Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai for å høre svært aktuelle foredrag. Vær rask med påmelding, begrenset antall plasser.

– Israelske kunstnere ble avvist på bakgrunn av nasjonalitet, derfor må Diskrimineringsnemnda erklære det ulovlig

Jan Benjamin Rødner. (Foto: MIFF)
Jan Benjamin Rødner. (Foto: MIFF)
MIFFs advokat Jan Benjamin Rødner kommenterer tilsvaret som Feminine Tripper-festivalen har sendt til Diskrimineringsnemnda.

«Vi kan ikke invitere israelske deltakere med en god samvittighet,» skrev arrangørene for festivalen Feminine Tripper i et brev til israelske artister 7. mars 2018.

«Det pågår en festival i Oslo som etter alle solemerker bryter den norske diskrimineringslovenPolitiet bør starte sin etterforskning,» skrev MIFF da vi eksponerte saken i Norge 21. mars 2018. MIFF kunne også melde at festivalen tilsynelatende hadde stengte sin Facebook-side for alle israelere etter at de fikk kritikk for sin boikott.

22. mars 2018 sendte MIFF et varsel om det vi mener var et lovbrudd til Likestillings- og diskrimineringsombudet, Diskrimineringsnemnda og Oslo Politikammer. MIFF fikk raskt svar fra Likestillings- og diskrimineringsombudet som bekreftet at «diskriminering på grunn av nasjonal opprinnelse er forbudt».

I Diskrimineringsnemnda, som var i etableringsfasen, gikk saksbehandlingen tregere. I sommer har de bedt om svar fra arrangørene. Feminie Tripper responderte 23. juni. Du kan lese hele deres brev her. (PDF, 76 KB)

MIFFs advokat Jan Benjamin Rødner kommenterte festivalens tilsvar i et brev til Diskrimineringsnemnda 11. juli. Vi gjengir her brevet i sin helhet. Bilagene som det henvises til er tilgjengelig her (PDF, 8 MB).

Advokat Jan Benjamin Rødners kommentar til festivalens tilsvar

FEMININE TRIPPER

Jeg viser til innklagedes tilsvar av 23.06.19 og skal bemerke idet jeg besvarer påstandene så vidt mulig kronologisk:

1.            Saklig og vennlig prosess – trakassering.

Innklagede påstår flere steder at prosessen mellom arrangørene og de israelske kunstnerne har vært saklig og vennlig og stiller seg derfor uforstående til MIFFs klage om trakassering.  Innklagede viser her at de ikke forstår forskjellen på form og innhold.

Innklagede har i formen holdt seg med et høflig-aggressivt sprog.  Men tar man bort høflighetsfrasene gjenstår det faktum at begrunnelsen for avslaget var at søkeren er israelsk.  Det er dette saken dreier seg om.

I tillegg argumenteres det flere steder med at den israelske regjeringen bruker kultur som en propagandaform.  Dette argumentet faller på sin egen urimelighet.  Det er knapt noe sivilisert land hvor ikke regjeringen støtter landets kulturarbeidere, dog uten at kunstnerne dermed blir slått i hartkorn med det formål som man måtte påstå at regjeringen har.  En slik argumentasjon er i strid med det de fleste oppfatter som en viktig oppgave for kunstnere, nemlig å belyse viktige spørsmål i samtiden, gjerne på en kritisk måte.  Og veldig ofte skjer det, som i Norge, med offentlig støtte.  Uten denne type offentlig økonomisk støtte ville veldig mange av de innklagedes kolleger fått alvorlige økonomiske problemer.

Videre fremgår det av et felles svar av 15.03.18, fra samtlige israelske koreografer som hadde søkt, at de stiller seg uforstående og sterkt kritiske til avslaget.  I brevet stilles det en rekke kritiske spørsmål til de innklagede som det ikke kan sees at de har svart på.  Ved sin påstand om saklig og vennlig korrespondanse med kunstnerne forsøker innklagede å fremstille det hele i et falskt lys.

Det ser ut til at innklagede ikke forstår hva trakassering kan bestå i.  De synes å forbeholde begrepet for skremmende opptreden, trusler og lignende.  Men trakassering kan være mye annet.  Det kan være handlinger som er nedverdigende eller ydmykende.  Det kan være en isolert eller gjentatt hendelse.  Og det kan bestå i utfrysing, fratagelse av arbeidsoppgaver mm.  Jeg viser til hva Wikipedia skriver om ordet.

Av svarbrevet av 15.03.18 er det åpenbart at de israelske kunstnerne føler seg urettferdig behandlet og de avslutter med noen sterke synspunkter: «Deres beslutning om å nekte adgang for israelske kunstnere til deres festival synes å gå mot deres misjon og verdier, siden det ikke er basert på en kunstnerisk vurdering av våre arbeider, men av politiske grunner. Den eneste konklusjonen vi kan komme til er at det er en handling av omvendt diskriminering.» og «… vi oppmuntrer dere til å gå i dialog, heller enn eksklusjon.»  Jeg legger frem som

BEVIS:   Avslagsbrev fra innklagede 07.03.18        Bilag 1

                Svarbrev fra israelske kunstnere 15.03.18            Bilag 2

                Wikipedia om trakassering          Bilag 3

2.            Åpen invitasjon.

Innklagede argumenterer med at de antok at det kun ville komme søknader fra Oslo-området idet de ikke kunne garantere noen økonomisk kompensasjon for deltagelsen.  Også dette faller på sin egen urimelighet.  For det første er argumentet på siden av saken og unnskylder ikke brudd på diskrimineringsloven.  For det andre ble invitasjonen publisert over hele verden på engelsk i det innklagede betegner som en «Open call».  Det må ha vært meget nærliggende å anta at det ville komme søknader fra hele verden.

Videre fremgår det av innbydelsesteksten at «All artists can apply with performances, video works, poetry, music, installations, visual works, regardless of age, sex, gender and nationality.»  Det er intet I teksten som opplyser om at Israel eller forholdene for palestina-araberne skulle ha noen betydning for hvem som kunne søke og delta.  Jeg legger frem som

BEVIS:   «Open call» 23.02.18      Bilag 4

Den begrunnelse som er gitt for avslaget, nemlig søkernes nasjonalitet, er således i direkte motstrid med invitasjonen.  Dette må ha kommet som et slag i ansiktet på kunstnere som forsøker å bli kjent og kunne leve av sin kunst.

Dette er et sentralt poeng i klagen idet nasjonalitet er et selvstendig kriterium for å kunne konstatere at det er tale om ulovlig diskriminering.

3.            Økonomisk hindring.

Innklagede argumenterer med at de hadde et stramt budsjett og at det i realiteten var en minimal forskjellsbehandling idet bare en av flere titalls utenlandske søkere fikk mulighet for å delta.

Dette argumentet ble ikke brukt i avslaget som utelukkende var politisk begrunnet.  Videre er argumentet på siden av saken idet de israelske kunstnerne ikke en gang fikk sine bidrag vurdert, bare fordi de var israelske.  Det er ingen gitt å vite om den ene utenlandske kunstneren som slapp til ville vært israelsk om de hadde vært vurdert på lik linje.

Endelig er det slik at ofte kan man få offentlige bidrag, både norsk og utenlandsk, til slike prosjekter.  Men de israelske kunstnerne ble ikke spurt om de hadde mulighet for slik dekning.  Og det fremgår av tilsvaret at slik offentlig israelsk støtte ville vært ekskluderende fordi Israel er en «okkupasjonsmakt».  Hvilket igjen er diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet.

4.            Boikott

De innklagede fremsetter en lang rekke beskyldninger mot Israel uten noen motforestillinger.  Det er ikke nødvendig å gå inn på sannhetsgehalten i disse påstandene, da denne politiske propagandaen egentlig er saken uvedkommende.    Dette er en gjennomgripende politisk propaganda som hadde passet om det hele var blitt presentert som en anti-israelsk / pro-palestinsk politisk festival.  For god ordens skyld vil MIFF likevel fremholde at denne propagandaen er dels usann, dels tatt ut av sin sammenheng og dermed grovt uriktig.

De innklagede gir sin helhjertede tilslutning til den ulovlige boikott-aksjonen som blir kalt BDS.  Det er kjent at BDS styres av personer som har som mål at staten Israel skal utslettes, og sentrale personer er knyttet til organisasjoner som EU og USA har på sine lister over terrororganisasjoner.

5.            Boikott som ikke-voldelig middel.

Tilsynelatende er boikott i utgangspunktet ikke-voldelig.  Likevel er det på visse vilkår forbud mot boikott i boikottloven.  Innklagedes kampanje rammes av flere av boikottlovens bestemmelser:  Kampanjen har ført til rettsbrudd på diskrimineringsloven (Boil. §2 a), den blir gjennomført på en unødig opphissende og krenkende måte og en rekke av de innklagedes politiske påstander er usanne eller misvisende (Boil. § 2b) og den ble foretatt uten varsel (Boil. § 2 d).  Sett i lys av historiske erfaringer er det god grunn for et slikt forbud mot boikott.

Effekten av boikott, og i særdeleshet BDS, er ofte at Israel og israelere generelt blir gjenstand for hat og ringeakt.  Derifra er det ikke langt til dehumanisering av israelere generelt og jøder spesielt.  Så vidt jeg kan se har ikke de innklagede besvart spørsmålet i svarbrevet av 15.03.18 om de ville boikottet muslimske eller kristne arabisk-israelske artister.  Volds- og hatromantiseringen i det arabiske samfunnet er dyptgripende.  Den er særlig voldsom mot Israel og jøder og Israel blir stadig truet med vold, terror og utslettelse.  Det er derfor grunn til å minne om hvordan nazi-Tyskland begynte forsiktig med å ekskludere jøder fra forskjellige yrker for så å eskalere via alskens påbud og forbud til å ende opp med jødeutryddelsen.  I Norge er det heldigvis vanskelig å forestille seg en slik utvikling og MIFF tror ikke at de innklagede ønsker en slik utvikling.  Men velmente «fredelige» boikott-kampanjer ender ikke der, det er bare begynnelsen.  Det er forstemmende at de innklagede ved sin propaganda gir støtte til en slik utvikling i Israels nabolag.

6.            Forsvar for ytringsfriheten.

De innklagede påstår til slutt at de opptrer i forsvar for ytringsfriheten.  De hevder at boikott er en del av ytringsfriheten og derfor er MIFFs anliggende et angrep på den norske ytringsfriheten.  Denne argumentasjonen er en pervertering av hva ytringsfriheten er.  For det de innklagede bruker sin «ytringsfrihet» til er å kneble andres ytringsfrihet.  I dette tilfellet nekter de israelere ytringsfrihet bare fordi de er israelere.

Det er ikke slik at det er MIFF som vil innskrenke de innklagedes ytringsfrihet i det offentlige rom.  De innklagede og deres likesinnede har da heller ikke noe problem med å komme ut med sitt budskap i den politiske debatt,- snarere tvert imot.  MIFF reagerer imidlertid når andres ytringsfrihet blir kneblet i strid med norsk lov, hvilket er tilfellet her.

Ytringsfriheten er ikke ubegrenset.  Dette er et adelsmerke for et levende demokrati som det norske og er i vårt tilfelle nødvendig for å sikre alle en rimelig grad av ytringsfrihet.  I tillegg til ovennevnte lover skal det spesielt nevnes at det er begrensninger i straffelovgivningen.  Det forhold at de innklagede i beste fall beveger seg på kanten av loven burde være et varsko for dem.

7.            Ironisk selvmotsigelse.

Denne saken bærer i seg et betydelig ironisk element.  Feminine Tripper dreier seg angivelig om femininitet, kjønnsidentitet og makt.  Det er åpenbart at meningen er å styrke kvinnenes plass i samfunnet, hvilket MIFF støtter.  Da blir det ironisk at dem de innklagede så kompromissløst ønsker å støtte politisk er dem som står for en massiv undertrykking av kvinnene i samfunnet fra tvangsekteskap og æresdrap til homofobi og bekjempelse av samkjønnet ekteskap.

På den annen side står Israel hovedsakelig for et samfunnssyn som på mange måter kan likestilles med det norske.  Selv om også Israel sliter med å tilpasse samfunnet til et moderne syn på kvinnens rolle.  Men i kampen for den saken som de innklagedes festival antagelig var ment å befordre, ligger Israel milevidt foran det palestina-arabiske samfunnet.  Å bekjempe Israel i en slik sammenheng blir derfor selvmotsigende til det ironiske.

8.            Konklusjon.

Det sentrale i denne saken er at de innklagede har ekskludert israelske kunstnere pga deres nasjonalitet, dog uten noen god grunn.  De har derfor opptrådt i strid med diskrimineringsloven.

Det fremgår av invitasjonen at dette er ment som et tilbakevendende arrangement.  MIFF viser endelig til en artikkel av Tonje Gjevjon, norsk billed- og performancekunstner, hvor hun generelt kritiserer de innklagede for å misbruke kunstscenen som verktøy for politiske aktivister som ikke ønsker debatt.  Jeg legger frem som

BEVIS:   Artikkel av Gjevjon 13.04.18       Bilag 5

Dette er en tendens i tiden som gjør det vesentlig å få slått fast at denne type diskriminering er ulovlig.

Med vennlig hilsen

ADVOKATFIRMAET RØDNER

Jan Benj. Rødner
Advokat


Kan du hjelpe på én eller flere måter?

  1. Bli medlem (fyll ut skjemaet under)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel.
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Denne artikkelen kan du lese gratis på grunn av over 13.000 MIFF-medlemmer og andre frivillige givere. Men vi trenger støtte fra mange flere nå!

Gi gave her eller Vipps 39881

Bli medlem ved å fylle ut skjemaet under og trykk «send»!

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart