Torsdag 27. september ga den norske regjeringen 64 millioner kroner til en kasse som sikrer at konflikten mellom israelere og palestinere fortsetter. Utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide annonserte bidraget til UNRWA på et ekstraordinært møte i New York 27. september.
«Norge har i mange år vært blant de største giverne til UNRWA. I år har Norge allerede gitt 230 millioner kroner i støtte til organisasjonen. Med dette ekstraordinære bidraget, er samlet norsk støtte i år på 294 millioner kroner,» skriver Utenriksdepartementet i en pressemelding.
Søreides mener UNRWA bidrar til «regional stabilitet» og peker på at FN-organisasjonen gir «humanitære behov, skolegang, helsetjenester og gir andre grunnleggende tjenester til palestinske flyktninger i Palestina, Jordan, Syria og Libanon».
For det første er det ikke flyktninger UNRWA hjelper, de hjelper i første rekke barnebarn og aller mest oldebarn av flyktninger.
Men det største problemet med den norske bevilgningen er at UNRWA ikke bidrar til en løsning på konflikten, snarere tvert imot.
Det største problemet er UNRWAs oppdrag. Vi «gir assistanse, beskyttelse og politisk oppmerksomhet (advocacy)» til fem millioner palestinske flyktninger, “i påvente av en løsning på deres situasjon», skriver UNRWA. FNs forskjellsbehandling av flyktninger er åpent tilgjengelig for alle som sjekker de to organisasjonenes nettsteder.
UNHCR løser det ene flyktningproblemet etter det andre ved å integrere flyktningene der de er, eller med gjenbosetting i tredjeland. UNHCR løser situasjonen. De som før var flyktninger, er det ikke lenger. UNRWA bruker milliarder av kroner på å videreføre flyktningstatusen til palestinerne i generasjon etter generasjon. UNRWA sementerer situasjonen og er blitt en del av problemet.
Da Norge hadde formannskapet i UNHCRs gjenbosettingsgruppe våren 2006, arbeidet regjeringen for «å styrke UNHCRs saksbehandlingskapasitet (…), bidra til at flere nye land tar del i gjenbosettingsarbeidet, og arbeidet for en felles gjenbosettingsinnsats for å løse fastlåste flyktningsituasjoner» (St.prp. nr. 1, 06-07).
Palestinernes flyktningsituasjon har vært fastlåst lenger enn noen andre. Likevel er det ingen initiativ fra UNRWA til å gjøre en gjenbosettingsinnsats. UNRWA avsluttet de siste tegn på slik innsats i 1959. Norske regjeringer av skiftende farge har heller ikke gjort noe.
Så lenge Norge støtter UNRWA, er vi med på å gi næring til den helt urealitiske drømmen hos palestinerne om «rett til å vende tilbake» til det som i dag er Israel. Dette er en rett som ingen andre store flyktninggrupper har fått, langt mindre deres etterkommere i fjerde generasjon. Dersom Israel skulle bli tvunget til å åpne grensene for alle flyktningenes etterkommere, ville det gjøre slutt på den eneste jødiske staten i verden.
Ingen blir mer skadelidende for denne dobbeltstandarden enn palestinerne selv. UNRWAs arbeid har blåst bort insentiver til arbeid og investeringer i det palestinske samfunnet. UNRWA legger beslag på store menneskelige og økonomiske ressurser som kunne vært frigjort til å skape en lysere framtid for palestinerne.
Så lenge UNRWA fortsetter med sin nåværende agenda, burde all norsk støtte blitt stanset. Her er fem grunner til hvorfor det ville vært riktig.
Det er også avslørt at UNRWA opererer med ekstremt oppblåste tall.
Stans pengestrømmen til UNRWA-ansattes jødehat, skrev MIFF i 2015.
