske Palestina.»

Flyktningproblemet oppstod som følge av en krig palestinske arabiske ledere startet for å forhindre at staten Israel skulle se dagens lys. De fleste palestinerne flyktet på grunn av krigshandlinger i nærområdet, ikke fordi de ble tvunget til å flykte. Les mer i artikkelen Det palestinske flyktningproblemet. I landområdet som ble Israel ble et betydelig antall arabere boende etter at krigen var over, i de områdene araberne tok kontroll over (Egypt over Gaza og Jordan over Vestbredden og Øst-Jerusalem) ble alle jøder enten massakrert eller drevet bort.

Det er dypt tragisk at verdenssamfunnet, anført av de arabiske landene og palestinernes ledere, har latt palestinernes flyktningstatus går i arv generasjon etter generasjon i 70 år. Det har ikke skjedd med noen andre av de mange (og ofte mye større!) flyktninggrupper fra tiårene før og etter andre verdenskrig.

ODs kanskje største feil, er å hevde at kun én flyktningkrise oppstod i forbindelse med Israels opprettelse. Etter 1948 har Israel blitt nødhavn for minst 600.000 jøder jaget fra den arabiske verden. Flere hundretusen jøder flyktet også til andre land. Hundrevis av jødiske landsbyer og bydeler er blitt borte fra den arabiske verden i levetiden til norske skoleelevers besteforeldre.

En av verdens største synder mot jødene er at den har godtatt at palestinerne ble sittende i leirer, og dermed bidradd til å holde levende arabernes krav om å «vende tilbake». Senest da de arabiske landene fordrev og frøs ut sine jøder, burde det ha vært klart for alle at nå var løpet kjørt: Jødiske flyktninger tok arabernes plass i Israel, og de arabiske flyktningene fra 1948 kan aldri komme tilbake dit. De må få et normalt liv andre steder.

Det ørlille området som Israel består av (ca. 1/15 av Norge, mindre enn 0,2 % av det arabiske området) er det som det jødiske folket har fått igjen etter å være fordrevet fra et stort antall land. Før 1948 utgjorde jødene en minoritet på opp mot 2 prosent i de arabiske landene. Israels areal, uten Vestbredden og Gaza, utgjør 0,18 prosent av arealet til araberne. Dette lille området nekter jødene å miste.

Les mer i artikkelen Jødene har rett til landet.

OD: «Resten av Palestina okkuperes
I 1967 brøt en ny krig ut. Da mistet ca. 300 000 palestinere sine hjem. I løpet av krigen okkuperte Israel resten av de palestinske områdene, Vestbredden og Gaza, som de fortsatt okkuperer i dag, 51 år senere.»

Omlag halvparten av palestinerne som «mistet sine hjem» i 1967 var allerede flyktninger eller etterkommere av flyktninger fra 1948. Men som teksten til OD viser, hadde de allerede fått nye hjem, men ble likevel regnet som flyktninger. Det samme gjelder de fem millioner flyktningene som OD nevner finnes i dag. Det er ikke flyktninger som bor i telt, men de bor som regel i boliger med minst like høy standard som folk i nabolandene. Den eneste grunnen til at flyktningstatusen vedlikeholdes, er for å bruke det som et politisk pressmiddel på Israel. Målet er nemlig å tvinge Israel til å åpne grensene for alle disse fem millioner etterkommerne, slik at verdens eneste jødiske stat forsvinner og blir erstattet av arabisk stat nummer 23 og muslimsk stat nummer 58. De palestinske mottakerne av årets OD-penger kjemper aktivt for å oppnå dette.

Israel okkuperer ikke Gaza, alle israelske bosettere og soldater ble trukket ut av området i 2005. Israel har gjentatte ganger kommet med tilbud om å forlate nesten hele Vestbredden dersom palestinerne vil avklare varige grenser og inngå en ekte fred. Det har de avvist, inntil det siste.

OD: «Motstandskamp
Det har i mange tiår har det pågått en palestinsk kamp for frigjøring. Mellom 1987 og 1993 brøt et opprør mot den israelske okkupasjonen ut. I et forsøk på å skape fred, ble i 1993 Oslo-avtalen signert, som skulle være starten på en fredelig løsning på konflikten. Ifølge avtalen skulle en palestinsk stat opprettes i løpet av fem år, men 25 år senere finnes ingen palestinsk stat, og 600.000 bosettere har flyttet inn i Vestbredden. Bosettere er en stor hindring for fred, og i strid med internasjonal lov. Bosettere gjør det stadig vanskeligere å finne en god løsning for de palestinske flyktningene som ønsker å vende tilbake. Vestbredden er litt større enn Akershus fylke, og det bor allerede over tre millioner mennesker der. Mellom 2000 og 2005 fant et nytt opprør sted. Denne gangen brukte palestinerne mer voldelige virkemidler, som selvmordsbombinger og rakettangrep mot både militære og sivile mål, og det israelske militæret svarte med voldelig undertrykking av opprøret.»

OD unnlater å nevne terrorkrigen mot Israel FØR det var noen okkupasjon av Vestbredden og Gaza. Denne terrorkrigen fortsatte også etter 1967, men målet var hele tiden det samme: Det handler ikke om å få bort israelske soldater og bosettere fra Vestbredden og Gaza-stripen, men at «islam utsletter Israel» (Hamas-charteret) eller «væpnet kamp» for å frigjøre hele Palestina, for enhver form for deling er «ugyldig» (PLO-charteret). Milliarder av kroner, euro og dollar er investert i «tostatsløsningen», men et stort flertall av palestinerne er ganske enkelt ikke interessert.

Helt fra første stund brøt palestinerne Oslo-avtalene, og dermed kunne ikke den gradvise prosessen fortsette.

OD tar feil, Oslo-avtalen sier ikke at en palestinsk stat skulle opprettes i løpet av fem år.

Avtalen sier: «Målet for de israelsk-palestinske forhandlingene innenfor den nåværende fredsprosessen om Midtøsten er, blant annet, å etablere en palestinsk midlertidig selvstyrende myndighet, det valgte råd (“Rådet”), for det palestinske folket på Vestbredden og i Gaza-stripen, i en overgangsperiode som ikke skal overskride fem år, og som skal føre til en permanent ordning basert på Sikkerhetsrådets resolusjoner 242 og 338.»

Verken 242 eller 338 nevner en palestinsk stat med et ord.

En begrenset utbygging i bosetningene betyr ikke at en palestinsk stat ikke kommer til å bli etablert, skrev Washington Post i 2013.

– Bosetningene er ikke hele og heller ikke hovedårsak til konflikten – selvfølgelig er de ikke det. Du kan heller ikke si at dersom de ble flyttet ville du hatt fred uten en mer omfattende avtale – det ville du ikke. Og vi forstår at i en sluttstatus-avtale, vil noen bosetninger bli del av Israel for å ta hensyn til de endringene som har funnet sted de siste 49 årene, inkludert nye demografiske realiteter på bakken, sa Obamas utenriksminister John Kerry i desember 2016.

Israel avviser med en rekke argumenter at bosetningene er i strid med internasjonal lov (folkeretten heter det på norsk).

OD hevder «Bosettere gjør det stadig vanskeligere å finne en god løsning for de palestinske flyktningene som ønsker å vende tilbake.» Denne var ny. De palestinske lederne ønsker ikke at etterkommerne av de palestinske flyktningene skal flytte til Vestbredden, de vil ha dem inn i selve staten Israel slik at den opphører å være en jødisk stat. Palestinernes ambassadør i Libanon gjorde dette klart i 2011. Selv om det skulle bli en palestinsk stat, vil ikke etterkommerne av flyktninger som bor på Vestbredden og Gaza-stripen få statsborgerskap i Palestina. «Den palestinske staten skal ikke ha noen innvirkning på at disse flyktningenes til slutt skal vende tilbake [til Israel],» sa ambassadøren.

Alle som har reist på Vestbredden vet at det ikke er noen slags plassmangel i området, slik OD antyder. Bosetningens jordbruksland og boligområder dekker kun 2,7 prosent av arealet på Vestbredden, ifølge tall fra nyhetsbyrået NTB og NRK.

OD: «Den israelske hæren strammer grepet
Under opprøret, begynte i 2003 Israel å bygge en separasjonsmur mellom Israel og Palestina. Israelerne hevder at denne muren bygges av sikkerhetshensyn og frykt for palestinsk terror. Palestinerne hevder derimot at dette handler om å gjøre det vanskeligere for palestinere å bevege seg fritt, og om å gjøre det lettere for nye bosettere å ta mer palestinsk land. Muren har blitt fordømt av FN. Den israelske hæren har bygd mange kontrollposter og veisperringer på Vestbredden, som gjør det vanskelig for palestinerne å forflytte seg innenfor sitt eget land. Det gjør også at mange palestinere blir utsatt for vold og uverdige opplevelser hver dag i møte med militæret på slike kontrollposter.»

Hvis israelerne var ute etter å «gjøre det vanskeligere for palestinere å bevege seg fritt», kunne de gjort det på en hundre og tusen ganger billigere måte enn å bygge Israels dyreste infrastrukturtiltak gjennom historien (sikkerhetsbarrieren). Hvis det var for å hindre bevegelsesfrihet, ville det ikke vært så mange porter. Hvis Israel i stor stil ville bruke barrieren til å «ta mer palestinsk land», ville de ikke latt 91 prosent ligge på «palestinsk side» av barrieren. Etter at barrieren ble bygd har antallet terrorangrep fra palestinere på Vestbredden gått dramatisk ned. OD tar feil når de kaller det en mur, 90-95 prosent av traséen er avansert sikkerhetsgjerde. Mur er bygd i områder hvor det var nødvendig å beskytte mot palestinsk terrorbeskytning inn i jødiske nabolag, samt i byområder for å beslaglegge minst mulig landområder (gjerde krever mer areal på grunn av veier og grøfter).

OD nevner ikke at forsøk fra palestinsk side på terrorangrep pågår hele tiden. Fra 1. januar til 13. juni 2018 ble 250 «betydelige terrorangrep» forhindret av Israels sikkerhetstjeneste Shin Bet.

Vold og uverdig oppførsel på kontrollposter mot fredelige palestinere er uakseptabelt, men de israelske soldatene på kontrollpostene følges med argusøyne av internasjonale observatører. Skulle problemet vært så stort som OD beskriver, ville vi sett filmopptak av slike krenkelser langt oftere enn vi gjør.

OD: «I 2005 blokkerte Israel Gazastripen. Det vil si at det er ulovlig for mennesker og varer å bevege seg inn og ut av området. Det gjør det veldig vanskelig å leve på Gaza. Militæroperasjoner og rakettangrep blir også gjennomført mot Gazastripen.»

Helt feil. I 2005 trakk Israel seg helt ut av Gaza-stripen. Det var først etter at Hamas tok fullstendig kontroll i Gaza etter et blodig kupp sommeren 2007 at Israel og Egypt, i forståelse med palestinske selvstyremyndigheter, innførte strengere restriksjoner på vare- og persontransport ut og inn av Gaza. I Middelhavet opprettholder Israel en lovlig og effektiv sjøblokade av det fiendtlige Hamas-regimet, på land er det kontroll av leveranser for å hindre at varer som kan misbrukes til militære formål kommer inn. I første halvår 2018 slapp 283 vogntog DAGLIG gjennom israelske grensestasjoner, ifølge FN. Den dagen myndighetene i Gaza er interessert i fredelig samarbeid med Israel vil grensene kunne være åpne.

OD: «Hamas er et palestinsk politisk parti med en militær fløy, som styrer Gaza. De regnes av mange land som en terrororganisasjon. Hamas og andre militante grupperinger på Gaza sender av og til raketter mot Israel. Disse rakettene treffer både militære og sivile mål, og skaper usikkerhet blant deler av den israelske befolkningen. Israelske militæroperasjoner har til gjengjeld ført til massive ødeleggelser på Gazastripen, og tusenvis av drepte palestinere. I år har over 120 palestinske demonstranter blitt drept og 13.000 skadet.»

Etter hvert forteller OD at «militæroperasjoner og rakettangrep» også kommer fra Gaza. Israel er blitt utsatt for over 19.000 granat og rakettangrep fra Gaza etter 2001.

«Demonstrantene», som OD nevner, har i stor grad vært Hamas-medlemmer som har deltatt i forsøk på å storme Israels grense.

– De arabiske landene er del av geografien i dette området. Israel er som en fremmed. Ting kommer til å komme tilbake slik det pleide å være – med Israel borte, og bare de arabiske landene blir tilbake, sier Issam Adwan, en av dem som Dagbladet har presentert som lederne av demonstrasjonene.

– Israel vil kollapse en dag. De [det internasjonale samfunnet] bør bygge relasjoner til palestinerne. De vil for alltid være her, ikke Israel, sa Adwan.

Alle norske skoleelever bør lese kortversjonen av grunnloven til Hamas. Organisasjonen står på USAs og EUs terrorlister, og det er fordi den har gjennomført terrorangrep som har kostet hundrevis av mennesker livet siden slutten av 1980-tallet.

OD: «Hva er antisemittisme?
Antisemittisme er fordomsfulle eller hatefulle holdninger mot jødiske personer. Hatefulle holdninger mot jøder har en lang historie. Allerede for flere tusen år siden ble det jødiske folk utsatt for vold og massakre. Mange av jødene bodde den gang i områdene som i dag heter Israel og Palestina. Flere ganger ble de sendt på flukt. Mange endte opp ulike steder i Midtøsten, og senere i Europa. Særlig i Europa ble jødene behandlet dårlig. Ofte ble jøder bosatt i egne områder, og nektet å jobbe i mange yrker. Mange jøder ble utsatt for hets og vold, og sendt videre på flukt til nye land. Jødenes historie har mye til felles med humanitære kriser vi kjenner igjen fra vår egen tid. Det mørkeste kapittelet i jødenes historie fant sted under andre verdenskrig, da nazistene utryddet seks millioner jøder på grunn av rasistiske og antisemittiske forestillinger og holdninger. Antisemittisme handler ikke bare om vold. Det handler også om fordomsfulle og hatefulle ytringer om jøder. Det eksisterer fortsatt stereotypiske og fordomsfulle forestillinger mot jøder den dag i dag. For eksempel, har du kanskje hørt ordet «jøde» brukt som et skjellsord. Det regnes faktisk som antisemittisme. Antisemittisme har mye til felles med rasisme. Men antisemittisme handler om holdninger mot et folk som bindes sammen av en blanding av kultur, religion, språk og historie, ikke nødvendigvis av hudfarge eller utseende. Vi mener at antisemittisme kun gjelder ytringer, holdninger og handlinger rettet mot jødiske personer, det jødiske folk, eller jødisk arv og kultur. Meninger om ting det israelske militæret gjør, eller meninger om israelsk politikk, er slik vi ser det, ikke antisemittisme. Det er alltid greit å ha meninger om ting en stat gjør, og om politikk. Ingen stater i verden har fritak fra kritikk. Det handler om ytringsfrihet. Samtidig er politikere mennesker, og fordomsfulle personangrep er aldri greit, verken mot politikere, medelever på skolen eller noen andre.»

Ingen sier «meninger om ting det israelske militære gjør» eller «meninger om israelsk politikk» er antisemittisme. Israel er et åpent demokrati og forsvarsstyrkene og regjeringen blir hele tiden utsatt for kritikk. Ingen israelere eller venner av Israel har problemer med kritikk, snarere er åpenheten for kritikk noe av det vi setter aller mest pris på med landet. (Dessverre nyter ikke palestinerne den samme ytringsfrihet under Fatah- og Hamas-regimene.)

Men OD må ikke glemme at kritikk av Israel kan gå over i antisemittisme. I Norge har en meningsmåling vist at graden av antisemittisme er størst blant de ivrigste støttespillerne til palestinerne.

OD er lite tjent med å ha sin egen definisjon av antisemittisme. Norge og 30 land, inkludert 24 medlemmer av EU, har samlet seg om en arbeidsdefinisjon på antisemittisme. Her listes blant annet følgende eksempler på antisemittisme:

  • Anklager om at jøder er mer lojale mot Israel, eller mot interessene til jøder internasjonalt, enn mot sine egne hjemland.
  • Benekting av det jødiske folks rett til selvbestemmelse, for eksempel ved å hevde at staten Israels eksistens er rasistisk.
  • Bruk av doble standarder ved å stille krav til staten Israel som ikke stilles til andre demokratiske stater
  • Bruk av symboler og bilder forbundet med klassisk antisemittisme (for eksempel anklager om at jødene drepte Jesus eller at de bruker ikke-jøders blod i sine ritualer) for å beskrive Israel eller israelere.
  • Sammenlikning av aktuell israelsk politikk med nazistenes politikk.
  • Å holde jøder kollektivt ansvarlige for statens Israels handlinger.
DEL
Forrige artikkelRekordlav støtte til tostatsløsning
Neste artikkelVåpenhvile mellom Israel og Hamas?
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.