Norske tiendeklassinger blir gitt et feil bilde av Israel og konflikten

En MIFF-analyse avslører en ekstrem ensidighet og en serie feil i et online læremiddel for tiendeklassinger.
Skjermdump fra Skolen, Cappelen Damms digitale læreverk.

Bakgrunn

Skolebøker blir mindre og mindre viktige i skolen, ettersom heldigitale læremidler overtar. Skolen er Cappelen Damms online skolebok med stoff for alle ti trinn i grunnskolen.

Samfunnsfag for tiendeklasse har ved publiseringsdato av denne analysen 18 hovedtemaer. Ett av dem heter Moderne konflikter. Det følgende er en faktasjekk og kommentar til Skolens artikler som omhandler Israel.

Sammendrag

Læremiddelet Skolens kapitler om konflikten mellom israelere og palestinere har et ekstremt ensidig narrativ som forsterkes av gjentakelser, anakronismer og en lang rekke faktafeil. Hele innretningen på historiefortellingen, inkludert bruk av grovt misvisende kart, handler om å tegne Israel i et dårlig lys og palestinerne som ofre.

Her er bare noen få eksempler på feil:

  • Skolen videreformidler anklager om at det «pågår etnisk rensing av palestinere i Israel». Dette er en demoniserende og grunnløs anklage, og tiendeklassingene blir ikke fortalt at palestinerne er blant de gruppene i verden som har raskest befolkningsvekst.
  • Skolen videreformidler en myte om at «flere hendelser fra Koranen» skal ha funnet sted på Tempelplassen. Dette stemmer ikke med Koranens egen tekst, heller ikke med islams tidlige historie og tolkninger.
  • Skolen hevder at «Israel har bygd flere og flere bosetninger i de palestinske selvstyreområdene etter at Oslo-prosessen stoppet opp». Som følge av internasjonalt press har Israel ikke etablert noen nye bosetninger på over 20 år, skrev New York Times i 2017. Israelske bosetninger ligger i område C på Vestbredden, ikke i selvstyreområdene (A og B).
  • Skolen dikter opp hva FN mente i 1947 hva en jødisk og en arabisk stat i området skulle hete.

Den ekstreme ensidigheten skapes også ved at perspektiver som kan skape mer forståelse for israelernes situasjon blir systematisk utelatt. Her er bare noen eksempler på det som ikke nevnes:

  • Jødiske flyktninger fra arabiske land, som var flere enn arabere fra det som ble Israel.
  • Palestinske myndigheter avviser «kategorisk og absolutt» at Israel skal kunne forbli en jødisk stat.
  • Palestinske myndigheters glorifisering av vold, økonomiske belønning av terrorister og skolepensum for jihad og jødehat.
  • Den islamistisk motiverte motstanden mot den jødiske staten har eksistert helt siden 1920-tallet, og vokste seg særlig sterk etter opprettelsen av Israel i 1948.  Heller ikke nevnes at den islamske republikken Iran er Israels hovedfiende og en viktig sponsor og alliert med palestinske terrororganisasjoner.
  • Israels tilbaketrekning fra Gaza i 2005. Israels tilbud og/ eller aksept av forslag til fredsløsninger som ville gitt palestinerne en stat tilsvarende nettoarealet av Vestbredden og Gaza-stripen i 2001, 2008, 2014 og 2020.
  • Gaza-krigen i 2021 har fått flere avsnitt, men Israels fire normaliseringsavtaler med Emiratene, Bahrain, Marokko og Sudan fra 2020 blir ikke nevnt med ett ord.

MIFF har tidligere påvist alvorlige feil og ensidighet også i skolebøkene til Fagbokforlaget, Aschehoug og Gyldendal.

En enorm overfokusering

Det har vært mange hundre kriger og konflikter etter andre verdenskrig, likevel har Cappelen Damm latt to av ni kapitler handle om konflikten mellom israelere og palestinere. Folkemordet i Rwanda er den eneste andre konflikten som nevnes i kapitteloverskriften, sammen med overskrifter som Krig og konflikt, Krig i dag, De som ikke finnes (om papirløse mennesker), Nobels fredspris, Lær om FN og Bærekraftsmål.

Hvor er kapitlene om de moderne konfliktene i Kongo, Afghanisan, Etiopia og Nigeria (bare for å nevne noen av de mest dødelige åstedene i moderne tid) som har kostet millioner av menneskeliv? Hvor er kapitlene om noen av alle krigene som Norge har deltatt i, direkte og indirekte, som NATO-medlem,- i Kosovo, Libya, Afghanistan?

Det ekstreme overfokuset på Israel blir forsterket i teksten av første kapittel: «Konflikten mellom Israel og palestinerne har til tider engasjert en hel verden.» Dette er i beste fall en kraftig overdrivelse. Litt senere: «Konflikten er komplisert og berører veldig mange mennesker.» Det finnes en stor mengde konflikter der mange flere mennesker er berørt.

En kronologisk gjennomgang av læreverket

Faktasjekk på kapittel 1: Dette er konflikten

Feil og utelatelser om de involverte

Skolen: «Israel–Palestina-konflikten er en konflikt mellom staten Israel og det palestinske folket. I tillegg til disse to partene har også flere andre land involvert seg i konflikten. Nabolandene Egypt, Jordan, Syria, Libanon og Irak har deltatt i flere kriger mot Israel. Dessuten har USA sin deltakelse og støtte til Israel preget konflikten i stor grad.»

Det nevnes verken her eller andre steder at Egypt og Jordan har inngått fredsavtaler med Israel. Iran er ikke nevnt med ett ord. Israel er ikke i konflikt med det palestinske folket, men med islamistiske og nasjonalistiske grupper som nekter at Israel kan forbli en jødisk stat.

Skolen: «Israel ble grunnlagt i 1948 og er en selvstendig, jødisk stat. Majoriteten av Israels befolkning er jøder fra Midtøsten og Nord-Afrika og jøder som har innvandret fra den tidligere Sovjetunionen, Europa og USA.»

Det er bra at Skolen nevner jødene fra Midtøsten og Nord-Afrika. Det blir ikke nevnt at disse jødene i all hovedsak kom som flyktninger fra arabiske land.

Feil om Tel Aviv

Skolen: «Tel Aviv er anerkjent av de fleste land som Israels hovedstad.»

Det er ikke hva land anerkjenner som bestemmer et lands hovedstad. «Hovedstad er vanligvis den byen som er sete for et lands regjering og sentraladministrasjon,» skriver Store norske leksikon. Det riktige er at mange land har lagt sine ambassader i Israel til Tel Aviv-området, men Israels hovedstad er Jerusalem, setet for landets regjering og sentraladministrasjon.

Feil om flyktninger

Skolen: «Palestinerne er etniske arabere. Majoriteten av palestinerne er muslimer, men noen er også kristne. Hovedsakelig bor palestinerne i områdene hvor de har selvstyre, henholdsvis Vestbredden og Gaza, men veldig mange bor også i Israel. I tillegg lever en stor andel av palestinerne som flyktninger, både innenfor selvstyreområdene, i nabolandene og i andre deler av verden.»

Skolen: «Her bor det rundt 2 millioner palestinere i dag, hvorav omtrent 1,25 millioner er flyktninger.»

Palestinere som bor i palestinske områder, og som har bodd på samme sted i over 70 år er ikke flyktninger. Her bidrar Cappelen Damm til å vedlikeholde en myte. Med unntak av noen få tusen fra 1948 som fortsatt lever, er det snakk om etterkommere av flyktninger i andre, tredje og fjerde generasjon.

Feil om Vestbredden

Skolen: «Vestbredden. Et palestinsk selvstyreområde. Området ligger langs den vestlige bredden av Jordan-elva, som er grunnen til at det har fått navnet sitt, og strekker seg til Øst-Jerusalem. I dag er Vestbredden okkupert av det israelske militæret, og mer enn 600 000 israelere er bosatt der, i det FN har definert som ulovlige bosettinger.»

I Oslo-avtalene fra 1993 og 1995 ble israelerne og palestinerne enige om at deler av Vestbredden skulle få palestinsk selvstyre. De ble også enige om at den største delen skulle være under full israelsk kontroll inntil man hadde forhandlet seg fram til en løsning på andre konfliktspørsmål. Det Skolen skriver er derfor i beste fall upresist.

Dersom folkeretten blir anvendt riktig, er det ikke grunnlag for å si at bosetningene er ulovlige. Fakta viser at de israelske bosetningene heller ikke er det største hinderet for fred. De israelske bolig- og landsbruksområdene på Vestbredden dekker kun 2,7 prosent av arealet. Les mer i artikkelen Hva du trenger å vite om israelske bosetninger.

Upresist om konflikten

Skolen: «Mange vil påstå at konflikten mellom Israel og palestinerne er en religiøs konflikt mellom jøder og muslimer. Selv om religion har hatt sitt å si for konflikten, handler den først og fremst om to folkegrupper som begge legger krav på samme område i Midtøsten. Derfor sier vi at konflikten er en territorial konflikt mellom to nasjonale grupper.»

Forfatterne av Skolen unnlater å forholde seg til Hamas-charteret, som slår fast allerede i forordet at «Islam vil eliminere Israel». Hamas er en del av Det muslimske brorskap, «den største islamske bevegelsen i moderne tid». Bevegelsens kjennetegn er at Islam påvirker alle deler av samfunnet. Hamas er en palestinsk bevegelse, som ønsker «å reise Allahs banner over hver tomme [jord] av Palestina» [Hamas inkluderer staten Israel i Palestina]. «Bare under Islams skygge kan folk i alle regioner leve sammen i trygghet og sikkerhet for deres liv, eiendom og rettigheter.» Les mer i artikkelen Faktasjekk etter NRK Debatten: «Det har ingenting med religion å gjøre»

Det er ikke bare Hamas som bruker religiøs retorikk, det kan man også for eksempel finne i skolemateriellet utgitt av palestinske myndigheter høsten 2021. Her blir palestinske tiendeklassinger for eksempel bedt om å tenke over hvilke tilfeller «jihad for frigjøringen av Palestina er en individuell forpliktelse for enhver muslim.» Niendeklassinger lærer at de som dør som martyrer når de dreper vantro (kristne, jøder, polyteister) vil få nåde og bli stort belønnet. Femteklassinger blir oppmuntret til å gjøre jihad og ofre livet for å frigjøre al-Aqsa moskéen (som Israel overlot til muslimsk kontroll rett etter seksdagerskrigen i 1967!).

Feil om flyktninger

Skolen: «Det har vært flere kriger og uroligheter mellom partene i løpet av de siste 70–80 årene. Dette har ført til at flere hundre tusen mennesker har måttet flykte, de aller fleste av dem palestinere. Derfor handler også dagens konflikt om flyktningenes rett til å flytte hjem.»

Arabiske grupper startet med vold og terror mot jødene i området for over hundre år siden. Det stemmer ikke at de fleste flyktningene har vært palestinere. Etter 1948 har det flyktet flere jøder fra arabiske land enn palestinere fra området som i dag er Israel.

Rupert Colville, tidligere talsmann for FNs høykommisær for flyktninger, har presentert tre prinsipielle argumenter imot «rett til å vende tilbake». Her anvender vi dem for palestinske flyktninger.

  1. Tiden som er gått. FN og EU mener det har gått for lang tid for noen tilbakevending på Kypros (1974). Det har gått 26 år lengre for palestinerne.
  2. Fortsetter den opprinnelige, etniske konflikter? Ja.
  3. Har nye innbyggere flyttet inn i området? Jødiske flyktninger, i stor grad fra arabiske land, har flyttet inn. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra det som i dag er Israel. I et rettferdig erstatningsoppgjør har Israel mye til gode.

Etter alle disse kriteriene har palestinerne for lengst mistet enhver rett til å «vende tilbake». Ingen andre grupper fra 1940-tallet blir i dag innrømmet noen slik «rett».

Les mer om hvorfor etterkommerne av palestinske flyktninger ikke har rett til å vende tilbake.

Feil om Koranen

Skolen: «al-Aqsa-moskeen ligger på Tempelhøyden, hvor flere hendelser fra Koranen skal ha funnet sted.»

Dette er en ren myte som Cappelen Damm videreformidler. Jerusalem er ikke nevnt i Koranen. Det er ikke noe i Jerusalem som kan knyttes til noen faktiske hendelse i profeten Muhammeds liv. Les en artikkel hvor dette blir grundig begrunnet.

Feil om Vestmuren

Skolen: «For det første ligger Vestmuren her, langs Tempelhøyden i Jerusalem. Dette er et hellig sted i den jødiske religionen. Ifølge jødisk tradisjon er nemlig Vestmuren det eneste som fysisk står igjen av fundamentet til kong Salomos tempel.»

Vestmuren er en støttemur til Tempelplassen som var fundamentet for Det andre jødiske tempelet, ikke Salomos tempel.

Feil om folkeretten

Skolen: «Om vi ser på konflikten mellom Israel og palestinerne, gir folkeretten palestinerne rett til væpnet motstand mot israelsk undertrykkelse og okkupasjon.»

Væpnet kamp og krig skal etter folkeretten være siste utvei. I Oslo-avtalene har palestinerne forpliktet seg til forhandlinger, men de siste mange årene har de nektet å forhandle med Israel.

For at væpnet motstand skal være lovlig må den væpnede være i uniform med kjennetegn som er klart gjenkjennelige på avstand, våpnene må bæres synlig, det er ulovlig å skjule våpen og soldater blant sivile, det er ulovlig å bruke sykehus og moskeer som tilholdssted for militære og det er ulovlig å angripe sivile mål. PLO, Hamas og andre palestinske terrorgrupper har ikke vist respekt for noen av disse reglene som er der for å beskytte sivilbefolkningen. Det er intet i folkeretten som gir palestinerne rett til den type motstand de benytter seg av. Tvert imot er den strengt forbudt.

Faktasjekk på kapittel 2: Hva ligger bak konflikten?

Feil om jødene som folk

Skolen: «På 1880-tallet begynte en liten gruppe jøder å mene at jødedommen ikke bare var en religion, men en nasjonalitet.»

Dette er feil. Jødedommen er en nasjonalreligion og jødene hadde vært et folk i tre tusen år på denne tiden. Fram til ca. år 1800 var det ingen tvil verken blant jødene selv eller deres omgivelser om at jødene var et folk. De kalte seg for am Israel, Israels folk. (Som Store norske leksikon skriver: «I jødisk tradisjon omtales også hele det jødiske folk, fra de tidligste tider og frem til i dag, som Am Israel, israelsfolket.»)

Det var fra begynnelsen av 1800-tallet at noen europeiske land begynte å behandle jødene utelukkende som en religiøs minoritet, men det gjorde ikke nødvendigvis at jødene oppgav å tenke om seg selv også som et folk. Og i Øst-Europa og særlig i de arabiske landene, der den store hovedtyngden av jøder levde, var det stort sett som før – jødene så seg selv som et folk.

Anakronisme: «De palestinske områdene»

Skolen: «De palestinske områdene i Midtøsten ble pekt ut som et passende sted å etablere den jødiske staten. Grunnen til dette var at nettopp disse områdene har hatt en sentral plass i den jødiske tradisjonen. Her lå nemlig Det gamle Israel i bibelsk tid, som var bebodd av et jødisk folk, kalt israelittene.»

Dette er en anakronisme. Her gjør forfatterne et nesten umerkelig skille mellom israelittene og dagens jøder. Dette bevisste eller ubevisste forsøket på å bryte båndet mellom dagens og datidens jøder er uten grunnlag i virkeligheten. Det er ikke bare i tradisjonen, men den faktisk levde historien at området hadde og har en sentral plass. Og det var ikke et hvilket som helst jødisk folk, det var jødene. De ble ikke bare kalt israelitter, de ble også kalt jøder, det går litt om hverandre alt efter sammenheng.

Fram til første verdenskrig var dette området en del av Det osmanske riket. Før andre verdenskrig, da området var fjernstyrt fra London var både jøder og arabere i områder palestinere. Jøder startet for eksempel Palestine Post, som i dag heter Jerusalem Post.

Betegnelsen «de palestinske områdene» oppstår først på 1990-tallet, da Oslo-avtalene definerer flere områder (Gaza og de store arabiske byene på Vestbredden) som selvstyrte under palestinske selvstyremyndigheter.

Selv om Palestina ble et mandatområde, oppstod ikke benevnelsen av folkegruppen palestinere umiddelbart. Folkeforbundet eksisterte fra 1920 til 1946, men det er ikke noen dokumenter som nevner palestinerne. Befolkningen i det aktuelle området ble i Folkeforbundets dokumenter omtalt som «jøder» og «arabere». Første gang FN brukte uttrykket «folket av Palestina» var høsten 1969. Les mer på temasiden Palestina.

Feil om Palestina

Skolen: «Innen 1800-tallet var det stedet som israelittene hadde flyktet fra, mer enn 1700 år tidligere, kjent som Palestina. Mange jøder fortsatte likevel å føle et eierskap til disse områdene, og de begynte å flytte dit på 1800-tallet.»

Her kan tiendeklassinger få inntrykk av at det ikke var jøder i området gjennom 1700 år. Det er feil. Det var ubrutt jødisk tilstedeværelse i landet gjennom alle årene med fremmed okkupasjon.

Uttrykket Palestina (arabisk: Filastin) ble første gang brukt av den joniske historikeren Herodot omkring fem hundre år før vår tidsregning. Det blir antatt at uttrykket var knyttet til et folkeslag som kom fra egeerhavet som i Israels historie blir kalt filisterne. De forsvant ut av historien omtrent på samme tid. Etter at romerne slo ned det tredje jødiske opprøret mot okkupasjonen av Judea i år 135, ga de okkuperende romerne nye navn. Judea ble Provincia Syria Palaestina og Jerusalem ble Aelia Capitolina, begge tiltakene som et propagandatiltak for å bryte den jødiske koblingen til landet og hovedstaden. På 300-tallet ble provinsen delt i tre mindre enheter, delt i grenser fra øst til vest og alle med landområder også øst for Jordan-dalen. De muslimske erobrerne som kom på 600-tallet endret navn på området Palaestina Prima til Jund Filastin. Det ble på arabisk en del av Bilad al-Sham (landet på venstre hånd).

Det latinske kongedømmet av Jerusalem, som ble etablert av korsfarerne, strakte seg på det største fra Beirut i nord til Sinai-ørkenen i sør. Også dette riket var på begge sider av Jordan-dalen. De kristne herskerne navnga ingen del av riket som Palestina. Heller ikke de muslimske mamelukkene som nedkjempet de europeiske korsfarerne, eller det osmanske riket fra 1500-tallet til 1900-tallet, brukte betegnelsen Palestina eller Filastin. Distrikter ble betegnet etter sine viktigste byer. I nesten tusen år var navnet Palestina ikke i betydelig bruk. Betegnelsen Palestina ble tatt i bruk igjen av kristne europeere på 1800-tallet. Verken de osmanske makthaverne eller den lokale arabiske befolkningen brukte navnet Palestina på den tiden. På arabisk var Esh-Sham (Syria) mest i bruk, kristne bruke Det hellige land eller Judea og jøder brukte Eretz Israel. Les mer på temasiden Palestina.

Feil om Balfour-erklæringen

Skolen: «I erklæringen sto det at en ny stat i Palestina ikke skulle etableres i strid med rettighetene til de daværende ikke-jødiske samfunnene i området. Akkurat denne delen av avtalen skulle det imidlertid vise seg at sionistene ignorerte.»

Dette er feil. Dagens ikke-jødiske innbyggere i landområdene som utgjorde det britiske mandatområdet har mye bedre «sivile og religiøse rettigheter» (uttrykket som ble brukt i Balfour-erklæringen) enn de hadde både under osmansk og britisk styre. De ikke-jødiske statsborgerne i Israel har større politisk frihet og økonomiske muligheter enn minoriteter har i noen av landene som har vokst fram i områdene hvor det osmanske riket styrte tidligere. Araberne som bodde under kontroll av det osmanske riket per 2. november 1917, da erklæringen ble gitt, hadde ikke selvstyre, ikke egne sikkerhetsstyrker og ikke internasjonal representasjon i over hundre land, slik palestinerne har fått under israelsk kontroll.

Cappelen Damm nevner det ikke, men Balfour-erklæringen fortsatte med å understreke at «rettighetene og den politiske statuen som jøder har i andre land» ikke skulle svekkes. Dette ble systematisk brutt av de arabiske landene da de fikk sitt nasjonale selvstyre i tiårene som fulgte. I praksis ble jødene jaget og presset ut av hele den arabiske verden. Den ikke-jødiske befolkningen i det gamle britiske mandatområdet har på den annen side tidoblet seg siden 1917.

Anakronisme: Palestinerne i mellomkrigstiden

Skolen: «Flere hundre tusen jødiske bosettere immigrerte til Palestina i mellomkrigstiden. Ingen hadde rådført seg med palestinerne om opprettelsen av et jødisk nasjonalt hjem der de bodde. Flere ganger oppstod det gnisninger mellom både palestinere, jødiske bosettere og det britiske mandatstyret.»

Seiersmaktene etter første verdenskrig rådførte seg med arabere. Under fredskonferansen i Versailles var araberne representert av emir Faisal på vegne av kongedømmet Hijaz. Faisal var den anerkjente representanten for hele den arabiske nasjonale bevegelsen under fredskonferansen. I avtalen med sionistlederen Chaim Weizmann av 3. januar 1919  støttet han de jødiske nasjonale rettigheter i Palestina og stimulering til jødisk innvandring og bosetting. Resultatet ble 21 arabiske stater og én jødisk.

Igjen faller Cappelen Damm inn i anakronismer. Palestinerne i mellomkrigstiden var både jøder og arabere som bodde i det britiske mandatområdet. Faktum er at de fleste jøder aksepterte å bli definert som palestinere, mens de aller fleste arabere i området definerte seg selv som arabere. Derfor kunne man, så sent som i desember 1945, få overskrifter i New York Times som «Arabere skal boikotte palestinske varer». Det var arabere som ville boikotte jødiske varer.

Gnisninger er i beste fall en kraftig underdrivelse. Etter hvert møtte arabiske grupper jødene med vold og terror. I 1936 brøt det ut store voldelige arabiske opptøyer, hvor flere tusen arabere ble drept i kamp mot britiske styrker og i intern arabisk vold. Over 260 britiske sikkerhetsstyrker og om lag 500 jøder ble drept.

Feil om innvandring og alvorlige utelatelser

Skolen: «Den jødiske innvandringen til Palestina fortsatte å øke etter andre verdenskrig. Hovedgrunnen til det var holocaust og de europeiske jødeforfølgelsene under krigen. I tillegg var det mange flere som nå støttet dannelsen av en ny, jødisk stat – spesielt USA og flere land i Europa. Dette hang sammen med den dårlige samvittigheten og medfølelsen folk i Vesten satt igjen med etter det jødene hadde gjennomgått.»

Det stemmer ikke at den jødiske innvandringen til Palestina økte de første årene etter andre verdenskrig. Allerede fra 1920-tallet, og i økende grad i siste del av 1930-tallet, gjorde britene stadig større innsats for å hindre jødisk innvandring. I 1939 bestemte britene at bare 75.000 jøder til skulle få komme inn over en periode på fem år, deretter skulle araberne i området få veto mot å slippe inn jøder. Jøder ble også forbudt å kjøpe arabisk-eid land bortsett fra i 5 prosent av mandatområdet. Det var bare etter at britiske styrker trakk seg ut, og Israel ble erklært at jødisk innvandring igjen kunne skyte fart.

Cappelen Damm unnlater å nevne to viktige årsaker til at mange jøder etter krigen søkte seg mot området som var på vei til å bli en jødisk stat: Jødeforfølgelsene fortsatte i Europa etter krigen, og ingen europeiske stater, inkludert Norge, ville gi et tilstrekkelig antall jødiske flyktninger opphold.

Fire korte kommentarer til den dårlige samvittigheten: 1) Europeerne bør ha dårlig samvittighet for at Israel ikke ble opprettet tidligere. 2) Europa viste ingen vilje til å gi jødiske flyktninger utsikter om et verdig liv i Europa etter krigen. 3) Europa opprettet ikke Israel, det gjorde jødene selv. 4) Israels rett bygger ikke på dårlig samvittighet. Les mer utfyllende om dette i artikkelen Ble Israel opprettet på grunn av dårlig samvittighet?

Ensidighet: Det var masseinnvandring fra Midtøsten til Israel

Skolen: «Etter nazistenes folkemord følte jøder på et ekstra sterkt behov for sikkerhet. Masseinnvandringen til Midtøsten tok til, og sionistene så for seg at en jødisk stat ville gi dem den tryggheten og beskyttelsen jødene trengte.»

Som nevnt ovenfor, selv om krigen sluttet i 1945 kunne ikke masseinnvandringen ta til før britene var ute av mandatområdet i 1948. Britene sendte jødiske flyktninger tilbake til Europa eller internerte dem i leirer på Kypros.

Før 1948, og i hele mellomkrigstiden, var det en stor arabisk masseinnvandring til mandatområdet. Det blir ikke nevnt av Cappelen Damm.

Masseinnvandringen av jøder til Israel fra 1948 kom ikke bare fra Europa «til Midtøsten». Allerede fra 1949 var innvandringen fra arabiske og muslimske land i Midtøsten og Nord-Afrika (106.812) på høyde med antallet jøder som kom fra Europa (121.364), og siden ble den raskt større. Den jødiske masseinnvandringen fra Midtøsten til Israel blir helt fortiet også i andre norske skolebøker, noe som har bidratt til å gjøre den norske befolkningen svært uvitende om saken.

Ren diktning

Skolen: «I 1947 gikk FN inn i konflikten og laget en plan om å dele det palestinske området i to ulike deler. Den jødiske delen skulle hete Israel og bestå av 55 prosent av området. Den arabiske delen skulle fortsette å hete Palestina, og den skulle bestå av 44 prosent av området.»

Her går forfatterne over i ren diktning. Resolusjonen fra FNs generalforsamling sier ingenting om at den «jødiske staten» (nevnt 30 ganger i teksten) skulle hete Israel, og ingenting om at den «arabiske staten» skulle «fortsette å hete Palestina». Det var ikke FN som valgte navnet Israel for den jødiske staten, men de jødiske lederne selv, og det skjedde kort tid før Israel ble erklært som uavhengig stat i mai 1948. Andre alternativer som Judah, Zion og Tzabar ble luftet, men navnet Israel ble vedtatt med 7 mot 3 stemmer av interimregjeringen. (Kilde: Ha’aretz) FN kunne heller ikke bestemme hva en eventuell arabisk stat i mandatområdet skulle hete, det var på ingen måte gitt at navnet skulle forbli Palestina, et navn som araberne i området opplevde som en betegnelse bestemt av de okkuperende britene. Tidlig på 1900-tallet ville de fleste av dem sagt at de bodde i Sør-Syria eller Syria-provinsen av Det osmanske riket. Kong Abdullah av Trans-Jordan ønsket å endre navn på sin framvoksende stat til Palestina, men måtte droppe det fordi britene motsatte seg det. Enden ble at landet ble kalt Jordan, hvilket reflekterer at landet strakk seg over begge sider av Jordanelven (fra 1948-1967).

Ensidighet om flyktninger

Skolen: «Israel vant krigen året etter at den startet. Da tok det nye landet kontroll over både de områdene som var tiltenkt jødene, og store deler av landområdene som var tiltenkt palestinerne. Samtidig ble flere tusen palestinere jaget vekk fra egne hjem. Omtrent 750 000 palestinere ble drevet på flukt under krigen i 1948.»

Forfatterne forteller ikke at araberne i området hadde helt andre tanker enn flertallet i FNs generalforsamling. De motsatte seg at jødene skulle få noe landområde, og startet derfor krig. Det er historisk vanlig praksis, og hadde blitt praktisert i stor stil i Europa bare tre år tidligere, at forsvarere som nedkjempet en angripende part fikk beholde deler av området som de fikk kontroll over i sin forsvarskrig.

Forfatterne fortier at hver eneste jøde som bodde i områder som arabere fikk kontroll over under krigen ble jaget ut. Araberne (som først mange år senere begynte å kalle seg palestinere) ble flyktninger som følge av en krig palestinske arabiske ledere startet for å forhindre at staten Israel så dagens lys. Bare få av dem kan sies å ha blitt drevet ut av jødene. I kjølvannet av krigen ble nærmere én million jøder jaget og presset ut av arabiske og muslimske land og de fleste havnet i Israel. Israel kom for sent til å redde de europeiske jødene, men i tide til å redde jødene fra arabiske land.

Faktasjekk på kapittel 3: Krig og flyktningkrise

Mer ensidighet om flyktninger

Skolen: «I løpet av 1948-krigen, og i tiden like etterpå, ble mer enn 700 000 palestinere drevet fra palestinske områder. På grunn av dette har flere historikere anklaget Israel for etnisk rensing. Etnisk rensing innebærer en planlagt fjerning av personer fra en bestemt etnisk gruppe fra et bestemt område, gjennom bruk av makt eller trusler. Målet med fordrivelsene var å gjøre området etnisk homogent.»

Vestbredden og Øst-Jerusalem ble etnisk renset for jøder, med full støtte fra de arabisk-palestinske lederne. I årene som fulgte ble jøder, i praksis, etnisk renset fra arabiske land. I israelsk område, på den annen side, ble en betydelig arabisk minoritet værende, og denne minoriteten har vokst til omkring to millioner mennesker bare drøyt 70 år senere. For å lese mer i detalj om det som skjedde i 1948, les artikkelen Det palestinske flyktningproblemet eller boken 1948 av Benny Morris som MIFF har vært medutgiver av. Faktum er at det ikke var noen plan om etnisk rensing, men at det ble slik først og fremst pga den arabiske krigføringen og fordi lederne i stor grad hadde forlatt området.

I 1948 var uttrykket «etnisk rensing» ikke i bruk. I stedet talte man om «folkeforflytning» (eng: «transfer») og «befolkningsutveksling» (eng: «exchange of populations»). Men det snakket man til gjengjeld ganske mye (og ofte ganske positivt) om (fordi det hadde skapt fred andre steder). Britene foreslo det bare noen få år tidligere. Rundt 1920 hadde man med tvang «folkeforflyttet» store grupper grekere fra tyrkisk land og store grupper tyrkere fra gresk land (Fridtjof Nansen fikk Nobelprisen for det). I 1945 ble 14 millioner såkalte volksdeutscher tvunget ut av Øst-Europa og vestover til Tyskland, og det blir anslått at om lag to millioner sultet i hjel. I 1947 var det en befolkningsutveksling med 10 millioner muslimer og 4 millioner hinduer mellom India og Pakistan. Ingen kalte dette «etnisk rensing». Det gjør heller ikke forfatterne til Cappelen Damm. De bruker bare uttrykket når det kan sverte Israel.

Demonisering om etnisk rensning

Skolen: «FN har anerkjent palestinske flyktningers rett til å returnere til hjemmene sine. Det har ikke Israel. Dessuten hevder mange at det fortsatt pågår en etnisk rensing av palestinere i Israel.»

Det siste først: Påstanden er helt hinsides demoniserende. Den palestinske befolkningsveksten på Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem er svært høy, veldig få etniske grupper i verden har raskere vekst.

Det er nesten like useriøst å hevde at FN har anerkjent palestinske flyktningers rett til å returnere til hjemme sine. Resolusjon 194 ble vedtatt i FNs generalforsamling 11. desember 1948. Generalforsamlingens vedtak skaper aldri folkerett, og Israels arabiske naboland – i full forståelse med araberne som siden skulle komme til å kalle seg palestinere – stemte MOT den. Ordlyden sier at de flyktningene som «ønsker å returnere til sine hjem og leve i fred med sine naboer må få tillatelse til å gjøre det så snart som mulig». Det var ikke mulig, både fordi de fleste araberne hadde veldig lite fredelige hensikter mot Israel og fordi Israel helt i tråd med vanlig folkerett ikke tillot det. Det finnes en mengde flyktninggrupper, i tiårene før og etter 1948, som aldri fikk rett til å returnere. Les mer her: Flyktninger har ingen slik allmenn rett.

Les også mer på temasiden Hvorfor du ikke kan ta FN-fordømmelser av Israel alvorlig.

Grovt misvisende kart

Skjermdump fra Skolen.

Skolen: «Her ser du fire kart over områdene palestinerne har kontrollert fra 1946 til 2010. Kartene illustrerer hvordan de har blitt konsentrert på stadig mindre områder.»

Både kart og omtale er grovt misvisende. Palestinerne kontrollerte ikke det grønne området i 1946, det var kontrollert av britiske styrker. Palestinerne kontrollerte ikke Vestbredden og Gaza i 1967, de var kontrollert av Jordan og Egypt. Arabere (palestinere om du vil) bor spredt i hele Israel, og er ikke konsentrert i de grønne flekkene som er lagt inn i kartet som er stemplet 2010. I 2010 hadde Israel vært helt ute av Gaza i fem år, men kartet indikerer noe annet.

MIFF har forklart mer grundig om hvorfor disse kartene er feil i en faktasjekk-artikkel i 2012 og i en kortere grafisk framstilling i 2016. I 2018 publiserte MIFF artikkelen Norsk Utenrikspolitisk Institutt bruker løgnkartene som MSNBC har beklaget at de brukte. Etter MIFFs kritikk endret NUPI på presentasjonen av kartene.

I virkeligheten har det jødiske folk og Israel, helt siden 1920-tallet, akseptert tap av, og trukket seg ut av, store landområder i håp om å få fred med sine arabiske naboer (se kart). Kun med et Israel har palestinerne fått selvstyre (se kart).

Før andre verdenskrig utgjorde jødene opp mot 2 prosent av befolkningen i de arabiske landene. Arealet av Israel, hvor jødene nå er blitt konsentrert, utgjør mindre enn 0,2 prosent av arealene til de arabiske landene. Les mer i artikkelen Jødene har rett til landet.

Anakronisme: «De palestinske områdene» i 1967

Skolen: «Da seksdagerskrigen var over, hadde Israel tatt kontroll over enda flere områder. Nå var både Golanhøydene i Syria, Vestbredden i Jordan og Sinaihalvøya i Egypt i Israels besittelse. De okkuperte nå dessuten alle de palestinske områdene, inkludert hele Jerusalem.»

Det er like feil å snakke om «de palestinske områdene» i 1967 som i 1890-årene (se MIFFs kommentar over).

Ensidig om territoriell ekspansjon

Skolen: «Flere land var svært kritiske til at Israel tok over så mange nye områder i 1967. Der man hadde sett på krigen i 1948 som en kamp for å overleve, ble seksdagerskrigen av mange tolket som et forsøk på territoriell ekspansjon.»

Israels gjentatte tilbaketrekninger i bytte mot en ekte fred taler imot en slik tolkning. Israel har trukket seg hundre prosent ut av Sinai, hundre prosent ut av Gaza. Palestinerne har for eksempel avvist tilbud om sin egen stat gang på gang. Det passer tydeligvis ikke inn i Cappelen Damms narrativ å nevne dette.

Feil framstilling av PLO

Skolen: «Noen år før seksdagerskrigen fant sted, ble det opprettet en organisasjon som skulle kjempe for palestinernes rettigheter. Den fikk navnet Palestine Liberation Organization (PLO). I 1969 ble Yasir Arafat utnevnt som leder for PLO, og organisasjonen ble gradvis mer kjent. Organisasjonen var satt sammen av mange ulike palestinske motstandsgrupper som jobbet for et fritt Palestina. De ønsket å bekjempe Israel og å opprette en egen palestinsk stat.»

PLOs første charter fra 1964 tok ikke til orde for å opprette «en egen palestinsk stat». Faktisk understreker charteret (artikkel 24) at PLO ikke har noen suverenitet over Gaza, Vestbredden og Jerusalem. Etter at Israel vant kontroll over Vestbredden og Gaza ble PLOs charter endret. Nå blir det hevdet at Gaza og Vestbredden tilhører palestinerne. Heller ikke 1968-charteret erklærer Palestina som en uavhengig nasjon. Charteret ble først og fremst utformet av Den arabiske liga, som ikke var interessert i å danne «staten Palestina». Det var først i 1988 at Yasser Arafat erklærte etableringen av «staten Palestina».

Feil framstilling av Arafat

Skolen: «Kampene mellom Israel og PLO pågikk i årevis. I begynnelsen brukte noen av gruppene i PLO terror i kampene mot Israel, men i 1988 tok Arafat avstand fra dette. I senere tid har organisasjonen brukt andre virkemidler, som protester og demonstrasjoner, i frigjøringskampen sin.»

Yasser Arafat ga aldri opp terror som virkemiddel. Etter at han fikk kontroll over de palestinske selvstyremyndighetene, gjorde han aldri noen seriøs innsats for å oppfylle Oslo-avtalenes bestemmelser om å avvæpne terrororganisasjoner. Høsten 2000 ga Arafat grønt lys til ny bruk av terror, og al-Aqsa Martyrbrigadene tilknyttet Arafats egen Fatah-bevegelse var den mest dominerende terrorbevegelsen i den andre intifadaen.

De ukjente palestinerne

Skolen: «PLO har vært mye omdiskutert, men også veldig viktig for palestinerne. Da organisasjonen ble opprettet, var det nemlig få utenfor Midtøsten som noen gang hadde hørt om palestinerne. Man visste at landet hadde vært bebodd av arabere, men ikke at palestinerne var et eget folk.»

Det er god grunn til at få hadde hørt om palestinerne, fordi det ikke kom i bruk med dagens betydning før fra 1970-tallet.

Første gang ordet «palestiner» blir brukt på arabisk, skal ha vært i 1898, ifølge historikeren Zachary J. Foster. Det var en oversetter, Khalil Baydas, som brukte uttrykket da han oversatte en bok om «Det hellige land» fra russisk til arabisk. Encyclopedia Britannica nevner ikke palestinere i sin 1911-utgave. Det toneangivende britiske leksikonet betegner Palestina som «et geografisk navn med temmelig fri benyttelse». Dersom palestinerne var en urbefolkning i området, hvorfor ble de utelatt fra kapittelet om Palestina?

Faktasjekk på kapittel 4: Fra intifadaen til i dag

Ensidig om okkupasjonen

Skolen: «Den israelske okkupasjonen av palestinske områder har frustrert palestinerne gjennom mange tiår og skapt grobunn for nye, voldelige bevegelser i området.»

Den største frustrasjonen for palestinerne er at det finnes en jødisk stat i området, ikke at Israel også kontrollerer deler av Vestbredden. Den voldelige motstanden mot Israel er eldre enn Israels kontroll over Vestbredden og Gaza, og skyldes ikke den. Dersom Israel skulle trekke seg helt ut av Vestbredden, ville det ikke gjøre slutt på terroren. Det eneste som kan gjøre slutt på terroren, er at araberne reelt anerkjenner at jødene har rett til en stat hvor de er i flertall, og legger opp sin politikk ut fra dette. Hvis ikke, vil terroren fortsette så lenge det finnes et Israel, uansett størrelse, så sant ikke israelske mottiltak klarer å forhindre det. Les mer i artikkelen Hva kom først – okkupasjonen eller terror?

Feil om Oslo-avtalen

Skolen: «Den første intifadaen endte med den såkalte Oslo-avtalen. Mange israelere ønsket å slutte fred med palestinerne, og PLO bestemte seg for å bli med på nye forhandlinger. Lederne fra begge sider møttes i hemmelighet i Oslo og skrev under på en fredsavtale, som skulle sikre en egen palestinsk stat i nær fremtid. Den sørget for at palestinerne fikk selvstyre på Gazastripen og Vestbredden i 1994.»

Første intifada varte fra 1987 til 1991, flere år før Oslo-prosessen kom i gang. Oslo-avtalene skulle ikke «sikre en palestinsk stat i nær fremtid», de la til rette for etablering av palestinske selvstyremyndigheter og la grunnlaget for videre forhandlinger. Men «en selvstendig palestinsk stat» blir ikke nevnt i avtaletekstene.

Feil om forhandlinger

Skolen: «Rabin ble til slutt drept av en israelsk ekstremist. Forhandlingene med palestinerne brøt sammen kort tid etter.»

Det stemmer ikke at forhandlingene brøt sammen kort tid etter, og i hvert fall ikke varig. Etter at Benjamin Netanyahu ble statsminister i 1996 kom Hebron- og Wye-avtalene, i 2000 var det omfattende forhandlinger på Camp David og Taba, det var også forhandlinger i 2007-2008, 2010 og 2013-2014 (for å nevne noen av flere eksempler). I flere tilfeller har palestinske ledere også avvist tilnærmet ferdig fremforhandlede avtaler. Etter 2014 har PLO og Mahmoud Abbas nektet direkte forhandlinger med Israel, men det passer det ikke for Cappelen Damm å fortelle norske tiendeklassinger.

Feil om Gaza

Skolen: «Gazastripen er det stedet som har blitt hardest rammet. Her, hvor Hamas er den sterkeste palestinske fraksjonen, har det flere ganger oppstått større og mindre kriger. Israel har svart med å stenge all trafikk til Gaza, og i noen tilfeller også å invadere området med bakkestyrker. Det høye konfliktnivået, og den varige israelske blokaden, har ført til at Gaza nærmest eksisterer i en permanent, humanitær krise.»

Bare i svært korte perioder har israelske grensestasjoner vært stengt for vareleveranser til Gaza-stripen, og da ofte som et resultat av direkte angrep mot grenstasjonene fra militante palestinere. Det riktige er å si at Israel har holdt åpen for trafikk av varer inn i Gaza, og at tilførselen har vært fri for alle varer som ikke kunne bli misbrukt militært. Blokaden er en våpenblokade og skaper ikke noen humanitær krise.

Torsdag 17. juni 2010 fikk Petter Eide, daværende leder i Norsk Folkehjelp, spørsmål i NRK-programmet «Her og nå» om hvilke varer det er viktigst for folk på Gaza-stripen å få lettere tilgang til.

– Det er viktig at vi ikke presenterer Gaza-stripen som et humanitært kriseområde, for det er det ikke. Folk sulter ikke og det er også tilgang på medisiner. Folk har også lønninger, så de kan handle varer og det kommer inn en del varer gjennom tunnelene fra Egypt. Ganske mye varer faktisk, svarte Eide. Selv om situasjonen for mange på Gaza er tøff, og arbeidsledigheten er høy, blir en stor andel av befolkningen tatt hånd om av verdens mest velsmurte hjelpeapparat – FN-organisasjonen UNRWA og andre organisasjoner.

Les flere kommentarer til påstanden at «Gaza nærmest eksisterer i en permanent, humanitær krise».

Feil om bosetninger

Skolen: «Etter at Oslo-prosessen stoppet opp, har Israel bygd flere og flere bosetninger i de palestinske selvstyreområdene. Disse er som små, inngjerdete byer, hvor palestinere ikke har adgang.»

Dette stemmer ikke. «Det er ikke uvanlig at Israel utvider allerede eksisterende bosetninger på Vestbredden. Men som følge av internasjonalt press har landet ikke etablert noen nye på over 20 år, skrev avisa New York Times i mars 2017.» Dette ble også gjengitt av det norske nyhetsbyrået NTB. Torsdag 30. mars 2017 publiserte NTB en artikkel med overskriften: Israel godkjenner ny bosetning for første gang på flere tiår.

Til tross for 50 år med utbygging av israelske bosetninger er ikke arealet som bosetningene legger bånd på større enn 3 (tre!) prosent (ifølge Fagforbundet og Norsk Folkehjelp) eller 2,7 prosent (ifølge NTB og NRK). Antallet boliger bygd i bosetninger var mye lavere under Netanyahus siste statsministerperioder enn under Oslo-prosessen på 1990-tallet.

Det stemmer heller ikke at palestinerne ikke har adgang i israelske bosetninger. Titusenvis av palestinere har sitt daglige virke i israelske bosetninger og industriparker på Vestbredden.

Ensidig om utkastelser

Skolen: «Tusenvis av palestinere har blitt kastet ut av hjemmene sine, både i Øst-Jerusalem, Gaza og Vestbredden for øvrig.»

Israel trakk seg helt ut av Gaza i 2005, uten at forfatterne nevner det noe sted. I den forbindelse ble nærmer 9000 israelske bosettere kastet ut av sine hjem. I de tilfeller palestinere er blitt kastet ut av sine hjem på Vestbredden eller Øst-Jerusalem, er det i hovedsak på grunn av ulovlig bygging. I det israelsk-kontrollerte Område C på Vestbredden bygger palestinerne fire ganger raskere enn israelere, alt eller nesten alt ulovlig. Israelerne reagerer bare mot en liten brøkdel av all den ulovlige byggingen, og etter at det har gått gjennom en lengre rettsprosess.

Upresist om muren

Skolen: «I 2002, under den andre intifadaen, begynte Israel å bygge en mur rundt selve området hvor palestinerne har selvstyre. Ifølge israelske myndigheter var muren nødvendig for å hindre palestinske selvmordsbombere fra å komme seg inn i Israel. Muren har imidlertid gått hardest utover de sivile palestinere i området.»

Sikkerhetsbarrieren er i hovedsak et gjerde, men noen få prosent av traséen er mur. Mur ble i første rekke brukt i tettbygde strøk for å beslaglegge minst mulig areal (gjerde med vei og grøfter krever mer plass enn en enkeltstående mur) og for å hindre skyting inn mot jødiske boligområder.

Ensidig om muren og bosetninger

Skolen: «Både muren og bosetningene har blitt fordømt av FN, og det er blitt vedtatt at de er i strid med folkeretten. Det er fordi de er bygget på okkupert land, og fordi de begrenser palestineres menneskerettigheter og bevegelsesfrihet.»

Stemmegivningen i FNs generalforsamling, menneskerettighetsrådet og andre FN-organer handler om å fremme statenes egeninteresser, ikke om å finne de beste og mest moralsk riktige løsningene på problemene verden står overfor. I et slikt system hvor det er 57 muslimske stater, hvorav 22 er arabiske og disse statene danner allianser med store deler av den øvrige verden, har ikke den eneste jødiske staten noen mulighet for å bli tatt hensyn til. Les mer i artikkelen Hvorfor du ikke kan ta FN-fordømmelser av Israel alvorlig. Les også om hvorfor bosetningene ikke er i strid med folkeretten.

Ensidig om Gaza-krigen 2021

Skolen: «På samme tid som protestene blusset opp, skulle mange palestinere markere den islamske høytiden ramadan. Da reiste flere tusener av dem til den hellige al-Aqsa-moskeen på Tempelhøyden. Her ble folkemengden møtt av israelsk opprørspoliti, som etter hvert gikk til angrep på dem med gummikuler og batonger. Politiet tok seg også inn i selve moskeen. Dette utløste nye reaksjoner, ikke minst fra Hamas på Gazastripen, som kort tid etter begynte å skyte raketter mot Israel. Det israelske militæret svarte med egne rakettangrep, og det bombet også flere nabolag på Gazastripen.»

Beskrivelsen av opptrappingen til Gaza-krigen i mai 2021 er ekstremt ensidig. I dagene før Ramadan, fra 2. til 10. april, sendte PAs offisielle TV-stasjon en sang som oppmuntrer til terror minst 20 ganger. (Vold, martyrdød og jihad er tema gjennom alle tolv år i palestinsk grunnskole – se eksempler på norsk.) Det var rakettangrep mot Israel fra Gaza helt fra 23. april. 2. mai avlyste PA-president Mahmoud Abbas det palestinske valget på ubestemt tid. Samme dag ble tre jødiske tenåringer skutt, og en av dem døde av skadene.

Det voldelige sammenstøtet i al-Aqsa (det største 7. mai) kom etter at voldelige palestinske grupper hadde samlet steiner og andre våpen i moskéen som utgjorde en sikkerhetstrussel for jøder i området og under Jerusalemdagen tre dager senere. En Hamas-leder holder tale på den offisielle tv-kanalen til Hamas og oppmuntrer palestinerne til å kjøpe seg en kniv og kutte av hodet på jødene. 8. mai oppfordret Fatah til å «øke graden av konfrontasjon i de kommende dager og timer». Til tross for en rekke konfliktdempende tiltak fra Israels side, startet Hamas krig på ettermiddagen 10. mai med å avfyre syv raketter mot Jerusalem.

Israels militære aksjoner på Gaza-stripen rettet seg mot militære mål knyttet til Hamas og andre terrororganisasjoner i området. Israel bombet ikke «flere nabolag», og når Israel bomber bygninger fordi de blir brukt til terrorformål sendes det advarsel i forkant. Les mer på temasiden om Gaza-krigen 2021.

Gjentar feil til slutt

Skolen: «Oppsummering

  • Den første intifadaen begynte på 1980-tallet og ledet til Oslo-avtalen.
  • Oslo-avtalen førte til opprettelsen av de palestinske selvstyreområdene, men skulle egentlig ha sørget for en egen palestinsk stat.
  • Siden 1990-tallet har antallet ulovlige bosetninger på Vestbredden økt drastisk, og Israel har bygget en mur rundt palestinske selvstyreområder. Begge er ifølge FN i strid med folkeretten.
  • Siden starten av 2000-tallet har det blitt utkjempet flere kriger i konflikten, hovedsakelig mellom Israel og Hamas.»

I oppsummeringen gjengis flere av feilene vi har påpekt tidligere i kapittelet. Den første intifadaen ledet ikke til Oslo-avtalen. Yasser Arafat valgte forhandlinger fordi den første intifadaen ikke hadde ført til noe gjennomslag, fordi han hadde mistet en viktig politisk samarbeidspartner ved Sovjetunionens sammenbrudd og hadde gjort seg upopulær ved å støtte Saddam Hussein etter invasjonen av Kuwait.

---------

Dersom du savner kommentarfelt for Facebook her under artikkelen, er dette dessverre utenfor MIFFs kontroll. Det kan skyldes din nettleser, innstillinger på din nettleser og/ eller innstillinger i din Facebook-bruker. Kommentarer kan sendes til post@miff.no, eller legges inn på MIFFs Facebook-side.

Lettlest bok på 144 sider - perfekt gave til tenåringer og unge voksne som trenger å få en god smak av Israel.
Bestill den nye boken Israelernes overlevelseskraft

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Ingen artikler å vise