Libanon-krigen – hva gikk galt?

Målsetting Dersom Israel hadde oppnådd det som var målsettingen med Libanon-krigen i 1982, hadde den vært verd sin pris, særlig sett fra Libanons side. Noen måneder delte israelerne og libaneserne store håp for framtida. Odd Karsten Tveit skriver det slik: ”… høsten og vinteren 1982/83. Optimismen blant libaneserne var til å ta og føle på. […]

Målsetting
Dersom Israel hadde oppnådd det som var målsettingen med Libanon-krigen i 1982, hadde den vært verd sin pris, særlig sett fra Libanons side. Noen måneder delte israelerne og libaneserne store håp for framtida. Odd Karsten Tveit skriver det slik: ”… høsten og vinteren 1982/83. Optimismen blant libaneserne var til å ta og føle på. PLO og syrerne var slått, og nå skulle libaneserne overta.” (Nederlag, s. 228)

Målsettingen var, kort skissert:
Å ødelegge PLO som en militær og politisk faktor. Hovedhensikten var å forsøke å få til at moderate palestinere skulle våge å forhandle med Israel.

Å få gjennomslag for at palestinerne ikke trenger noen ny stat, for de har en allerede: Staten Jordan (hvor de utgjør 60-70 % av befolkningen).

Å gjøre slutt på den libanesiske borgerkrigen. Som Tveit antyder, trodde de fleste libaneserne at det var mulig, og de klarte å overtale Israel til også å tro det.

MIFF trenger flere medlemmer for å bekjempe Israelhat og jødehat. Klikk her og bli medlem gratis ut året.

Å få en fredsavtale mellom Israel og Libanon. Dette hadde lederen for de kristne i Libanon, Bashir Gemayel, stilt Israel i utsikt på forhånd. Israel håpet at dette ville åpne veien for fred med Jordan og andre arabiske land også.

Å normalisere forholdene for palestinerne i Libanon. Det var en vanlig oppfatning at en del av palestinerne i Libanon burde flytte til andre arabiske land. Men hovedmålet var å få vekk leirene (som hadde vært dominert av PLO og som hadde vært utklekkingsanstalter for hat mot Israel), og få palestinerne inn i vanlige boligstrøk. – Dette strandet på at libaneserne nektet blankt å integrere palestinerne i sin egen befolkning.

Odd Karsten Tveit gjengir en uttalelse av en israeler som gikk inn for å ”forandre omgivelsene” i Libanon: ”Vi må gjøre det i kommende tiår, ellers vil vi ikke overleve som stat.” (Note s. 295) Tveit røper ingen forståelse for israelernes desperate situasjon, men den er meget viktig for å forstå israelernes handlinger. Her er kanskje selve grunnen til at man forsøkte et slikt eksperiment som krigen var. På mange måter arbeider tida mot Israel, omgitt som landet er av fiender til dels ganske ressurssterke og med en raskt voksende befolkning.

Libanonaksjonen var et forsøk på et gjennombrudd mens det ennå var mulig. Det var et forsøk som mange israelere, og mange libanesere, håpet og trodde skulle lykkes. Dessverre gikk det ikke slik.

Hva skjedde?
Hva var det så som gikk galt for Israel i Libanon? Det enkleste svaret, som kanskje også er det riktigste, er at selve målsettingen var urealistisk: Den tok ikke hensyn til Libanons karakter, man gjorde den tabben å tro at libanesiske grupper ville holde hva de lovte. Men enkelte konkrete faktorer kan likevel påpekes:

a) Den kanskje viktigste enkeltbegivenheten var at Bashir Gemayel ble drept i en bombeeksplosjon. Bashir satset på å ha et godt forhold til den største folkegruppen, shiamuslimene. – For oss som fulgte med på israelsk radio, var det påfallende hva som skjedde over natta. Mens Bashir levde, stod nesten alle slags libanesere åpent fram i israelsk radio. Etter Bashirs død var det ingen som ville det. De få som lot seg intervjue, gjorde det anonymt. – Det er nå kommet fram at Eli Hobeika, en av de ”kristne” lederne og tilsynelatende en god venn av Israel, i virkeligheten var Syrias mann og stod bak drapet.
Les om det her.

b) Massakrene i Sabra og Shatilla. Det er kommet fram at Hobeika stod bak dem også.

c) Amerikanerne hindret Israel i å ”gjøre jobben ferdig” i forhold til Syria. Kanskje kunne det vært mulig å få til en avtale om at både israelerne og syrerne skulle trekke seg helt ut. Men syrerne fikk bli stående, og presset fra dem var nok avgjørende for at Libanon ikke så seg i stand til å inngå en skikkelig avtale med Israel.

d) Mens Israel ønsket å styrke shia-muslimene (som hadde for liten innflytelse i forhold til folketallet), støttet amerikanerne de kristne. Det bidro til å ødelegge forholdet mellom folkegruppene i Libanon.

e) SLA-styrkene i Sør-Libanon var et problem. (Det var de som nå i sommer måtte flykte til Israel.) Ifølge israelske meldinger var det den libanesiske presidenten Amin Gemayel som ville at SLA skulle være en faktor slik at shia-muslimene ikke fikk kontrollen.

f) I første omgang besatte israelerne en nokså stor del av Libanon. Shia-muslimene (som bor spredt omkring i Libanon) ønsket at israelerne skulle bli stående slik til libaneserne hadde fått landet sitt til å fungere. Men etter som tiden gikk, og libaneserne ikke klarte å få til en troverdig enhet, kom det til et punkt da Israel sa stopp – det ble for dyrt å holde så mange soldater i Libanon. Israelerne trakk seg tilbake fra deler av Libanon. Dette likte shia-muslimene dårlig. De mente at det burde gjøres flere forsøk på å få landet til å fungere før man gav opp.

g) Shiamuslimene markerer hvert år et bestemt slag mellom ulike grupper muslimer på 600tallet, og dette er årets viktigste religiøse begivenhet for dem. Israel hadde lovt å holde sine soldater unna denne feiringa. Dessverre var det en israelsk avdeling som ikke hadde fått vite om dette. (Det var stort sett reserveavdelinger som skiftet om å være i Libanon, og denne avdelingen var nettopp kommet dit.) Israelerne kjørte uforvarende rett inn i det helligste av alle shiamuslimenes opptog. Det førte til rasende angrep fra deltakernes side. Israelerne måtte skyte i selvforsvar, og noen shiamuslimer ble drept og såret. Denne ulykksalige episoden ødela svært mye.

h) Det begynte etter hvert å dukke opp fanatiske shiaungdommer som var blitt opplært av iranere. Israelerne brukte kanskje feil taktikk da de begynte sin aktivitet. De fulgte ei hard linje, blant annet med å arrestere lederne for landsbyene der disse brushodene bodde.

i) Da det etter hvert ble klart at ulike libanesiske grupper ikke kunne eller ville oppfylle det de hadde stilt Israel i utsikt før innmarsjen, gjennomførte israelerne en rekke harde tiltak for å forsøke å presse gjennom i hvert fall noe. Men til slutt satt de igjen med å ha oppnådd svært lite annet enn å ha ødelagt forholdet til grupper som var positive til dem på forhånd.

j) Det som måtte være igjen av godt forhold ble ødelagt de siste månedene før Israel trakk seg ut. Israel kjørte da bevisst knallhardt ut. Hensikten var å sikre seg at den libanesiske befolkningen skulle unngå terror mot Israel fordi de skulle være redde for å få israelerne tilbake.

Det er ingen tvil om at Israels aksjon var en feiltakelse (i hvert fall ut fra de målene Israels daværende regjering hadde). Grunnen var først og fremst en mangelfull forståelse av Libanons karakter. Denne feilaktige forståelsen var i stor grad et resultat av bevisst feilinformasjon fra de kristne libanesernes side, de ønsket å bruke israelerne i sitt eget spill. – Men, som vi så hos Odd Karsten Tveit: I en periode var også mange libanesere optimister.

Stoffet er stort sett fra Ryggen mot havet av Odd Myrland. Ansgar forlag 1988.

Forrige artikkelLibanon-krigen – en studie i skjev dekning
Neste artikkelUSA: Palestinsk-israelsk konflikt ikke hovedproblem
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -