Regjeringen Sharon

Regjeringen Sharon er dannet. Den består av Sharons Likud-parti, Arbeiderpartiet, det religiøse Shas-partiet, innvandrerpartiet Yisrael Ba’Aliyah (ledet av Nathan Sharansky), et lite parti ledet av fagforeningslederen og et parti på ytre høyre fløy. I tillegg er “vår” rabbiner Michael Melchior blitt statssekretær i Utenriksdepartementet og datteren til Yitzak Rabin, Dalia Rabin-Pelosoff, er blitt statssekretær i forsvarsdepartementet.

Shas
Likud
Motstandere fikk mest
Vil regjeringen kunne holde sammen?

Derimot står noen av Sharons nærmeste politiske venner utenfor regjeringen: Det ortodokse partiet National Religious Party, David Levys Gesher-parti og de mest høyreorienterte representantene fra Sentrumspartiet. Disse partiene kan han ta inn i regjeringen siden hvis det blir behov for det. Med dem vil han kunne ha flertall selv om Arbeiderpartiet og andre skulle trekke seg fra regjeringen.

Samlingsregjering
Da valgresultatet var klart om kvelden 6. februar, var det første spørsmålet om Arbeiderpartiet ville gå inn i regjering under Ariel Sharon. Sharon selv sa før valget at han ønsket en samlingsregjering, og han har holdt fast på det hele tiden.

Du kan lese denne artikkelen på norsk fordi det er Israel-venner som støtter MIFFs arbeid med kontingent og gaver. Klikk her for å bli med på laget! 

Israel er i dag i en krigssituasjon, eller i hvert fall i en “halvkrig”. Hver dag er det et stort antall “episoder” hvor palestinere skyter mot israelere. Etter at palestinerne i fjor avviste tilbud om å få hele Gaza, nesten hele Vestbredden (og noe av Israel for det de mistet), de arabiske delene av Jerusalem, Tempelfjellet og mye annet, har et stort flertall av israelerne kommet til den konklusjonen at de palestinske lederne ikke ønsker fred uansett hvor store innrømmelser Israel gjør. De ønsker forhandlinger og avtaler som gir dem stadig mer.

Men noen varig fred vil de ikke. Målet er som før: Hele Israel skal bort.
Dette er bakgrunnen for at et stort flertall av jødene i Israel støtter samlingsregjeringen. De som er imot den, er stort sett ytre venstre i politikken: Meretz-partiet og venstresiden i Arbeiderpartiet (Yossi Beilin, Shlomo Ben-Ami, Avraham Burg m. fl.). De sistnevnte har gått imot at Arbeiderpartiet skulle inn i regjeringen. Men da den var et faktum, stemte de likevel for den i Knesset.

Arbeiderpartiet
Sharon valgte å gjøre avtale med Arbeiderpartiet først. Sharon tilbød partiet to av de tre “tyngte” departementene: Utenriks, forsvar og finans. Arbeiderpartiet valgte utenriks og forsvar. Partiet ønsket også jordbruksdepartementet foran kommunikasjonsdepartementet, kanskje for å skaffe penger til sine mange kibbutzer. I alt fikk partiet ministeren i 8 departementer.

Hvem som skulle være minister i de forskjellige departementene, avgjorde partiets sentralkomite med avstemning. Det ble stort sett de folkene Sharon ønsket: Shimon Peres som utenriksminister. Han er jo verdenskjent og, siden han befinner seg i en verden hvor alle er oppfattet som snille og gode, er han populær i verden. Spørsmålet er om han i denne rollen vil gjøre som han ofte har gjort før: Komme med uttalelser som undergraver Israels forhandlingsposisjon og i virkeligheten oppmuntrer motparten til vold.

Til forsvarsminister valgte Arbeiderpartiet Benjamin Ben-Eliezer. Han er kjent som en “hauk”, og var nok den mannen Sharon ønsket til denne posten.

Vi merker oss at Peres vil få en viseutenriksminister (statssekretær) mange av oss kjenner: Rabbiner Michael Melchior. Ifølge meldinger ønsket både Sharon og Peres at Melchior skulle ha stillingen. Vi vil ønske ham lykke til.

De andre ministrene er lite kjent i Norge.

Se bildene av ministrene her!
Les Sharons biografi her!

Shas
Etter valget i 1999 hadde partiet Ett Israel (Arbeiderpartiet pluss to småpartier) 26 mandater i Knesset. (Siden har ett av småpartiene trukket seg.) Likud-partiet, som statsminister Ariel Sharon leder, har 19 mandater. Det tredje største partiet er Shas, som har 17.

Da Sharon hadde fått i havn avtalen med Arbeiderpartiet, startet han forhandlinger med Shas. Dette var ikke problemfritt. Shas er et parti mange i Israel hater.

Partiet er for det første etnisk basert, de aller fleste velgerne er jøder fra arabiske land. Mange mener at partiet ikke bare utnytter berettiget misnøye fra de orientalske delene av den jødiske befolkningen, men at det også puster til ilden og øker de etniske motsetningene i samfunnet.

For det andre er partiet ultra-ortodokst, selv om en stor del av velgerne ikke er det. Det betyr bl. a. at dette partiet går inn for at folk som studerer ved yeshivaer (jødiske teologiske skoler), skal bli fritatt for militærtjeneste. Det har ført til at et ganske stort antall menn studerer nærmest på livstid, også mange som ikke er spesielt begavet i denne retningen. Da slipper de militærtjeneste, og lever av trygder. Dette har ført til sterke reaksjoner fra de delene av befolkningen som må gjøre militærtjeneste i 3-4 år og deretter blir innkalt hvert år til de er langt oppe i 40-årene. – Shas-partiet har også et nettverk av egne skoler. Mange mener at de får altfor mye penger sammenliknet med andre skoler i Israel.

Sharon mener også at de ultra-ortodokse (haredim) har fått for store fordeler. Men han ser ingen vei utenom å ta dem inn i sin regjering. Regjeringen får også støtte fra et annet ultra-ortodokst parti, United Torah Judaism med 5 mandater, men dette partiet har ingen ministre. Disse 22 stemmene er uunnværlige hvis han skal ha håp om en stabil regjering. Uten Shas ville han bli avhengig av Arbeiderpartiet. – Derfor har Sharon måttet gi store innrømmelser. Blant annet skal unntaket i militærtjeneste foreløpig gjelde i 2 år til.

Det mest kontroversielle er at Shas-partiet har fått innenriksministeren. Dette departementet fordeler mye penger, og under Netanyahu ble Shas beskyldt for å favorisere sine egne. Dessuten mener mange med russisk bakgrunn at partiet behandler innvandrere som ikke er religiøse (særlig de som ikke er jøder etter den religiøse definisjonen) på en negativ måte. Mange betrakter det som en kapitulasjon at Sharon gikk med på å gi Shas dette departementet, ikke minst fordi han hadde lovt det til Yisrael Ba’Aliyah under valgkampen.

De andre 4 departementene Shas har fått, er ukontroversielle.

Yisrael Ba’Aliyah
Natan Sharansky er kommet inn i regjeringen som boligminister. Han er en politiker mange i Israel har stor tillit til. Han ville helst hatt innenriksdepartementet. Men boligdepartementet er også viktig for innvandrerne.

Am Echad
Dette partiet har to representanter i Knesset. Den ene av dem er også leder for Histadrut, Israels mektige utgave av LO. Tredjemann på lista er blitt minister uten departement, med ansvar for å koordinere sosiale saker mellom departementene. Han heter Shmuel Avital.

Ytre høyre
Avigdor Lieberman var lederen i Yisrael Beiteinu og Rehavam Ze’evi var lederen for Nasjonal Union. Disse to partiene har nå slått seg sammen. Avigdor, som var en av Netanyahus nærmeste medarbeidere og har russisk bakgrunn, blir minister for nasjonal infrastruktur (det departementet Shimon Peres hadde under Barak). Ze’evi blir turistminister. Han skal også være med i “sikkerhetskabinettet”, en slags “indre krets” i regjeringen i militære saker.

Likud
I tillegg til statsministeren har Likud sikret seg finansdepartementet, som jo har en sterk innflytelse på det meste. Silvan Shalom ble ny finansminister.

Vi merker oss spesielt at Limor Livnat, den sterke kvinnen i Likud, ble utdanningsminister. Hun har allerede gitt noen av toppfolkene til Yossi Sarid fra Meretz sparken, og uttalt seg om hvor viktig det er å styrke de jødiske verdiene i skolen. Dette er ikke mindre viktig enn militær sikkerhet, sier hun. Sharon beholdt dette departementet for Likud nettopp for å endre undervisningen etter at Meretz-partiets ministre har fjernet mye av det spesielt jødiske og israelske i pensumet. (En tidligere undervisningsminister, Shulamit Aloni, var til og med imot at jødiske ungdommer besøker Auschwitz, fordi de kunne bli for nasjonalistiske!)

Likud fikk også justisministeren, som ble Meir Sheetrit, og en rekke andre departementer.

Motstandere fikk mest
Sharon har i stor grad fulgt det prinsippet at han har gitt sine politiske motstandere mest. Partier som har støttet ham (særlig NRP) fikk et så dårlig tilbud at de foreløpig har valgt å stå utenfor regjeringen. Det samme gjelder innenfor Likud: Mange som har arbeidd hardt for Sharon gjennom lengre tid, føler seg snytt fordi de feite jobbene gikk til andre som enten har støttet Sharon mindre eller har direkte motarbeidet ham.

Det ser ut for at Sharon har tenkt at de partiene og enkeltmenneskene som står ham nær politisk, vil han kunne regne med uansett. Det viktigste er å få trukket inn dem som ikke uten videre vil støtte hans politikk.

Vil regjeringen kunne holde sammen?
Det er et utrolig sprik mellom regjeringens medlemmer. Mange er spesielt spent på Shimon Peres. Han har en lang historie med å føre en aktiv politikk på tvers av den offisielle politikken til den regjeringen han sitter i. I flere tilfeller har det rimeligvis bidradd til å svekke forhandlingsposisjonen til hans regjering.

Dagen før regjeringen tiltrådte, uttalte Peres at militære tiltak ikke vil få den palestinske intifadaen til å slutte. Israel må ikke presse den palestinske sivilbefolkningen. Og i en tid hvor situasjonen i verden er åpne grenser, har det ingenting for seg at Israel stenger grensen mot palestinerne. Hva som da gjenstår av tiltak mot palestinernes vold, lurer nok flere på.


Se bildene av ministrene her!

Forrige artikkelGAZA: Forsvarsministeren beskutt
Neste artikkelSHARON: Vil be for Pollard
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -