Lot du deg lure av det du leste om Israel i samfunnsfagsboka på ungdomsskolen?

Feil og mangler i samfunnsfagsboka Kosmos 10.

Ikke tro på alt du leser i samfunnsfagboka Kosmos 10. (Foto: MIFF)
Denne artikkelen er en gave til deg fra medlemmene i Med Israel for fred (MIFF). Hvis også du blir medlem, kan vi nå ut med sannheten om Israel til enda flere. Er du medlem allerede, håper vi du vil verve en venn nå. Klikk her for å gå til registreringsskjema. Medlemskap er gratis ut året!

SKOLEBOKANALYSE
Det følgende er en analyse av kapittel 4, med tittel «Midtøsten – et urolig område,» på sidene 162-173 i samfunnsfagboken Kosmos 10 (8. opplag i 2017). Boken er brukt av tiendeklassinger i norsk ungdomsskole siden 2008, og er ifølge Fagbokforlaget «et av de mest solgte verkene».

De mest alvorlige feilene

Kosmos beskriver «mye krig og uro» i Midtøsten, men likevel dreier hele kapittelet seg kun om konflikter der Israel er involvert. Etter andre verdenskrig har det vært en lang rekke kriger i Midtøsten som hver for seg har kostet mange ganger flere mennesker livet enn alle kriger Israel har måttet delta i til sammen. Denne ensidige vinklingen bidrar til å dyrke frem konspirasjonsløgnen som 21 prosent av alle nordmenn tror på – nemlig den om at «så lenge staten Israel finnes, kan det ikke bli fred».

Kosmos nevner ikke Hamas eller Islamsk Jihad med ett eneste ord, og heller ikke den islamistisk motiverte motstanden mot den jødiske staten som har eksistert helt siden opprettelsen av Israel i 1948. Derfor nevner heller ikke Kosmos at den islamske republikken Iran er Israels hovedfiende, og en viktig sponsor og alliert av palestinske terrororganisasjoner.

I boken Kosmos er ikke jødiske flyktninger fra arabiske land omtalt en eneste gang. På 1940-tallet var det nærmere 1 million jøder i den arabiske verden. Nå er det færre enn fem tusen igjen. Arabiske stater hadde ikke plass for sine jøder slik at de kunne å leve i fred, frihet og verdighet. Israel har blitt en nødhavn for minst 600.000 jøder som ble jaget fra den arabiske verden. (De andre jødene som flyktet fra arabiske land slo seg i første rekke ned i Frankrike og andre vestlige land, de siste årene har flere av dem flyttet videre til Israel på grunn av økende forfølgelse også i disse landene.) Med slike samfunnsfagbøker er det ikke så rart at et stort flertall av nordmenn er kunnskapsløse eller feilinformerte når det gjelder jødiske og palestinske flyktninger.

Kosmos underrapporterer vold og terror utført av den palestinske organisasjonen PLO. Det var ikke bare på 1970-tallet PLO drev med terrorisme, slik det er omtalt i boken.

Kosmos hevder FN har «vedtatt at palestinske flyktninger har rett til å vende tilbake til sine tidligere eiendommer, og at Israel skal trekke seg ut av Vestbredden». Denne setningen er så unyansert at det er til å gråte av.

Feilene i Kosmos føyer seg inn i et mønster. I en nylig publisert masteroppgave ble det påvist en konsekvent anti-vestlig holdning i norske lærebøker. I en rapport fra februar 2019 påviste MIFF at nyhetsbyrået NTB nevner Israel i saker om krigsforbrytelser 14 ganger oftere enn antallet ofre for statsbasert vold skulle tilsi.

MIFFs kommentarer til Kosmos side for side:

Side 162

Kosmos: «Etter den andre verdenskrigen har Midtøsten vært et område preget av mye krig og uro. Israel har hatt et vanskelig forhold til nabolandene helt siden staten ble opprettet i 1948. Hvorfor har det vært så mye uro i nettopp dette området? Hva preger konflikten mellom palestinere og israelere? I dette kapitlet skal du lære om utviklingen i Midtøsten etter den andre verdenskrigen.»

Tiendeklassinger må ikke la seg lure! Du lærer bare om utviklingen i en veldig liten del av Midtøsten på de neste sidene. Definisjonen på hva som er Midtøsten varierer, men det er minst 16 land, og de fleste av dem er ikke en gang nevnt i kapittelet. Derfor er også myeveldig, veldig mye! – krig og uro utelatt.

Det knytter seg ofte usikkerhet til dødstall i krig. I alle Israels kriger og aksjoner mot terror er opp mot 20.000 israelere og i underkant av 90.000 arabere/ palestinere drept siden 1948. (De aller fleste av disse i de store krigene tidlig i Israels historie – i 1948, 1956, 1967, 1973 og 1982.)

Wikipedia-siden for moderne konflikter i Midtøsten lister opp over 70 konflikter (opprør, borgerkriger, kriger) etter 1945. Kun to av dem involverer Israel. Det gjelder Israel mot arabiske naboer, inkludert palestinerne, og Israel mot Iran. De aller fleste konfliktene er ikke nevnt med ett ord i Kosmos, selv om de hver for seg har krevd flere – i noen tilfeller mange ganger flere – menneskeliv enn i alle Israels kriger til sammen.

Iran er ikke nevnt i Kosmos i det hele tatt. Bare i krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet ble det drept ti ganger flere mennesker enn i alle Israels kriger til sammen. Iran har de siste årene vært dypt involvert i en rekke konflikter i for eksempel Libanon, Irak, Syria og Jemen. Flere av konfliktene har kostet ti og hundre ganger flere menneskeliv enn antallet ofre for israelske forsvarstiltak i den samme perioden.

Syria er ikke nevnt i Kosmos. I siste halvdel av norske tiendeklassingers liv er over en halv million mennesker drept i Syria.

Tyrkia og Irak har vært, og er involvert i konflikter som har krevd hundretusener av mennesker livet. Ingen av de to landene er nevnt i kapittelet. Iraks konflikt med Kuwait og USA er nevnt i kapittelet «Konflikter etter den kalde krigen».

Vi kunne fortsatt å nevne en rekke andre eksempler. Å skrive om «mye krig og uro», for deretter å kun fokusere på den relativt lille krigen og uroen som kan kobles til Israel, er ekstremt tendensiøst og villedende.

Side 163

«Konflikten handler om land,» erklærer Kosmos i en overskrift. Forfatterne opplyser ikke om at arealet av de arabiske landene er på hele 12.101.563 kvadratkilometer, mens Israel bare er på 22.072 kvadratkilometer. Før andre verdenskrig utgjorde jødene opptil 2 prosent av befolkningen i den arabiske verden. Etter andre verdenskrig er jødene drevet nesten helt ut av arabiske land (men det forteller ikke Kosmos). I Israel har det jødiske folket vunnet kontroll over mindre enn 0,2 prosent av arealet til de arabiske landene.

Kosmos skriver korrekt: «I gammel tid hadde jødene sin egen stat i Midtøsten. Den het Israel, men gikk til grunne da den ble erobret av fremmede makter. Jødene, som bodde der, ble spredd over hele verden.»

Kosmos fortsetter: «Etter den andre verdenskrigen ønsket stormaktene å opprette en jødisk stat i Palestina. Det internasjonale samfunnet forsøkte å få til en løsning der jøder og palestinere kunne leve sammen i fred. Dette skapte en konflikt mellom dem, som ikke har blitt løst.»

Mange stormakter ønsket å opprette en jødisk stat i landområdet Palestina før andre verdenskrig. Allerede i 1922 ga alle landene i Folkeforbundet et oppdrag til Storbritannia om å «gi landet slike politiske, administrative og økonomiske forhold at det vil sikre etableringen av et jødisk nasjonalhjem».

På den tiden var det ikke noen tanke om at det skulle opprettes en stat for palestinerne. For det første fordi dette begrepet hovedsakelig ble brukt om jøder, ikke om arabere. Palestinere i denne betydning kom ikke i bruk før efter 1967. For det andre fordi araberne selv ikke ønsket en palestina-arabisk stat den gangen. Deres anliggende var først og fremst at det ikke skulle bli en jødisk stat.

«I Kosmos 9 leste du om hvordan jødene ble forfulgt under den andre verdenskrigen. Mange ville derfor opprette en egen stat for jødene,» skriver Kosmos. Norske tiendeklassinger bør lære at jødene er blitt forfulgt, ikke bare gjennom århundrer i Europa, men også i arabiske land. Europeiske land bør ha dårlig samvittighet for at Israel ikke ble opprettet tidligere.

Side 164

I 2015 ble MIFF bedt av en lærer om å skrive en alternativ versjon av denne siden i Kosmos. Vi gjentar våre poeng her, fordi de fleste fortsatt mangler i nyere utgaver av Kosmos:

Til tross for at jøder hadde bodd i det geografiske området “Palestina” siden oldtiden, og at området den gang var “jødenes stat”, deres historiske, kulturelle og religiøse kjerneland, avviste palestinerne FNs forslag om å dele mandatområdet. Et stort antall andre arabiske stater fikk selvstyre omtrent på samme tid, men palestinerne grep ikke sin sjanse fordi de nektet å være nabo til en stat med jødisk identitetDet har aldri tidligere vært en lokalstyrt arabisk eller muslimsk stat i området.

Etter 1947 gikk ikke arabiske land bare til angrep på den nye staten Israel, de angrep også sin egen jødiske befolkning, jøder som hadde vært minoritet i Nord-Afrika og Midtøsten lenge før disse områdene ble erobret av arabere og muslimer fra 600-tallet. Intensivert diskriminering og forfølgelse fulgte. Jødene ble presset ut. Rundt 1947 bodde det omlag 1 million jøder i den arabiske verden, i dag er mindre enn 10.000 igjen.

De første få årene etter at den moderne staten Israel ble opprettet tok den jødiske staten imot hundretusenvis av jødiske flyktninger fra Europa og arabiske land. Erfaringene på 1940- og 50-tallet viste jødene at de ikke kunne stole på stormakters garantier eller FN, men i et fiendtlig område – med naboer motivert av islamistisk og arabisk nasjonalistisk motstand mot en jødisk stat – følte de seg tvunget til å forsvare sin lille nødhavn – verdens eneste jødiske stat – med våpen i hånd. Jødene ble jaget omtrent på samme måte som kristne og andre minoriteter er blitt drevet på flukt fra arabiske land på 2000-tallet.

Fra 1948 til 1967 var Vestbredden okkupert (og annektert) av Jordan, Gaza okkupert av Egypt. Den gang hadde palestinerne ingen utsikter til å få sin egen stat. I dag er palestinerne nærmere enn noen gang å få sin egen stat, men de nekter fortsatt å akseptere at Israel skal forbli jødenes nasjonale hjemland.

Side 166

Kosmos: «PLOs mål var å utslette Israel, men alle var ikke enig om hvordan kampen skulle føres. Organisasjonen sto bak flere terroraksjoner der sivile ble drept på 1970-tallet. I 1969 ble Yasir Arafat leder i organisasjonen. Først arbeidet han for å utslette staten Israel. Dette endret seg på begynnelsen av 1990-tallet. Da ble målet å skape en palestinsk stat med fredelige midler.»

Dette er rene omskrivninger av historien.

Det foreligger fortsatt ikke noen oppdatert versjon av PLOs charter. Fatah-toppen Mohammed Dahlan, som var en nær medarbeider av Arafat, sa i 2019 at Fatah aldri har anerkjent Israels rett til å eksistere. Fatah er den største bevegelsen i PLO.

Organisasjoner under PLO-paraplyen har ikke bare gjennomført terroraksjoner mot sivile på 1970-tallet. De har fortsatt frem til i dag, og var særlig fremtredende under den såkalte Andre intifadaen (2000-2005). Da var væpnede grupper tilknyttet Fatah, og under Yasser Arafats ledelse, dominerende i terrorbølgen.

Kosmos: «Arafat var etter 1993 en meget aktiv medspiller i fredsprosessen i Midtøsten.»

Faktum er at Arafat brøt Oslo-avtalene fra første stund. Han avvæpnet ikke militsgrupper, men lot dem tvert imot vokse seg sterkere. Han utvidet sine egne politistyrker langt over antallet som var avtalt, han utleverte ikke terrorister til Israel, og han straffet dem heller ikke. Tvert imot holdt Arafat et stort antall taler der han hyllet og roste terrorister.

Betingelsen for at Israel kunne anerkjenne PLO i 1993, var at Arafat i et brev til Norges daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst lovte høytidelig at PLO skulle endre sitt charter. Hele 30 av de 33 artiklene krever eller forutsetter at Israel blir ødelagt.

PLO gjorde ingenting med dette. Men etter sterkt israelsk press ble det referert fra et vedtak i Det palestinske nasjonalrådet i april 1996. Der skulle det være vedtatt at man opphevet alle de artiklene i charteret som strir mot en fred med Israel, og at man nedsatte en komité som i løpet av 6 måneder skulle komme med forslag til et nytt charter. Dette ble meddelt gjennom arabiske medier. Men i de offisielle referatene fra kongressen finnes det ingen slike vedtak. Fakta er at intet er blitt endret i PLOs charter.

Kosmos: «Ved det første valget i de palestinske selvstyreområdene ble han [Arafat] valgt til president med overveldende flertall. Han var palestinernes president fra 1996 til sin død i 2004.»

Det er riktig at Arafat fikk 88,2 prosent av stemmene i 1996, men tiendeklassingene blir ikke fortalt at den eneste motkandidaten var en 73 år gammel kvinne, og at Hamas og andre bevegelser boikottet valget. PLO drev også intern terror som gjorde hele valget til en demokratisk farse. De blir heller ikke fortalt at Arafat aldri åpnet for noe nytt valg, men satt mange år på overtid, akkurat slik diktatorer har for vane å gjøre.

Side 168

Kosmos skriver helt kort om Israels invasjoner av Libanon i 1978 og 1982. Det er bra det kommer fram at disse kom på grunn av stadige PLO-angrep mot Israel i nord.

«I 1985 trakk Israel seg ut av landet,» skriver Kosmos. Israel trakk seg tilbake i 1985, men til en sikkerhetssone i Sør-Libanon som landet beholdt kontroll over fram til år 2000.

Kosmos: «Mange israelere var imot tilbaketrekning fra de okkuperte områdene, og palestinerne anerkjente fortsatt ikke Israel som jødisk stat. Fredsprosessen stanset derfor opp.»

Kudos til Kosmos som nevner dette fredshinderet på palestinsk side.

Side 171

«Israels mur» skriver Kosmos i en overskrift, og henviser til Wikipedia som kilde under avsnittet. Både på norsk og engelsk Wikipedia er imidlertid overskriften mer presis: Israels barriere på Vestbredden. «Hovedsakelig består muren av et stålgjerde og en avstengt sone der israelske soldater patruljerer. Mellom 5-10 % av dagens mur består av en åtte meter høy betongvegg,» skriver Kosmos. Det virker som barriere ville være en mer dekkende overskrift også her.

«Muren er fordømt av FN og det internasjonale samfunnet,» skriver Kosmos. FNs uttalelser og vedtak i saken er ikke bindende for noen. Den internasjonale domstolen har sagt at muren er ulovlig, men det er først og fremst på grunn av trasévalget for barrieren. Israels sikkerhetsbarriere har bidratt til å redde et stort antall, ikke bare israelske, men også palestinske liv.

Faktarammen om Jerusalem utpeker byen til «et religiøst senter for både jødedommen, islam og kristendommen». Det nevnes ikke at byens muslimske deler i stor grad er blitt oversett og vært i forfall, med mindre den har tjent muslimske herskeres politiske formål. Jerusalems betydning er først og fremst fremhevet i islam i de perioder da det er ikke-muslimer som regjerer der.

Kosmos forteller at Israels erklæring av Jerusalem som hovedstad «aldri har blitt internasjonal anerkjent». Dette er egentlig uvesentlig, da hvert enkelt land velger sin hovedstad uten at det trenger anerkjennelse. Stater blir anerkjent, ikke hovedsteder. Det er bare et krav som stilles til Israel og ingen andre. Likevel, USA anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad i desember 2017, så vi regner med det blir oppdatert i fremtidige utgaver av læreboken.

Kosmos avslutter kapittelet med en slik «faktaramme»:

«Begge parter hevder de har rett til landet

Konflikten mellom Israel og Palestina er vanskelig å løse. Både israelere og palestinere mener at de har rett til det samme landet. FN har i flere resolusjoner slått fast at det palestinske folket har rett til sitt eget land. Organisasjonen har vedtatt at palestinske flyktninger har rett til å vende tilbake til sine tidligere eiendommer, og at Israel skal trekke seg ut fra Vestbredden.»

Her blir norske tiendeklassinger feilinformert. Hvilket land er det FN har slått fast at det palestinske folket har rett til? Problemet er at de store palestinske politiske partiene mener de har rett til hele landområdet – inkludert det som har vært staten Israel siden 1948.

Resolusjon 194 ble vedtatt i FNs generalforsamling 11. desember 1948. Generalforsamlingens vedtak skaper aldri folkerett, og Israels arabiske naboland – i full forståelse med araberne som siden skulle komme til å kalle seg palestinere – stemte IMOT den! Ordlyden sier at de flyktningene som «ønsker å returnere til sine hjem og leve i fred med sine naboer må få tillatelse til å gjøre det så snart som mulig».

Det var ikke mulig, både fordi de fleste araberne hadde veldig lite fredelige holdninger til Israel og fordi Israel helt i tråd med vanlig folkerett ikke tillot det. Det finnes en mengde flyktninggrupper, i tiårene før og etter 1948, som aldri fikk rett til å returnere. Flyktninger har ingen slik allmenn rett.

Rupert Colville, som tidligere var talsmann for FNs høykommisær for flyktninger, har presentert tre prinsipielle argumenter imot «rett til å vende tilbake». Her anvender vi dem for palestinske flyktninger:

  1. Tiden som er gått. FN og EU mener det har gått for lang tid for noen tilbakevending på Kypros (1974). Det har gått 26 år lengre for palestinerne.
  2. Fortsetter den opprinnelige, etniske konflikten? Ja.
  3. Har nye innbyggere flyttet inn i området? Jødiske flyktninger, i stor grad fra arabiske land, har overtatt eiendommene som palestinerne forlot. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra det som i dag er Israel. I et rettferdig erstatningsoppgjør har Israel mye til gode.

Etter alle disse kriteriene har palestinerne for lengst mistet enhver rett til å «vende tilbake». Ingen andre grupper fra 1940-tallet blir i dag innrømmet noen slik «rett». Det er tragisk at Kosmos kommer med slike enkle propagandasetninger.

Det stemmer heller ikke at FN har vedtatt at «Israel skal trekke seg ut fra Vestbredden». Resolusjon 242 sier at Israel har rett på sikre og anerkjente grenser, og at Israel skal trekke seg tilbake «fra områder» i ubestemt form. Israel har allerede trukket seg ut av Sinai (i bytte for en fredsavtale med Egypt) og Gaza (ensidig i 2005). Vestbredden og Israel er ikke skilt av noen internasjonal grense, men det er våpenhvilelinjer fra 1949. Det var den arabiske siden som insisterte på at de ikke skulle utgjøre en grense.

Side 172 – oppgaveside

Under «Tenk selv»-oppgavene heter det i spørsmål 4: «På side 162 ser du bilde av Klagemuren i Jerusalem. Hva gjør menneskene som er samlet foran Klagemuren?»

Jødene kaller muren for Vestmuren, fordi den er den vestlige støttemuren for plassen hvor jødenes tempel stod i oldtiden. Det er ikke-jøder som har gitt den navnet ‘Klagemuren’.

Forrige artikkelNå har brannterroren kommet til nord
Neste artikkelInnvandringen til Israel økte med 30 prosent
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -