11 stortingsrepresentanter truer Israel med konsekvenser – og hvorfor de tar feil

Representanter fra Ap, SV og Høyre mener Israels planer om å hevde suverenitet over opptil 30 prosent av Vestbredden må få «konsekvenser».

Åsmund Aukrust (Ap), Mathilde Tybring-Gjedde (H) og Audun Lysbakken (SV) er blant stortingspolitikerne som truer Israel med konsekvenser. (Foto: Stortinget)

Over tusen parlamentarikere fra 25 europeiske land tar i et opprop avstand fra Israels planer om å hevde suverenitet over Jordan-dalen og de israelske bosetningene i Judea og Samaria.

– Vi, parlamentarikere fra hele Europa forpliktet på en regel-basert global orden, deler alvorlige bekymringer om president Trumps plan for den israelsk-palestinske konflikten og de forestående utsikter om israelsk annektering av landområder på Vestbredden, begynner politikerne.

De norske stortingsrepresentantene som har undertegnet oppropet er:

  • Karin Andersen, SV
  • Åsmund Aukrust, AP
  • Petter Eide, SV
  • Lars Haltbrekken, SV
  • Svein Roald Hansen, AP
  • Kari Elisabeth Kaski, SV
  • Audun Lysbakken, SV (partileder)
  • Arne Nævra, SV
  • Torstein Tvedt Solberg, AP
  • Mathilde Tybring-Gjedde, H
  • Nicholas Wilkinson, SV

Oppropet er totalt ensidig. Selv om det hevdes Europa har fremmet en rettferdig løsning i form av en tostatsløsning i flere tiår, nevnes ikke et eneste eksempel på alle de elementer av palestinsk politikk og samfunnsliv som har hindret dette.

De norske stortingsrepresentantene, og deres europeiske kollegaer, røper ikke med et ord at de bryr seg om noe av dette.

Faktasjekk

Oppropet hevder Trumps plan «fremmer permanent israelsk kontroll over et oppdelt palestinsk territorium». Området som palestinske myndigheter har kontrollert siden Oslo-avtalene fra 1990-tallet har vært oppdelt frem til i dag – Trumps plan legger opp til mye mer sammenhengende områder og en nær dobling i arealet palestinerne skal kontrollere på Vestbredden. Planen understreker også at områdene skal bli knyttet sammen med effektive transportårer. Politikerne fortier at Trump-planen også legger opp til at israelsk territorium blir fragmentert, i form av israelske enklaver inne i palestinsk territorium.

Oppropet hevder Trumps plan «etterlater palestinerne uten suverenitet». Trump-planen legger opp til at palestinerne skal få «mest mulig selvbestemmelse», men er åpen på at de ikke nødvendigvis vil oppfylle alle definisjoner på en suveren stat. «At suverenitet er en statisk størrelse og fast definert betegnelse har vært en unødvendig snublesten i tidligere forhandlinger».

På den annen side lover Trump-planen for første gang amerikansk og israelsk anerkjennelse for en palestinsk stat dersom de

  • sikrer pressefrihet, frie og rettferdige valg, respekt for menneskerettighetene til sine borgere, beskyttelse av religiøs frihet og et rettferdig og uavhengig rettssystem.
  • Innfører gode økonomiske rutiner som oppfyller internasjonale krav.
  • «…har avsluttet alle programmer, inkludert skolepensum og lærebøker, som blir brukt til å oppvigle eller fremme hat og fiendskap mot dets naboer, og som kompenserer eller gir intensiver til kriminell eller voldelig aktivitet.»
  • «… oppnår sivil og politikontroll over hele sitt territorium og demilitarisert sin befolkning».
  • «… har oppfylt all de andre betingelsene i denne visjonen».

Hva er det av disse punktene de norske stortingsrepresentantene har problemer med?

I motsetning til de europeiske parlamentsmedlemmene, forstår Trump-administrasjonen at staten Israel må gjøre «betydelige kompromisser når det gjelder landområder» dersom planen realiseres. «Å trekke seg tilbake fra landområder vunnet i en forsvarskrig er sjeldent historisk sett. Det må bli påpekt at staten Israel allerede har trukket seg tilbake fra minst 88 prosent av landområdene de erobret i 1967. Denne visjonen legger opp til overføring av store landområder fra staten Israel – landområder som Israel har sett seg å ha gyldig krav på, juridisk og historisk, og som er del av oldtidens hjemland for det jødiske folk – noe som må bli ansett som et betydelig kompromiss.»

USA mener at Israel ikke er juridisk bundet til å gi palestinere 100 prosent av landområdene Vestbredden og Gaza («noe som samsvarer med FNs sikkerhetsråd resolusjon 242»). «Denne visjonen er et rettferdig kompromiss, som ser for seg en palestinsk stat som omfatter landområder omtrent sammenlignbart i størrelse med landområdene Vestbredden og Gaza før 1967. (Planen legger opp til at Israel avgir landområder i Negev.)

Oppropet ber europeiske ledere «handle med fasthet som svar» på Israels annekteringsplaner.

– Å ta landområder med makt har ikke noe plass i 2020 og må møte passende konsekvenser, skriver parlamentarikerne. Dette er misvisende. Det jødiske folkets historiske tilknytning til Judea og Samaria, sammen med hele landområdet vest for Jordan-elven, ble slått fast enstemmig av Folkeforbundet på 1920-tallet, som også ga mandat til tett jødisk bosetning i området. Israel vant kontroll over Vestbredden i en forsvarskrig i 1967 og har ikke og skal ikke ta noe med makt i 2020.

Det planlagte israelske tiltaket er å endre administrasjonsstruktur for deler av området som etter Oslo-avtalene fikk betegnelsen «Område». Etter 1. juli kan israelsk lov bli innført for israelske bosetninger i dette området, noe som vil overføre myndigheten fra den militære «siviladministrasjonen» til regulære israelske myndigheter. For eksempel vil de som ønsker å bygge noe i framtiden slippe å søke tillatelse fra forsvarsdepartementet, men i stedet gå gjennom vanlig søknadsprosess i boligdepartementet.

De europeiske parlamentsmedlemmene frykter hvilke konsekvenser annekteringen vil få for livene til israelere og palestinere. I realiteten vil det bli veldig få endringer på bakken, med mindre palestinerne velger å møte tiltaket med vold. Palestinske myndigheter har de siste ukene trappet kraftig opp oppvigleri til vold i sine offisielle medier, uten at dette blir nevnt med et ord av parlamentarikerne.

– Den jødiske staten er ikke i ferd med å marsjere over noen linje eller grense eller hevde retten på en tomme ny jord. Den er ikke i ferd med å sende noen stridsvogn eller soldat ut, heller ikke plassere sitt flagg noe sted hvor det ikke allerede har hengt med stolthet i tiår. Slik sett utgjør tiltaket ingen trussel mot bærekraften til palestinske myndigheter eller Israels viktige forhold til Jordan, skriver Alex Traiman, direktør for Jewish News Syndicate.

Dersom Israel holder seg til Trump-planen vil fotavtrykket på Vestbredden bli mindre enn det det har vært de siste tiårene. Område C utgjør omkring 60 prosent av Vestbredden, og der har Israel i teorien hevdet rett til å bygge bosetninger (selv om de i veldig liten grad har bygget nye, men satset på fortetting siden 1997). Trump-planen åpner for at Israel hevder suverenitet over 30 prosent av Vestbredden, men krever samtidig at Israel stanser bygging i de andre 30 prosentene som de kontrollerer for å sikre muligheten for dannelsen av en sammenhengende palestinsk stat. Israel forplikter seg til å stanse bygging i dette området i fire år, mens palestinerne får tid på seg til å komme til forhandlinger.

Oppropet avslutter slik:

«En varig løsning på konflikten må innfri de legitime aspirasjoner og sikkerhetsbehov og garantere like rettigheter for både israelere og palestinere. Europa har de diplomatiske verktøy for å fremme dette rettferdige målet, og vi står klare til å støtte slike tiltak.»

Fine ord, men mange av parlamentarikerne som har undertegnet oppropet har allerede anerkjent en palestinsk stat i strid med folkeretten. I 1991 utarbeidet europeiske land «Retningslinjer for anerkjennelse av nye stater i Øst-Europa og i Sovjetunionen». Her ble det blant annet understreket at statene måtte respektere FNs-charter, ha en spesiell respekt for rettssikkerhet, demokrati og menneskerettigheter, gi garantier for rettighetene til etniske og nasjonale grupper og minoriteter, ha respekt for at grenser ikke skal krenkes og forpliktelse til å løse regionale uenigheter med diplomati eller mekling.

Europeiske land krevde at statene som oppstod etter oppløsningen av Jugoslavia skulle «forplikte seg til, før anerkjennelse, å vedta konstitusjonelle og politiske garantier som sikrer at de ikke har noen territorielle krav mot et naboland». Europeiske land krevde også at statene ikke skulle bruke fiendtlig propaganda mot en nabostat.

Hva om politikerne som har undertegnet trusselbrevet mot Israel hadde stilt de samme kravene til en palestinsk stat? Vil palestinerne oppgi alle framtidige territorielle krav mot Israel? Det har vist seg gang på gang at det vil de ikke.  Vil palestinerne godta å løse alle konflikter med Israel på fredelig vis? Hittil har de tviholdt på å bruke det de omtaler som “motstand”, men som i praksis har vist seg å bety terror og blodig vold.

I april 2017 gikk Daniel Polisar gjennom 400 meningsmålinger gjennomført av fem ulike palestinske institutt de siste årene. Hva fant han? Jo, når palestinerne får tre valgalternativer – 1) en israelsk og en palestinsk stat side om side i fred, 2) énstatsløsning med like rettigheter for israelere og palestinere og 3) en palestinsk stat fra Jordan-elven til Middelhavet (uten Israel), så velger de fleste palestinere det tredje alternativet. Bare et mindretall på omkring 30 prosent av palestinerne sier de vil akseptere at en tostatsløsning blir et varig resultat. Flertallet på rundt 70 prosent kan godta en tostatsløsning som et midlertidig stadium, men vil fortsette kampen til hele «Palestina» er «frigjort».

I en slik situasjon hjelper det lite å rekke ensidig pekefinger mot Israel. Israels ambassadør i Washington, Ron Dermer, satte ord på hva Israel håper å oppnå med sine planer: Israel håper vedtaket om å hevde suverenitet i noen deler av Judea og Samaria vil «vise palestinerne at et nytt århundre med avvisning er en tapende strategi og at den jødiske staten er her for å forbli. Ved å knuse tostatsillusjonen og fremme tostatsløsningen, håper Israel det vil åpne en realistisk vei til fred.»

Forrige artikkelHvordan norsk bistand går til grupper som EU definerer som terrororganisasjoner
Neste artikkelImam: – Israels ende er nær
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.