I mars 2020 sender MIFF denne artikkelen som vedlegg sammen med boken Fordrivelsen til over to hundre norske topp-politikere og redaktører. Gi din støtte via Facebook eller Vipps 39881.
For skiftende norske regjeringer er norsk bosetning på Svalbard ikke bare riktig, men viktig, og de viser til Svalbardtraktaten fra 1920 som folkerett.
Samme år ble det også skapt folkerett i Midtøsten, da San Remo-konferansen ga Storbritannia i oppdrag å etablere et nasjonalt hjemland for det jødiske folk i det geografiske området Palestina. Et enstemmig Folkeforbund ga anerkjennelse til det jødiske folkets historiske forbindelse til området. Britene fikk instruks om å oppmuntre til tett jødisk bosetning i området som i dag omfatter Israel, Gaza og Vestbredden. FNs charter bekrefter disse folkerettslige bestemmelsene (art. 80).
Til tross for dette, hevder skiftende norske regjeringer at Israels bosetningspolitikk er «ulovlig i henhold til folkeretten».
Når Utenriksdepartementet blir spurt om grunnlaget for en slik påstand, henviser de til FNs sikkerhetsråds resolusjoner 465 og 2334. Men begge disse resolusjonene er vedtatt etter kapittel VI i FN-charteret og er derfor ikke bindende og er ikke folkerett. Mange av FN-resolusjonene er resultatet av politiske hestehandler av verste sort, hvor arabiske og muslimske stater med sine allierte stort sett kan vedta det de vil. Resultatet blir heldigvis bare meningsytringer, ikke folkerett.
UD viser også til fjerde Genève-konvensjon av 1949 for å argumentere for at israelske bosetninger er ulovlige. Men den aktuelle paragrafen handler om forbud mot deportasjon og folkeforflytninger med tvang i oppgjøret etter andre verdenskrig. Den kan ikke anvendes på jøders frivillige bosetning i Judea og Samaria – det jødiske folkets historiske og religiøse kjerneland.
Etter en objektiv folkerett er Israels kontroll og bosetning på Vestbredden fullt lovlig. Skulle man velge å kalle kontrollen for okkupasjon, er det en lovlig okkupasjon, på linje med de alliertes okkupasjon av Tyskland og Japan etter andre verdenskrig. Det mange feilaktig omtaler som «1967-grensene» er ikke en grense, men våpenhvilelinjer fra 1949. Arabisk side nektet for at det skulle være grense.
Selv om Israel har rett til kontroll og bosetning av hele Judea og Samaria, har Israel gjentatte ganger vist vilje til å forhandle bort store deler av disse områdene i bytte med en fredsavtale som gir en ekte og varig fred. Trump-planen legger opp til at Israel skal beholde 30 prosent av Vestbredden, mot erstatning med områder i Negev.
Hovedproblemet forblir at arabisk og palestinsk side, slik de har gjort både før og etter 1948, insisterer på krav som vil utslette Israel som en jødisk stat. Dette er et krav som åpenbart er i strid med folkeretten.
President Barack Obamas utenriksminister John Kerry sa det slik: «Bosetningene er ikke hele og heller ikke hovedårsak til konflikten – selvfølgelig er de ikke det. Du kan heller ikke si at dersom de ble flyttet ville du hatt fred uten en mer omfattende avtale – det ville du ikke. Og vi forstår at i en sluttstatus-avtale, vil noen bosetninger bli del av Israel for å ta hensyn til de endringene som har funnet sted de siste 49 årene, inkludert nye demografiske realiteter på bakken.» Det er det samme Trump-planen legger opp til.
Norges Svalbard-politikk hviler tungt på en hundre år gammel avtale, som ble til i de samme konferanser som gav et internasjonalt løfte om en jødisk stat. Norge burde derfor være særlig nøye med ikke å undergrave de folkerettslige prinsippene som ble etablert etter første verdenskrig. Jo mer norske ledere uriktig anklager Israel for brudd på folkeretten, jo lenger bort skyver man palestinerne fra forhandlinger som kan føre fram til kompromisser og en god løsning for alle i området. Samtidig åpner det for en ny forståelse av folkeretten omkring Svalbard, som Russland legger opp til.
