Tirsdag 3. mars varslet Utenriksdepartementet at Norge utbetaler 125 millioner kroner i kjernebidrag til UNRWA.
– UNRWA har en nøkkelrolle for å ivareta de palestinske flyktningenes grunnleggende behov og rettigheter. I tillegg bidrar organisasjonen til å hindre ytterligere ustabilitet i Midtøsten. Derfor utbetaler Norge allerede nå hele kjernebidraget på 125 millioner kroner for 2020, sier utenriksminister Ine Eriksen Søreide i en pressemelding. Det signaliseres også at Norge kan være villig til å gi mer penger på et senere tidspunkt. «I 2019 bidro Norge med 117 millioner kroner til UNRWAs humanitære appeller i tillegg til kjernebidraget på 125 millioner kroner. »
UD skriver: «FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, bistår over 5,5 millioner palestinske flyktninger på Vestbredden, i Gaza, Jordan, Libanon og Syria. Helsetjenester og skolegang er blant kjerneaktivitetene, og over en halv million palestinske skolebarn får utdanning på UNRWAs skoler.»
For det første er det ikke flyktninger UNRWA hjelper, de hjelper i første rekke barnebarn og aller mest oldebarn av flyktninger. For det andre er det mange gode grunner til ikke å feste lit til tallet.
Men det største problemet med den norske bevilgningen er at UNRWA ikke bidrar til en løsning på konflikten, snarere tvert imot.
Det største problemet er UNRWAs oppdrag. Vi «gir assistanse, beskyttelse og politisk oppmerksomhet (advocacy)» til fem millioner palestinske flyktninger, «i påvente av en løsning på deres situasjon», skriver UNRWA.
UNHCR, på den annen side, løser det ene flyktningproblemet etter det andre ved å integrere flyktningene der de er, eller med gjenbosetting i tredjeland. UNHCR løser situasjonen. De som før var flyktninger, er det ikke lenger. UNRWA sementerer situasjonen og blir en del av problemet. UNRWA bruker milliarder av kroner på å videreføre flyktningstatusen til palestinerne i generasjon etter generasjon.
Da Norge hadde formannskapet i UNHCRs gjenbosettingsgruppe våren 2006, arbeidet regjeringen for «å styrke UNHCRs saksbehandlingskapasitet (…), bidra til at flere nye land tar del i gjenbosettingsarbeidet, og arbeidet for en felles gjenbosettingsinnsats for å løse fastlåste flyktningsituasjoner» (St.prp. nr. 1, 06-07).
Palestinernes flyktningsituasjon har vært fastlåst lenger enn noen andre. Likevel er det ingen initiativ fra UNRWA til å gjøre en gjenbosettingsinnsats. UNRWA avsluttet de siste tegn på slik innsats i 1959. Norske regjeringer av skiftende farge har heller ikke gjort noe.
Så lenge Norge støtter UNRWA, er vi med på å gi næring til den helt urealistiske drømmen hos palestinerne om «rett til å vende tilbake» til det som i dag er Israel. Dette er en rett som ingen andre store flyktninggrupper har fått, langt mindre deres etterkommere i fjerde generasjon. Dersom Israel skulle bli tvunget til å åpne grensene for alle flyktningenes etterkommere, ville det gjøre slutt på den eneste jødiske staten i verden.
Ingen blir mer skadelidende for denne dobbeltstandarden enn palestinerne selv. UNRWAs arbeid har blåst bort insentiver til arbeid og investeringer i det palestinske samfunnet. UNRWA legger beslag på store menneskelige og økonomiske ressurser som kunne vært frigjort til å skape en lysere framtid for palestinerne.
Så lenge UNRWA fortsetter med sin nåværende agenda, burde all norsk støtte blitt stanset. Her er fem grunner til hvorfor det ville vært riktig.
Det er også avslørt at UNRWA opererer med ekstremt oppblåste tall.
Stans pengestrømmen til UNRWA-ansattes jødehat, skrev MIFF i 2015.
