NUPI og Hilde Henriksen Waage serverer norske skoleelever ekstremt ensidig tåke

Se alle feilene og manglene MIFF fant i Hilde Henriksen Waages skoleartikkel.

Professor Hilde Henriksen Waage. (Foto: UiO)
Professor Hilde Henriksen Waage. (Foto: UiO)
Er MIFF et viktig KORREKTIV til demoniseringen av Israel? Hvis du svarer JA, klikk her og bli medlem av MIFF.

Tirsdag 23. oktober publiserte Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) artikkelen Hvorfor er det ikke fred mellom Israel og palestinerne? på sin nettside. Artikkelens målgruppe er skoleelever. Den er skrevet av historieprofessor Hilde Henriksen Waage, og teksten er derfor ikke uventet ekstremt ensidig og skjemmet av mange faktafeil slik vi har sett i en rekke av professorens tidligere tekster og uttalelser om samme tema.

Kanskje aller mest alvorlig denne gang, er det at NUPI har valgt å illustrere Waages artikkel med løgnkart over Israel. Dette er kart som den venstreorienterte tv-kanalen MSNBC senere beklaget at de publiserte.

Her gjengir vi Waages artikkel avsnitt for avsnitt (innrykket tekst i kursiv) etterfulgt av MIFFs kommentarer:

 

HHW: Voldsomme demonstrasjoner, raseri, krig og okkupasjon preger forholdet mellom Israel og palestinerne, og konflikten dominerer ofte nyhetsbildet. Jevnlig ser vi bilder av palestinere på Gazastripen som marsjerer opp mot grensen til Israel, de brenner dekk og røyklegger området, sender inn brennende drager, kaster hjemmelagde brannbomber, steiner og annet mot den israelske hæren. Israelerne skyter mot og pågriper palestinere. Det har også vært runder med krig hvor palestinerne på Gazastripen har skutt ut raketter mot Israel, og Israel, som mener dette truer landets sikkerhet, har svart med massiv bombing og bakkeinvasjon med titusenvis av drepte og sårede palestinere. Til sammenligning har de israelske tapene vært minimale siden staten ble opprettet.

Er det bare israelernes mening at raketter truer landets sikkerhet, eller er det faktisk slik? Hvis professoren hadde vært interessert i å gi en faktabasert framstilling, kunne hun nevnt at 26.779 personer er drept i terrorangrep og i forsvar av landet Israel siden 1860 (før opprettelsen av staten Israel i 1948 var det en stor jødisk befolkning i området). Minst tre ganger flere er skadet bare etter 1948.

Å sammenligne dødstall sier ikke noe om hvem som har rett i en konflikt. Ti norske soldater er drept i Afghanistan etter 2001. De har på sin side deltatt i krigshandlinger som har drept tusenvis av afghanere. Norske fly har deltatt i bombing av Libya og som støttefly for bombing av Serbia uten at noen norske soldater er drept. Ifølge en amerikansk general ble omtrent 500 serbiske soldater og ca. 1500 sivile drept. Serberne hevder at mer enn 5.000 serbere ble drept.

Det er ingen grunn til å hevde at Israels anti-terror krigføring er mindre tilbakeholden enn andre vestlige stater.

 

HHW: Myter og virkelighet. Det finnes knapt noe internasjonalt spørsmål som tåkelegges like mye som nettopp konflikten mellom Israel og palestinerne. Det følelsesmessige og politiske engasjementet er fremdeles stort, men kunnskapen om faktiske historiske forhold er liten. Ikke minst gjelder det framstillingen av og årsaksforklaringene på hvorfor det fremdeles ikke er fred.

Her i Norge liker vi godt å holde fast på fortellingene og mytene om situasjonen i Midtøsten. Vi later som om det finnes en fredsprosess, som ikke finnes. Vi later – i alle fall innimellom – fremdeles som om det finnes en norsk rolle, som heller ikke finnes.

Her i Norge har Hilde Henriksen Waage selv bidratt til tåkeleggingen. Allerede i 2009, da MIFF gikk gjennom Waages doktorgradsavhandling, konkluderte vi: «Den ”forskningsbaserte” kunnskapen som akademikere av Hilde Henriksen Waages type står for, består i meget grundig forskning i det stoffet som kan brukes mot Israel på den ene siden, og av at man ganske enkelt overser det stoffet som taler til Israels fordel på den andre.» Det har ikke blitt bedre siden.

I 2012 hevdet Waage at Israel hadde «teppebombet Gaza» i 2009. Da MIFF ba om eksempel på tid og sted, påsto hun å være feilsitert, men anklagen ligger fortsatt ute i Nettavisens artikkel. For henne er det tydeligvis ikke så viktig å få korrigert uriktige påstander når de er negative til Israel. Og det svekker ikke professorens sjanse for å få klippekort til besøk hos NRK.

I 2013 hevdet Waage at Israel «trappet opp byggingen av jødiske bosetninger kraftig» fra mars 2009. Alle data – også fra den bosetningskritiske organisasjonen Peace Now – beviste at hun tok feil.

Waage kan vingle. I februar 2013 erklærte professoren at tostatsløsningen i Midtøsten er død. To måneder senere var hun forbitret på KrF som ikke nevnte tostatsløsningen!

Men Waage vingler aldri i sin demonisering av Israel. I september 2015 hevdet hun at «det skytes og drepes hver dag» av israelsk politi. MIFF viste at det var fullstendig feil. Waage kritiserer israelske soldater og politifolk for å skyte for å drepe når de er truet, men vi har aldri sett henne rette tilsvarende kritikk mot lignende tilfeller i Norge.

I 2016 hevdet Waage at «Israel har en systematisk plan for å legge landet under seg. Palestinerne har tapt hele kampen om landet.» MIFFs daværende journalist Tor-Bjørn Nordgaard gjennomhullet påstanden.

Waage fortsatte med tåkelegging så sent som i desember 2017.

Waages forklaring på hvorfor det ikke er fred, kommer vi tilbake til senere i artikkelen.

Norges rolle i konflikten mellom Israel og palestinerne er ikke så stor, men professoren underslår overfor norske skoleelever at Norge fortsatt er leder av giverlandsgruppen for palestinerne. Senest i november 2018 takket Hamas-regimet på Gaza-stripen Norge og Egypt for mekling med Israel for å få på plass en våpenhvileavtale.

 

HHW: Vi snakker om Palestina, en stat som ikke finnes, under ledelse av en palestinsk president, som ikke lenger er valgt, men som har sittet flere år på overtid.

Her er professoren gledelig presis og på linje med MIFF. «Palestina» er en fantasistat. En ensidig anerkjennelse av en palestinsk stat vil være en undergraving av folkeretten og imot Oslo-avtalene. Mahmoud Abbas klamrer seg til makten som en diktator. Han ble valgt i 2005 for en periode på fire år. Det vil si at han nå innehar embetet ni år på overtid.

 

HHW: I beste fall leder den palestinske presidenten halvparten av et okkupert folk på Vestbredden. Hamas , som i utgangspunktet var demokratisk valgt med et overveldende flertall av palestinerne, styrer den andre halvparten, Gazastripen. Men fordi Hamas er ansett for å være en terrororganisasjon av Israel, USA og andre vestlige land, blir Hamas-styret politisk og økonomisk boikottet.

Her tar professoren feil. Hamas fikk 44,45 prosent av stemmene, Fatah fikk 41,43 prosent og resten av stemmene gikk til flere småpartier. 44,45 prosent er ikke overveldende flertall, men på grunn av valgsystemet fikk Hamas riktig nok et stort flertall av representantene i den lovgivende forsamlingen.

Hamas blir nektet adgang til å importere våpen til Gaza fordi det er en antisemittisk, islamistisk bevegelse med uttrykt mål om å utslette Israel. Det er gruppens kampmetode som siden 1990-tallet og frem til i dag forklarer hvorfor den betegnes som en terrororganisasjon, helt uavhengig av hva USA og andre land måtte mene.

 

HHW: Hvorfor er det konflikt?

Konflikten handler i dag om det samme som den har gjort i nærmere 70 år. Det er de samme kjernespørsmål som vi må forholde oss til for å få til en levedyktig fred:

* En sterk israelsk stat eksisterer i Midtøsten og er der for å bli. Israel er en av verdens sterkeste militærmakter og er alliert med verdens eneste supermakt, USA.

Hovedproblemet er at palestinske ledere ikke er villige til å akseptere at Israel er kommet for å bli. Ingen betydningsfulle politiske ledere blant palestinerne har tatt til orde for å anerkjenne Israel som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk. Tvert imot er alle de toneangivende politikerne opptatt av å avvise dette absolutt og kategorisk.

 

HHW: * En palestinsk stat døde under fødselen. FNs generalforsamling vedtok i 1947 å opprette to stater, en israelsk og en palestinsk. Men Palestina har aldri gjenoppstått fra de døde.

Her er professoren upresis. FNs generalforsamling foreslo å dele Palestina-mandatet i en jødisk og en arabisk del. Araberne i området, og de arabiske nabolandene, avviste forslaget fra første dag og møtte det med voldelig motstand. De ville ha alt.

 

HHW: * De okkuperte områdene Vestbredden, Øst-Jerusalem, Gazastripen og Golanhøydene ble tatt av Israel under Seksdagerskrigen i 1967. Israel har siden da nektet å gi dem tilbake til henholdsvis Jordan, Egypt og Syria. Hva skal verdenssamfunnet gjøre med et slikt brudd på internasjonal folkerett?

Professoren nevner ikke Sinai, som også ble erobret av Israel under forsvarskrigen i 1967. Israel ga Sinai tilbake til Egypt da landet var villig til å inngå fredsavtale med Israel. Egypt var aldri interessert i å få tilbake Gaza. Israel har ved flere anledninger vært i forhandlinger med Syria om å gi tilbake Golan-høydene i bytte mot fred. Palestinerne som kontrollerer selvstyremyndighetene på Vestbredden er ikke villige til å inngå en varig fred med Israel der grensen er varig avklart. Derfor har Israel all rett etter FNs sikkerhetsråds resolusjon 242 til å ha området under militær kontroll. Hva skal verdenssamfunnet gjøre med et slikt palestinsk brudd på internasjonal folkerett?

 

HHW: De israelske bosetterne utvider til stadighet og stykker området, som skulle ha blitt en sammenhengende palestinsk stat, opp i stadig mindre biter.

Her kommer en ny verbal røykgranat fra professoren. Etter 50 år med bygging dekker arealet av bosetningene 2,7 prosent (Kilde: NTB og NRK) eller 3 prosent (Kilde: Fagforbundet og Norsk Folkehjelp) av arealet på Vestbredden. Tostatsløsningen lar seg fortsatt realisere, skrev den venstreorienterte israeleren Shaul Arieli i avisen Ha’aretz 31. desember 2016.

«Palestinerne utgjør en overveldende demografisk majoritet på 82 prosent av landarealet til Vestbredden. 60 av de 126 israelske bosetningene er bebodd av mindre enn tusen mennesker, totalt 28.000 israelere. 51 av de bosetningene har et innbyggertall mellom tusen og fem tusen, totalt 114.000 israelere.

De 15 gjenstående bosetningene er de som i Israel blir omtalt som bosetningsblokker. Sammen med Øst-Jerusalem utgjør disse bosetningsblokkene bare fire prosent av arealet på Vestbredden. De ligger i all hovedsak langs våpenhvilelinjene fra 1949 (som feilaktig blir omtalt som 1967-grensene). Det er bred konsensus i Israel om å beholde disse få prosentene av Vestbredden og tilby erstatningsområder til palestinerne, slik Ehud Olmert gjorde i 2008.»

Les mer av Arielis fakta her.

 

HHW: Palestinerne og de palestinske flyktningene har rett til å vende tilbake til sine hjem, nå i Israel. Hva skal verdenssamfunnet gjøre med dem? Disse palestinerne og deres etterkommere flyktet under krigene i 1948 og 1967. Israel vil ikke ha dem tilbake. Over fem millioner av dem bor på Vestbredden, Gazastripen og spredt rundt omkring i de omliggende arabiske landene. Men det er heller ikke noe hjertelig og vennskapelig forhold mellom palestinerne og de arabiske landene.

Her tar professoren feil. Personer som ble flyktninger for flere tiår siden har ingen generell rett til å vende tilbake, og langt mindre de senere generasjonene. Etterkommere av palestinske flyktninger har absolutt ingen slik rett.

 

HHW: Hvordan startet konflikten?

Som en følge av fredsoppgjøret etter første verdenskrig kontrollerte Storbritannia et lite område ved Middelhavet som da het Palestina. Det var et britisk mandatområde, et litt penere ord for en britisk koloni. Britene skulle snart befinne seg midt i en konflikt mellom nye jødiske innvandrerne fra Europa og palestinerne, de arabiske innbyggerne som hadde bodd der i århundrer og utgjorde omtrent 90 prosent av befolkningen. Stadig flere europeiske jøder flyktet fra Europa som en følge av at jødehatet, antisemittismen, på nytt spredte seg som ild i tørt gress. En ny nasjonalistisk bevegelse, sionisme, hadde svaret: Jødene måtte opprette sin egen stat i Sion, navnet brukt synonymt med Jerusalem, et historisk område i det daværende Palestina. Jødene følte seg religiøst og kulturelt knyttet til dette området som de var blitt fordrevet fra av romerne rundt år 70 og igjen i år 135.

I første halvdel av 1900-tallet innvandret stadig flere jøder til Palestina. I løpet av mellomkrigstiden ble antallet nesten sjudoblet. Ikke minst skjøt innvandringen fart etter at Adolf Hitler kom til makten i Tyskland. Men altfor få jøder unnslapp Hitlers folkemord. Rundt seks millioner jøder ble drept under andre verdenskrig. Bare mellom 1,25 og 1,5 millioner europeiske jøder hadde overlevde tragedien. De fleste av dem verken kunne eller ville bli i Europa. De ville til Palestina, og allerede i 1945 utgjorde de rundt en tredjedel av landets befolkning. Samtidig som jødiske innvandrere strømmet til, bygde de systematisk opp en «stat i staten».

Professoren i historie klarer seg bedre når hun skriver om fjernere historie fremfor å deklamere sine egne meninger om tidsaktuelle spørsmål. Waage forteller ikke at britene fikk i oppdrag av Folkeforbundet å legge til rette for etableringen av et jødisk nasjonalt hjemland i mandatområdet. Jødene i mandatområdet bygget ikke opp en «stat i staten», fordi det var ingen stat der. De bygget opp det som jødene hadde fått løfte om både fra Storbritannias regjering, og fra et enstemmig Folkeforbund.

Waage gjorde et aktverdig forskningsarbeid da hun gransket hvordan den norske regjeringen forholdt seg til jødiske flyktninger etter andre verdenskrig. MIFF gjengir fra hennes forskning i artikkelen Ble Israel opprettet på grunn av dårlig samvittighet? Her kommer det fram at europeiske land, inkludert Norge, viste minimal vilje til å gi det lille antallet jøder som overlevde Holocaust et håp om en trygg og verdig framtid i landene deres.

 

HHW: Storbritannia fikk snart mer enn nok av alle problemene og konfliktene i Palestina og overlot hele mandatområdet til den nyopprettede verdensorganisasjonen FN i 1947. Men hva skulle FN gjøre med Palestina? Og hva skulle FN gjøre med de gjenlevende jødene i Europa? FNs resolusjon nr. 181 fra 29. november 1947 prøvde å finne svar på begge spørsmål: Den såkalte delingsplanen vedtok å dele Palestina i en egen jødisk og en egen palestinsk stat:

Britene var selv i veldig stor grad ansvarlig for problemene og konflikten i mandatområdet. Dette er dokumentert i boken Voldtekten av Palestina som MIFF utga høsten 2018.

 

HHW: * Den palestinske staten skulle bestå av Vest-Galilea, de sentrale delene av Palestina og Gazastripen. Folketellingen viste at denne staten ville rommet cirka 725.000 palestinere og 10.000 jøder.

* Den jødiske staten skulle bestå av Øst-Galilea, kyststripen nord for Gazastripen og Negev-ørkenen. Denne staten ville inneholdt 498.000 jøder og 420.000 palestinere. Den jødiske befolkningen i Palestina eide da 8,6 prosent av Palestina og utgjorde en tredjedel av befolkningen, men ble tildelt 56 prosent av landet. Forslaget var derfor ekstremt fordelaktig for dem. Kun sionistene godtok delingsplanen, som et utgangspunkt for jødisk ekspansjon. Ingen av de arabiske landene gjorde det, og palestinerne ble aldri spurt.

Igjen er professoren upresis. FNs delingsplan bruker betegnelsen arabisk stat, ikke palestinsk stat. Flertallet i FNs generalforsamling ønsket at den jødiske staten skulle være stor nok til å romme jødiske flyktninger fra Europa, og de var allerede på det tidspunktet klar over den sterke og økende anti-jødiske forfølgelsen i arabiske land. «Palestinerne ble aldri spurt,» hevder Waage. Påstanden er merkelig, fordi FN-delegasjoner møtte lokale arabisk-palestinske ledere og ble i utgangspunktet hørt minst like mye som jødiske ledere, bortsett fra perioder da arabiske ledere nektet å samarbeide med internasjonale forhandlere.

 

HHW: Men delingsplanen ble ikke gjennomført. 14. mai 1948 proklamerte i stedet jødene opprettelsen av sin stat, Israel. Dagen etter gikk de arabiske landene til angrep på den nye staten.

Delingsplanen ble aldri gjennomført fordi den møtte voldelige motstand fra lokale arabere og arabiske land, og det gikk ikke lang tid før flere andre land trakk tilbake sin støtte til planen. Waage dokumenterer dette grundig selv i boken «Da staten Israel ble til». Delingsplanen ble aldri ratifisert av FNs Sikkerhetsråd, og ble aldri noe annet enn et forslag.

 

HHW: «Katastrofen»

Stikk i strid med alle spådommer vant Israel den arabisk-israelske krigen og tok 22 prosent mer av territoriet enn det de hadde fått av FN, mens Egypt og Jordan tok resten av Palestina. De fleste hadde trodd at den nyetablerte staten hadde stått overfor en overlegen arabisk fiende. Men krigen i 1948 viste at Israel var den sterke parten. Resultatet var også at den israelske staten langt på vei ble tømt for palestinere. Rundt 650.000 palestinere flyktet eller ble fordrevet fra de israelsk-kontrollerte områdene og skulle aldri få vende hjem. Bare i underkant av 150.000 palestinere var igjen innenfor Israels grenser etter at krigen var over. På samme tid økte det jødiske folketallet dramatisk på grunn av jødisk innvandring fra Europa og de arabiske landene. Endelig var jødenes gamle drøm, en egen stat for alle verdens jøder, blitt virkelighet. Den palestinske staten døde i fødselen og var forsvunnet fra kartet. Palestinerne kaller derfor dagen Israel ble opprettet for al-nakba, katastrofen.

Israel hadde ikke fått noe av FN. Hvis ikke jødene selv hadde forsvart sitt område, ville de ha mistet alt. Det er riktig at Israel fra et veldig svakt utgangspunkt ble sterkere i løpet av krigen i 1948, og fikk etter hvert overtaket, også fordi araberne var dårlig organisert. Dette er grundig beskrevet i boken «1948». Den er skrevet av den israelske historieprofessoren Benny Morris og utgitt i norsk oversettelse av MIFF i samarbeid med Dreyer Forlag.

Waage forteller aldri hvorfor jødene kom fra arabiske land. Årsaken var en sterk økning i anti-jødisk forfølgelse og diskriminering. I de arabiske landene er det nå trolig færre enn 5.000 jøder igjen, og de fleste av dem er gamle. På 1900-tallet flyktet nærmere en million jøder fra arabiske land. I tillegg flyktet hundretusener fra andre muslimske områder som Iran og de muslimske delene av datidens Sovjetunionen. Dette er fakta som ikke er omstridt, selv om grensen mellom “flytte” og “flykte” kan være noe uklar.

Det er i grunnen ganske enkelt: Når århundrers historie har bevist at jødene ikke kan leve i frihet og verdighet i den muslimske verden og i Europa, – og fortjener de – å ha et sted hvor de selv har kontrollen. Da trenger de en stat hvor de er i flertall. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere som flyktet fra området som ble staten Israel. Tar vi med resten av det muslimske området, blir dette bildet enda tydeligere. Og når vi også inkluderer Europa, blir det helt overveldende tydelig at jødene er den parten som for eksempel har mest å tjene på et rettferdig erstatningsoppgjør.

Jødenes erfaringer i arabiske land gir dem ikke noe motivasjon til å komme tilbake under arabisk dominans.
Jødenes erfaringer i arabiske land gir dem ikke noe motivasjon til å komme tilbake under arabisk dominans.

 

HHW: Palestinerne befant seg nå enten under israelsk styre eller som flyktninger i de omliggende arabiske landene. Der ble de boende år ut og år inn. Det totale nederlaget viste at de arabiske landene ikke var i stand til å frigjøre Palestina. Palestinerne måtte gjøre jobben selv. Derfor strømmet det etter hvert på med palestinerne til de ulike geriljagruppene som var i ferd med å bli etablert. I 1964 ble Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) opprettet under Yassir Arafats ledelse. Palestinerne ville ikke lenger finne seg i bare å være flyktninger eller leve under okkupasjon. Men det skulle nok en gang vise seg at Israels militære muskler var langt sterkere enn noen annen part i Midtøsten.

Fra 1948 til 1967 hadde ikke Israel kontroll over Vestbredden og Gazastripen. Professoren spør ikke hvorfor palestinerne unnlot å kreve sin egen stat i dette området i denne perioden.

Kun under israelsk kontroll har palestinsk selvstyre kunnet vokse fram.
Kun under israelsk kontroll har palestinsk selvstyre kunnet vokse fram.

 

HHW: Israelsk ekspansjon

I løpet av seks dager i juni 1967 okkuperte Israel Golanhøydene fra Syria, Gazastripen og Sinai-halvøya fra Egypt, Gamlebyen i Jerusalem og Vestbredden fra Jordan. Området de okkuperte var rundt tre og en halv ganger større enn hele Israel. Hva skulle Israel gjøre med de nye okkuperte områdene? Og hvordan skulle det internasjonale samfunnet reagere? På disse spørsmålene fantes det få klare svar. Støtten til Israel var enorm i hele den vestlige verden. Israel ble av Vesten fremdeles ansett for å være en liten jødisk stat som fortjente alt godt etter Holocaust, var blottet for skyld og forsvarte seg mot de overlegne og aggressive arabiske landene. Men dette hadde lite rot i virkeligheten. Fredsforsøk ble gjort, men de førte ikke til noen resultater.

Israel kjempet en forsvarskrig i 1967. Fienden sa klart og tydelig at landet og innbyggerne skulle utslettes.

Etter at krigen var over ga israelerne et tilbud til araberne om at de kunne få tilbake det aller meste av landområdet i bytte for en varig fred, men araberne avviste det.

Professoren skriver ikke hvem som sa nei til forsøkene på å få fred etter krigen i 1967. Allerede samme år sa nemlig de arabiske land «nei til fred med Israel, nei til anerkjennelse av Israel, nei til forhandlinger med Israel».

Hvem sa ekspansjon?
Hvem sa ekspansjon?

 

HHW: Fra 1948 til 1967 bodde det ingen israelere eller jøder i de områdene som Israel okkuperte under Seksdagerskrigen. Etter krigen oppfordret Israel til massiv bygging av bosettinger, spredt ut over hele Vestbredden, Gazastripen og Golanhøydene. Det var om å gjøre å skape «fakta på bakken». Slik ville Israel hindre opprettelsen av en palestinsk stat, men Israel hadde ingen klar plan for hva som skulle skje med menneskene som bodde der, palestinerne.

Professoren forklarer aldri hvorfor det ikke bodde jøder på Vestbredden, Gazastripen og Øst-Jerusalem fra 1948 til 1967. Årsaken var at jødene ble fullstendig etnisk renset bort under krigen i 1948. Det er ikke den israelske byggeaktiviteten på Vestbredden – som etter 51 år utgjør mellom 2,7 og 3 prosent av arealet – som hindrer opprettelsen av en palestinsk stat. Det som faktisk er hindringen er at palestinske ledere nekter å godta at Israel skal kunne fortsette å være en jødisk stat i fremtiden.

 

HHW: I dag bor det over 600.000 bosettere til sammen på Vestbredden, i Jerusalem og på Golanhøydene. Vestbredden ser ut som en salamipølse. De israelske bosettingene er det hvite spekket i salamien. De vokser og gjør at det røde kjøttet – som skulle vært kjerneområdene i den palestinske staten – ikke blir landområder som henger sammen. I tillegg stykker nettverket av veier til og fra bosettingene på Vestbredden området opp i mindre og mindre biter. En sammenhengende palestinsk stat syntes stadig fjernere.

Her gjentar professoren sin egen tåkelegging, som er oppklart med fakta tidligere i denne faktasjekk-artikkelen. Senest i 2008 la Israel fram et karttilbud som viste en sammenhengende palestinsk stat, men det ble avvist av palestinernes president Mahmoud Abbas.

 

HHW: Oslo-avtalen

Fram til 1993 var PLO, palestinernes legitime representant, ikke anerkjent som part i konflikten. Men allerede på 1970-tallet var PLO-leder Arafat blitt overbevist om at palestinerne måtte endre strategien. Vold og terror nyttet ikke lenger. Men han måtte gå forsiktig fram for å endre PLOs politikk. I stedet for å kreve at palestinerne skulle få tilbake hele det gamle Palestina, og dermed i realiteten fjerne Israel, gikk Arafat inn for en liten palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen, side om side med Israel: En tostatsløsning. Det skulle likevel gå mange år for noe slikt kunne skimtes i det fjerne.

Ok, så palestinerne hadde hatt vold og terror som strategi? Det har professor Waage ikke fortalt norske skoleelever tidligere. Når Arafat mente det tjente saken, og helt fram til og med de fem siste årene av sitt liv – under den andre intifadaen – fortsatte Yasser Arafat med å oppmuntre og beordre palestinere til å bruke vold og terror mot israelere.

 

HHW: 13. september 1993 ble Oslo-avtalen, som forhandlingsresultatet i Norge blir kalt, undertegnet på plenen foran Det hvite hus. Dette var ingen vanlig fredsavtale. Israel og PLO anerkjente hverandre gjensidig, men ellers var avtalen bare en timeplan og et utgangspunkt med en lang rekke vagt formulerte intensjoner. I frykt for å bli marginalisert, godtok Arafat avtalen, med alle dens mangler og kompromisser. PLO kunne knapt ha håpet på noen bedre avtale – gitt den store ubalansen i maktforholdene. Men okkupasjonsmakten Israel satt med alle de gode kortene på hånden.

Flere avtaler ble forhandlet fram etter hvert, men både løsningen på konflikten, drømmen om den palestinske staten og freden ble bare fjernere for hver dag som gikk. Tilbakeslagene slo overende hvert minste lille framskritt.

Helt fra første stund brøt Arafat og hans folk Oslo-avtalen. Palestinske terrorgrupper ble ikke avvæpnet og oppvigleri til vold fortsatte med uforminsket eller forsterket kraft. PLO fikk myndighet til å lage skolepensum, men begynte ikke å forberede palestinske barn og tenåringer på fred, snarere tvert imot.

 

HHW: Gazastripen

Da Hamas vant det palestinske valget i 2006, ble det nye Hamas-styret boikottet av en samlet vestlig verden. Flere kriger mellom Israel og Hamas på Gazastripen fulgte med store palestinske tap. Sykehus, skoler, boliger, flyktningleirer og FNs eiendommer og kontorer ble angrepet. Ingenting ble spart i Israels kamp mot det de omtalte som «Hamas-terroristene». USA støttet Israel helt og fullt. Gazastripen ble erklært som «fiendtlig territorium». Leveranser av mat, andre nødvendige varer, drivstoff og tilgangen på elektrisitet ble redusert til et eksistensminimum.

Gazastripen var – og er – et isolert og forlatt sted. På Vestbredden styrer Arafats tilhengere med stor støtte fra det internasjonale samfunnet. Palestinerne er blitt et dypt splittet folk. Den palestinske befolkningen er også geografisk delt i to: På den isolerte Gazastripen og på salamipølsen på Vestbredden.

Professoren nevner ikke med ett ord de titusener av granat- og rakettangrep som har kommet fra Gazastripen mot Israel. Hun nevner heller ikke at Israel har fulgt krigens regler «godt over gjennomsnittlig» i forhold til andre land under sine kriger på Gazastripen. Hun nevner ikke at palestinske myndigheter på Vestbredden (som er kontrollert av Fatah-partiet), mer enn noen andre, har vært opptatt av å knekke Hamas-regimet på Gazastripen. Hun nevner ikke at palestinerne blir betjent av verdens mest velsmurte hjelpeapparat. Ingen folkeslag i verden får noe i nærheten av den samme internasjonale bistanden per innbygger som palestinerne, til tross for at deres levekår er betydelig bedre enn den er i over 70 land.

Blokaden av Gaza er først og fremst en sjøblokade. Den ble erklært lovlig i en FN-rapport allerede i 2011Å heve den lovlige sjøblokaden av Gaza vil sette både israelske og palestinske liv i fareForestillingen om en blokade ved grensen til Israel er en myte. Til og med Hamas-leder Ismail Haniyeh sa allerede i 2012 at blokaden var over.

Ved grensestasjonene mellom Israel og Gaza er det ingen generell blokade. Der er det grensekontroll med restriksjoner på innførsel og utførsel av visse produktgrupper. Det er ingen restriksjoner på innførsel av mat og medisiner. Det er imidlertid forbudt å innføre våpen til Gaza, og det er ilagt begrensninger på 34 spesifiserte produktgrupper som ofte brukes av terrororganisasjonene – for eksempel til rakettproduksjon og utbygging av terrortunneler. Her kan du lese de israelske myndighetenes komplette liste over slike produkter. Alle varer som ikke står på listen, slippes uhindret inn i Gaza.

Hvis FN ga deg tall for hvor store vareleveransene fra Israel til Gaza faktisk er, ville du da tro på dem? I første halvår, opplyser FN-organet OCHA, kjørte 51.260 vogntog fra Israel og inn på Gaza. Det utgjør et gjennomsnitt på 283 vogntog hver eneste dag. Tallet blir mye høyere hvis det blir fordelt på antall arbeidsdager.

 

HHW: Israels hodepine

Israels største problem i dag er at Israel vil ha hele landet, uten å vite hva som skal skje med palestinerne som bor der. Gradvis men sikkert bygges det ut, og bosettingene er nå på størrelse med norske byer. Området på Vestbredden som skulle ha blitt en fremtidig palestinsk stat blir stykket opp i mindre og mindre biter. Det vil bli en umulig løsning å fjerne bosettingene, det israelske nettverket av veier og annen infrastruktur og gi landet tilbake til palestinerne.

Israel har vunnet fram på alle punkter, palestinerne har tapt. De har gått på nederlag etter nederlag og sitter igjen med stadig mindre av området som en gang skulle ha blitt staten Palestina. En tostatsløsning med et Israel og Palestina side om side er fjernere enn noen sinne, en egen palestinsk stat like så.

Waages tåkelegging blir ikke bedre jo flere ganger hun gjentar seg selv. Hvis palestinerne er villige til å inngå en avtale om ekte fred, vil ikke israelsk-bygde veier og annen infrastruktur på Vestbredden være et problem. Infrastrukturen vil tvert imot være til nytte også for den palestinske befolkningen.

Waage har nok rett når hun sier at palestinerne har tapt. De er tapere i krigen de selv startet. De tapte allerede for 70 år siden, men de har ikke innrømmet nederlaget. Dermed har de heller ikke vært villige til kompromisser som kan lede til fred med Israel.

Det er korrekt at Israel har et dilemma knyttet til landområder under militær kontroll. Men så lenge de ikke ser noen palestinsk fredspartner vil ikke flertallet av israelerne ta noen ny risiko med å forlate landområder som de av erfaring vet blir overtatt av islamistiske terrorgrupper som Hizbollah i Sør-Libanon og Hamas på Gazastripen. Slike innrømmelser har tidligere ført til at krigen kommer nærmere hjertet av Israel. Og det er en erfaring som israelerne ikke ønsker å gjenta.

 

Sluttkommentar

Legg merke til ordene som ikke finnes i Waages tekst.

Professoren nevner ikke Iran med et ord, selv om den islamske republikken er en ekstremt viktig aktør også i konflikten mellom Israel og palestinerne. Iran bruker en rekke palestinske grupper, i tillegg til Hizbollah i Libanon, i sin krigføring mot verdens eneste jødiske stat.

Professoren nevner ikke islamisme, heller ikke voldelig, ekstrem eller radikal islamisme, med et ord. Det muslimske brorskapets religiøst motiverte krig mot Israel er helt fortiet, også det faktum at Hamas ser seg som del av denne jihad-kampanjen.

Dersom norske skoleelever skal danne seg et balansert og objektivt bilde av konflikten mellom Israel og palestinerne nytter det ikke å lese NUPI-artikkelen. Slik den fremstår med alle sine feil og mangler er den ensidig propaganda, som enhver lærere bør trene sine elever til å avsløre.

Har jødene fått for mye?
Har jødene fått for mye?
Har jødene fått for mye?
Har jødene fått for mye?
DEL
Forrige artikkelFire politifolk knivstukket i Jerusalem
Neste artikkelUkentlig Israel-demonisering og dehumanisering av jøder i Sogn Avis
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.