Lot du deg lure av det du leste om Israel i historieboka på videregående?

Feil og mangler i historieboka Perspektiver.

Perspektiver – en av de mest brukte historiebøkene i videregående skole – inneholder en rekke alvorlige feil, viser MIFFs analyse. (Omslagsbilde: Gyldendal)
MIFF trenger flere medlemmer for å bekjempe Israelhat og jødehat. Klikk her og bli medlem gratis ut året.

SKOLEBOKANALYSE
Det følgende er en analyse av kapittel 20, med tittel «Midtøsten,» på sidene 469-519 i historieboka Perspektiver Historie Vg 2 og Vg 3 (6. opplag fra 2018). Boken er brukt på videregående skoler siden 2013. Da kom den ut i første utgave.
Les også MIFFs analyse av samfunnsfagboken Kosmos 10 for ungdomsskolen.

De mest alvorlige feilene i Perspektiver

Boken Perspektiver nevner ikke at palestinske myndigheter, støttet av alle de arabiske landene, «kategorisk og absolutt» avviser at Israel skal kunne forbli en jødisk stat. Dermed får aldri norske elever i videregående skole vite hva som er hovedhinderet for fred.

«Det var ikke gitt at sionistene ville ønske seg Palestina som hjemland,» skriver Perspektiver. Dette er rent vrøvl (se MIFFs kommentarer nedenfor om teksten på side 499).

Perspektiver hevder at «rundt 94 prosent av jorda i Palestina» var eid av palestinerne i 1947. Dette er resultat av en feilslutning (side 501).

Nasser ønsket antakeligvis ikke krig, skriver Perspektiver om Seksdagerskrigen i 1967. Sannheten er at Nasser og Egypt startet den (side 504).

Perspektiver fremstiller det som om Fatah aksepterer en fredsløsning med en arabisk og en jødisk stat (tostatsløsning). Dette er helt feil (side 508).

Perspektiver hevder den andre intifadaen ble ført an av «unge menn med løs tilknytning til islamistiske grupper». Sannheten var at Al-Aqsa Martyrbrigader og andre grupper spilte en dominerende rolle, og angrepene ble koordinert og ledet fra toppen av de ulike gruppene, inkludert de islamistiske (side 517).

Perspektiver lar 16 av 23 sider dreie seg om konflikter der Israel er involvert. Etter andre verdenskrig har det vært en lang rekke kriger i Midtøsten som hver for seg har kostet mange ganger flere mennesker livet enn alle kriger Israel har måttet delta i til sammen. Denne ensidige vinklingen bidrar til å dyrke frem konspirasjonsløgnen som 21 prosent av alle nordmenn tror på – nemlig den om at «så lenge staten Israel finnes, kan det ikke bli fred». Det hjelper lite når skolebokforfatterne omtaler det at Israel er omringet av fiender som en «følelse», og betegner arabiske trusler som «tom propaganda».

Det har vært hundrevis, for ikke å si tusenvis, av massakrer i Midtøsten etter første verdenskrig. Så vidt vi kan se er de eneste hendelsene som omtales i kapittelet som “massakre” en som jødiske styrker utførte (men hvor gjengivelsen i Perspektiver har mye feil og ensidighet, se kommentar til side 502), og en som israelske ledere kan kritiseres for ikke å ha forutsett eller forhindret fra å finne sted (men som falangister i Libanon utførte, se kommentarer til side 508).

Perspektiver nevner ikke  den islamistisk motiverte motstanden mot den jødiske staten som har eksistert helt siden opprettelsen av Israel i 1948. Derfor nevner heller ikke Perspektiver at den islamske republikken Iran er Israels hovedfiende, og en viktig sponsor og alliert med palestinske terrororganisasjoner.

I boken Perspektiver er ikke jødiske flyktninger fra arabiske land omtalt én eneste gang. På 1940-tallet var det nærmere 1 million jøder i den arabiske verden. Nå er det færre enn fem tusen igjen. Arabiske stater hadde ikke plass for sine jøder slik at de kunne leve i fred, frihet og verdighet. Israel har blitt en nødhavn for minst 600.000 jøder som ble jaget fra den arabiske verden. (De andre jødene som flyktet fra arabiske land slo seg i første rekke ned i Frankrike og andre vestlige land, de siste årene har flere av dem flyttet videre til Israel på grunn av økende forfølgelse også i disse landene.) Med slike samfunnsfagbøker er det ikke så rart at et stort flertall av nordmenn er kunnskapsløse eller feilinformerte når det gjelder jødiske og palestinske flyktninger.

Feilene i Perspektiver føyer seg inn i et mønster. I en nylig publisert masteroppgave ble det påvist en konsekvent anti-vestlig holdning i norske lærebøker. I en rapport fra februar 2019 påviste MIFF at nyhetsbyrået NTB nevner Israel i saker om krigsforbrytelser 14 ganger oftere enn antallet ofre for statsbasert vold skulle tilsi.

Innholdet i denne artikkelen presentert i direktesending

MIFFs kommentarer til historieboka Perspektiver side for side

Side 496

«Mange mener at fred og demokrati i Midtøsten må til for at hele verden skal være trygg og stabil,» skriver Perspektiver.

Hvem er de «mange» som mener dette? Og kan de seriøst tro at forandring i Midtøsten vil løse de dødelige konfliktene i Afrika, Asia og Sør-Amerika? Se dette kartet fra Wikipedia om pågående væpnede konflikter i juli 2019:

Demokrati og fred i Midtøsten ville selvsagt vært utmerket – men hvordan vil det gjøre det mer stabilt og trygt i disse andre krigsområdene?

Side 497

Kartet over Midtøsten på side 497 har overskriften «Slik så det ut». Men det var ikke slik at det fantes noen jødisk stat eller arabisk stat i 1947, slik karttegningen fremstiller. I 1947 var begge disse områdene et britisk mandatområde hvor regjeringen i London hadde fått i oppdrag å legge til rette for etableringen av et jødisk nasjonalt hjemland. Kartet fremstiller FNs generalforsamlings forslag om deling av mandatområdet som om det noen gang ble en realitet. Faktum er at det aldri har eksistert en palestinsk stat i dette området.

Side 498

Perspektiver skriver om den britiske mandatperioden: «I Palestina levde det rundt 700 000 arabiske muslimer og kristne, som hadde bodd der i rundt 1200 år. For undertrykte og forfulgte kristne, som i all hovedsak bodde i Europa, var det samme området Det hellige landet Israel.»

Frem til det fjerde århundre var det jødisk majoritet i det geografiske landområdet Palestina. Deretter var det kristen majoritet frem til 1100-tallet, ifølge estimater av demografen Sergio DellaPergola. Det er upresist å skrive at 700 000 arabiske muslimer og kristne hadde bodd i området i 1200 år. Noen hadde bodd der lengre, mange hadde bodd der kortere. Dette er et område i krysningspunktet mellom Europa, Asia og Afrika hvor det i perioder har vært betydelige utflyttinger og tilflyttinger, og folketallet hadde frem til for et par hundre år tidligere bare vært en liten brøkdel.

Skolebokforfatterne glemmer her, som i resten av boka, de mange jødene som bodde i den muslimske verden generelt og den arabiske verden og Palestina spesielt. «I Europa møtte jødene fordommer og diskriminering,» fortsetter teksten. De overser fullstendig en 1400 år gammel historie hvor jødene, i de beste tilfellene, er blitt behandlet som annenrangs borgere i den arabiske verden. Regelen har vært systematisk undertrykkelse og trakassering. Det var også en lang rekke pogromer mot jøder i den arabiske verden, selv om skoleboka ikke nevner det.

Side 499

Øverst på siden er et bilde fra gamlebyen i Jerusalem. Perspektivers bildetekst: «Jerusalem med klagemuren og klippemoskeen i bakgrunnen.» Begge deler er feil. Muren heter Vestmuren, og er en del av støttemuren til grunnvollen for det tidligere jødiske tempelet, og bygningen med den gullfargede kuppelen er ikke en moské, og navnet er Klippedomen. Store Norske Leksikon skriver: «Betegnelsen “Klagemuren” ble ikke lenger ansett som passende, og den langt eldre betegnelsen “Vestmuren” (hebraisk: Ha kotel ha ma´aravi) fikk etter hvert gjennomslag nesten over alt.» Store Norske Leksikon skriver: «Klippedomen er ingen moské, men en minnebygning reist på det stedet der profeten Muhammed ifølge tradisjonen påbegynte sin himmelfart, miraj.»

Perspektiver skriver: «Det var ikke gitt at sionistene ville ønske seg Palestina som hjemland. Innad i organisasjonen var det stor uenighet. Herzl arbeidet blant annet med en løsning der jøder skulle få en egen koloni i Afrika.»

Dette er feil. Det var gitt at sionistene, og særlig Herzl, ville ønske seg Palestina som hjemland. Noe annet var aldri aktuelt som langsiktig løsning. I den korte perioden jødisk bosetning i britisk-kontrollerte Uganda var aktuelt, var det som en akutt nødløsning fordi man ønsket å gi bosetning for jøder på flukt fra forfølgelse i Øst-Europa. Det var en løsning britene foreslo til zionistene i en periode da det ble stadig vanskeligere for jødiske flyktninger å få bosetning i England. Les mer i boken Theodor Herzl – A New Reading av Georges Yitzhak Weisz.

Side 500

Perspektiver skriver: «Da Palestina kom under britisk kontroll, gikk britene raskt i gang med å legge til rette for jødisk kolonisering i området. Hebraisk ble offisielt språk i Palestina. I Balfour-erklæringen hadde britene sagt at de skulle passe på rettighetene til de arabiske innbyggerne som utgjorde over 85 prosent av befolkningen i området. Likevel var det tydelig at de ikke ville bli tatt hensyn til.»

Sannheten er at britene nesten helt fra begynnelsen av lagde komplikasjoner for jødisk innvandring til området. De skilte tidlig ut Trans-Jordan som arabisk, noe som drastisk reduserte arealet og det økonomiske grunnlaget til å ta imot ny befolkning. Deretter fortsatte de å innføre lover og restriksjoner som gjorde det vanskelig for jødene. Dette er grundig beskrevet i boken Voldtekten av Palestina som MIFF utga i 2018. Britene krevde også betaling for alle nye jødiske immigranter. Da andre verdenskrig kom i gang, og det for alvor brant under føttene i det nazi-okkuperte Europa, stengte britene i praksis grensene.

Perspektiver får dette med: «Innstrammingen kom i 1939, samtidig som tusenvis av jøder flyktet for livet fra Hitlers terrorregime. Ikke overraskende møtte britene massiv fordømmelse for politikken.»

Det er uklart hvem som fordømte dette. Det er i hvert fall klart at også andre land stengte grensene helt for jødiske flyktninger.

Side 501

Perspektiver hevder at «rundt 94 prosent av jorda i Palestina» var eid av palestinerne i 1947. UNSCOP-komiteen fant at 6 prosent av arealet, og 20 prosent av kultivert land, var i jødisk eie. Det betyr ikke at 94 prosent var eid av palestinerne, slik skoleboken hevder. I det osmanske riket som styrte området fra 1516 til 1917 var det veldig lav grad av privat eiendom, og kun med den nye landloven fra 1858 begynte man så smått å registrere privat eierskap. Da Israel erobret Vestbredden i 1967 var for eksempel bare om lag 30 prosent av territoriet registrert.

Frem til i dag er bare 7 prosent av landområdene i Israel innenfor den grønne linjen i privat eie, 3 prosent av jøder og 4 prosent av arabere. Resten er eid av staten, 80 prosent, og Jødisk Nasjonalfond, 13 prosent. I stedet for å eie jorden, leier israelerne jorden i perioder på 49-98 år. På Vestbredden er omkring 30 prosent klassifisert som statsjord, mens resten er uavklart/ uregistrert eller privateid. Av den privateide, registrerte jorden tilhører 95 prosent arabere og 5 prosent jøder, skriver den svenske statsviteren Martin Blecher i boken Israeli Settlements (2018).

I 1947 var altså situasjonen at en liten del av Palestina var privateid av arabere (som senere kalte seg palestinere) og en litt mindre del var privateid av jøder (som den gang kalte seg palestinere). Resten var statsjord/ uregistrert jord kontrollert av britene fordi de hadde forpliktet seg til å legge dette området til rette som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk.

Side 502

Perspektiver skriver: «Massakren i landsbyen Dayr Yasin utenfor Jerusalem regnes ofte som avgjørende. Dayr Yasin var en fredelig palestinsk landsby som hadde inngått en ikke-angrepsavtale med jødiske styrker. Angrepet fra jødiske militsgrupper kom derfor helt overraskende. Over hundre mennesker ble drept, blant dem småbarn og gamle. De som ikke ble drept, ble ydmykhet og tvunget til å marsjere gjennom det jødiske strøket i Jerusalem. Massakren førte til at det brøt ut panikk blant palestinerne.»

Perspektiver forteller ikke skoleelevene at Dayr Yasin (eller Deir Yassin) lå lans hovedveien mellom Tel Aviv og Jerusalem, og at arabiske styrker var i gang med å utsulte de 100.000 jødene i Jerusalem. De jødiske styrkene så det som tvingende nødvendig å åpne veien for å slippe inn forsyninger. Historikeren Benny Morris påpeker at arabisk propaganda overdrev massakren i Deir Yassin for å mobilisere mest mulig motstand mot jødene.

Perspektiver tar helt feil når de omtaler Deir Yassin som «fredelig». 150 regulære soldater fra Arab Liberation Army (ALA) hadde rykket inn i landsbyen 30. mars 1948. Mer enn 100 landsbybeboere ble gitt våpenopplæring i ukene før aksjonen og utstyrt med automatrifler og Bren-guns. Cirka 40 bevæpnede vakter patruljerte i landsbyen natt og dag. En del av ALA-soldatene forlot landsbyen før kampene 9. april, men i alle fall en del irakiske skarpskytter ble værende. Disse opptrådte i full uniform. Blant de drepte av disse, fant man en offiser fra Balkan som ifølge ID-papirene hadde vært i Waffen SS under andre verdenskrig. Det ble funnet store mengder våpen i landsbyen. De siste ukene før aksjonen hadde man fra landsbyen angrepet transportkonvoier med mat og forsyninger til den beleirede Vest-Jerusalem. Landsbyen hadde også vært “transittbase” for soldater til forsterkninger ved andre kamper langs Tel Aviv-Jerusalem-korridoren. Les mer i artikkelen Mytene om massakren i Deir Yassin.

Perspektiver skriver: «Opprettelsen av staten Israel betydde at verdenssamfunnet, gjennom FN, hadde gitt bort arabisk land over hodet på dem som bodde der.»

Verdenssamfunnet ga arabiske folk nasjonal selvråderett over store deler av Nord-Afrika og Midtøsten i første halvdel av 1900-tallet. I hele dette området var det jødisk sivilisasjon i mange århundrer før arabiske erobringer på 600-tallet. Før 1948 utgjorde jødene en minoritet på opp mot 2 prosent i de arabiske landene. Israels areal utgjør 0,18 prosent av arealet til araberne. Etter 1948 er jødene blitt presset og jaget ut av hele den arabiske verden, Israel er alt de har igjen. De som har mistet mest landområder og verdier i Midtøsten og Nord-Afrika er helt klart jødene.

FN kunne ikke gi Israel til jødene. Hvis ikke jødene i området hadde vært i stand til å forsvare seg mot arabiske angrep, hadde FNs vedtak ikke vært verdt papiret de ble skrevet på. Ifølge resolusjon 181 (fra november 1947) skulle FN ta ansvaret for Jerusalem, men da arabiske hærer gikk til angrep på den nyopprettede staten Israel i 1948, ble Jerusalem satt under beleiring. FN gjorde ingenting da arabiske hærer bombarderte Gamlebyen i Jerusalem med artilleri fra Betlehem. Ben-Gurion understrekte dette i sin tale i Knesset i desember 1949, da han sa «FN løftet ikke en finger» for å beskytte Jerusalem. «Vi kan ikke lenger betrakte resolusjonen fra 29. november 1947 i å være av noen moralsk betydning, siden FN ikke klarte å gjennomføre sine egne forpliktelser», sa Ben-Gurion.

Side 503

Perspektiver skriver: «Staten Israel hadde hatt en blodig fødsel, og hele tiden etter 1948 følte israelerne seg omringet av fiender. Selv i de fredeligste periodene kom det ofte til mindre sammenstøt med de arabiske nabolandene. Nabolandene fryktet at Israel ville forsøke å erobre større områder. De arabiske lederne overgikk hverandre i å fordømme og true Israel. Mye av truslene var tom propaganda for å styrke egen popularitet, men Israel tok truslene på alvor.»

Legg merke til retorikken: At Israel er omringet av fiender er en følelse. Arabernes trusler var tom propaganda. Sannheten er at Israel har vært omringet av fiender. Sannheten er at arabernes trusler, igjen og igjen, frem til i dag, har vist seg ikke å være tomme, men alt for ofte er blitt dødelig handling.

Side 504

«Antakelig ønsket ikke Nasser krig,» hevder Perspektiver når de beskriver opptakten til Seksdagerskrigen i juni 1967. Det var tvert imot Egypts president Gamal Abdel Nasser som startet med krigshandlinger. 22. mai 1967 stengte Egypt innseilinga fra Rødehavet for skip til og fra Israel. Dette rammet Israel meget sterkt, ikke minst siden landet den gangen kjøpte mesteparten av sin olje fra Iran, og siden Egypt også hadde stengt Suez-kanalen for israelske skip. Avstengning av vannveier er etter folkeretten krigsårsak i seg selv. 27. mai sa president Nasser: «Vårt grunnleggende mål vil være ødeleggelsen av Israel. Det arabiske folk ønsker å kjempe.» Dagen etter la han til: «Vi vil ikke godkjenne noen … sameksistens med Israel … I dag er ikke sakens kjerne etableringen av fred mellom de arabiske statene og Israel … Krigen med Israel er i effekt siden 1948.»

Sannheten er vel snarere at Nasser alltid var i krig mot Israel. Perspektiver villeder norske elever.

Side 505

«Problemet var at Israel på sin side ikke hadde så stort behov for fred,» skriver Perspektiver om forhandlingene med Egypt på 1970-tallet. Det var selvsagt av stor interesse for Israel å få en fredelig grense mot det mektigste og mest folkerike arabiske landet.

Side 506

Perspektiver skriver: «Palestinerne [som flyktet i 1948] ble ikke integrert i landene der leirene lå. I Egypt og Libanon fikk ikke de palestinske flyktninger bevege seg fritt eller ta arbeid. Flere av landene forbød palestinerne å danne organisasjoner.

Hvorfor ble palestinerne behandlet slik av sine arabiske vertsnasjoner? De arabiske landene hadde ikke økonomiske ressurser til integrering. Stor arbeidsløshet gjorde at de lukket arbeidsmarkedet for flyktningene. Dessuten utgjorde palestinerne et sikkerhetsproblem. Hvis palestinerne fikk mulighet til å organisere seg, ville det utsette vertsnasjonen for militær gjengjeldelse fra Israels side.»

Hvis det hadde vært vilje, kunne flyktningene blitt integrert over tid. Men de arabiske landene har valgt å holde palestinerne i flyktningstatus i generasjoner for å bruke dem som et politisk pressmiddel mot Israel. Det er tragisk at skoleboken ikke nevner dette motivet. 

Side 508

Perspektiver skriver: «Med årene hadde Al-Fatah og PLO åpnet for en tostatsløsning på konflikten. Det ville si at de anerkjente at staten Israel skulle få eksistere, ved siden av at de ønsket sin egen stat.»

PLOs leder Yasser Arafat skrev et brev i 1993 hvor han «anerkjenner staten Israels rett til å eksistere i fred og sikkerhet». Problemet var at Arafat ikke fulgte dette opp i praksis. «Arafat løy hele tiden,» sa den norske fredsmegleren Terje Rød-Larsen i 2005. Arafat lovte å endre palestinernes nasjonale charter for å fjerne punktene om Israels utslettelse, men dette ble aldri fulgt opp. Fatah-toppen Mohammed Dahlan sa i 2009 at Fatah aldri har anerkjent Israels rett til å eksistere. Fatah anerkjenner at Israel eksisterer, men aksepterer ikke landets rett til å eksistere, sa PAs ambassadør i India, Adli Sadeq, i 2011. Fatah har aldri anerkjent Israel, sa Mohammad Shtayyeh, medlem av Fatahs sentralkomite, i 2017.

Perspektiver skriver: «På ordre fra den israelske statsministeren Menachem Begin og forsvarsminister Ariel Sharon ble libanesiske kristne militsmenn sluppet inn i leirene Sabra og Shatila. Militsmennene drepte alle de fant, over tusen forsvarsløse menn, kvinner og barn. Bulldoserne ble tatt i bruk for å jevne leirene med jorda – noen av husene med livredde mennesker inni. Grusomhetene vekket avsky og store demonstrasjoner i Israel, og de politisk ansvarlige ble tvunget til å trekke seg.»

Ariel Sharon ble i ettertid tillagt et større ansvar enn han fortjener, konkluderer Morten Fjell Rasmussen, tidligere styremedlem og styreleder i MIFF, i artikkelen Ariel Sharon og massakrene i Sabra og Shatilla. Den israelske Kahan-rapportens dom over Begin, knyttet seg først og fremst til hans «mangel på involvering i hele saken».

Det var en lang rekke massakrer i Libanon under borgerkrigen fra 1975-1990. Perspektiver nevner bare den ene som israelske ledere kan kritiseres for at de ikke forutså skulle komme.

Side 513

Perspektiver: «Mange arabere så Saddam Hussein som en modig leder fordi han torde å stå opp imot USA og Israel. For dem var det hyklersk at vestlige land engasjerte seg så mye for å frigjøre oljerike Kuwait, samtidig som de ikke brydde seg om Israels behandling av palestinerne.»

Glemmer skolebokforfatterne at palestinerne også har behandlet Israel på en måte som har gitt vestlige land grunn til bekymring? De to konfliktene kan vanskelig sammenlignes. Israel invaderte ikke «Palestina» i 1967, men erobret Vestbredden fra Jordan og Gazastripen fra Egypt.

Side 516

Perspektiver: «Arafat samlet PLO om et felles mål: en tostatsløsning med Israel og Palestina som to uavhengige stater.»

Vi viser til korrigeringen på side 508 over. Dette blir ikke mer riktig om skolebokforfatterne gjentar det.

Side 517

Perspektiver skriver om situasjonen midt på 1990-tallet: «Israelske myndigheter hindret palestinerne i å reise til israelske områder for å jobbe.»

Antallet palestinske arbeidere i Israel var snarere rekordhøyt på 1990-tallet. I noen perioder etter palestinske terrorangrep var det nok kortvarige restriksjoner.

Perspektiver skriver om sammenbruddet av Oslo-prosessen: «Hovedproblemet var mangel på tillit mellom palestinerne og israelerne. Det var også et problem for prosessen at israel var så mye mektigere enn palestinerne. Palestinerne hadde ingenting å stille opp med når Israel brøt deler av avtalen. I 2000 møttes imidlertid partene til nye forhandlinger på initiativ fra amerikanerne. Spørsmålet om Jerusalem gjorde imidlertid at forhandlingene ikke førte fram.»

Det er uklart hvilke israelske brudd på avtalen forfatterne sikter til. Det var en lang rekke brudd på palestinsk side som ikke nevnes.

Det var også palestinernes krav om såkalt «rett til å vende tilbake» som veltet forhandlingene. Det ville ha ført til at verdens eneste jødiske stat ville bli borte. Så lenge skolebokforfatterne fortier dette for elevene, kan de vanskelig forstå konfliktens kjerne.

Perspektiver skriver: «Den andre intifadaen var langt mer voldelig enn den første. Unge menn med løs tilknytning til islamistiske grupper som Hamas og Islamsk Jihad førte an. Steinene ble byttet ut med våpen og selvmordsbombere.»

Dette er feil. En hovedmotor i volden og terroren var Al-Aqsa Martyrbrigader, tilknyttet Fatah-bevegelsen til Yasser Arafat. De stod også bak en lang rekke av selvmordsangrepene. Senest 12. juli 2019 bekreftet Hassan Yousef, en av grunnleggerne av Hamas på Vestbredden, at Hamas koordinerte angrep med Yasser Arafat under intifadaen.

Perspektiver skriver: «I 2004 begynte israelerne byggingen av en åtte meter høy betongmur, utstyrt med piggtråd, som sperret av de palestinske områdene på Vestbredden. Israelerne hevdet muren var nødvendig for å hindre selvmordsbombere i å komme til israelske byer.»

Det er et faktum at sikkerhetsbarrieren (som i hovedsak er et gjerde) har bidratt til å redde et stort antall, ikke bare israelske, men også palestinske liv.

Side 519

Blant oppgavene på siste side i kapittelet inngår et sitat fra MIFFs artikkel Pepperkakehus-propaganda fra 2012, og et sitat fra en artikkel skrevet av Palestinakomiteen. «De tre vise menn ville hatt store problemer med å ta seg fram til Betlehem hvis de skulle ha funnet veien i dag,» siteres Palestinakomiteen. Det er jo å snu saken helt på hodet. Kontrollpostene ved Betlehem er for å sjekke ferdsel ut av byen, for å hindre terrorister å ta seg fritt inn i Israel. Det er fri ferdsel inn i Betlehem, bortsett fra for israelske statsborgere – for dem er det for farlig å dra inn i byen.

Forrige artikkelPro-iransk milits i Syria avfyrte raketter mot Israel
Neste artikkel– Facebook må slutte å være medskyldig i terror
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -