Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

Boris Altshuler – en utrettelig forkjemper for menneskerettigheter

Det finnes noen som aldri gir opp sin kamp for en rettferdig verden, uansett hvor mye motstand de møter - politisk, økonomisk eller praktisk. Den russiske astrofysikeren Boris Altshuler er et slikt menneske. I mars i år var han gjest hos sine mangeårige samarbeids-partnere i Komiteen for Jøder i ex-Sovjet i Oslo.

Som kollega av Andrej Sakharov begynte Altshuler å arbeide for menneskerettigheter i Sovjetunionen. For sin regimekritikk og sitt vennskap med Sakharov, ble han fratatt sin stilling og ble satt i arbeid som gatefeier i Moskva. Da Sakharov ble tatt til nåde og fikk vende tilbake til Moskva fra sitt indre eksil i Gorkij, stilte han som betingelse av Altshuler også fikk tilbake sin vitenskapelige stilling.

Boris Altshuler er opptatt av alle menneskers rettigheter, men han har konsentrert sitt arbeid om sovjetiske refuseniks – mennesker som av en eller annen grunn ble eller blir nektet utreise fra Sovjet eller de nye republikkene som oppstod etter Sovjetunionens fall. De mest kjente av disse refuseniks har vært en lang rekke sovjetiske jøder som ble nektet utreise til Israel på 70- og 80-tallet, for eksempel Ida Nudel og Natan Sharansky. I dag finnes fortsatt refuseniks i Russland, men de fleste av dem er ikke jøder. Myndighetene nekter disse menneskene utreisepapirer med henvisning til angivelige «statshemmeligheter» som de ikke får ta med seg ut av landet; det er med andre ord primært tidligere ansatte i det militære, i politiet og i KGB / FSB som holdes tilbake. Det er organisasjonen Movement Without Frontiers (MWF), som ble dannet i 1992 og som ledes av Altshuler, som bistår refuseniks praktisk og juridisk og som arbeider for mindre grad av vilkårlighet og hemmeligholdelse av saksbehandlingen av utreisesaker blant russiske byråkrater og makthavere.

Et sterkt press fra Vesten har ført til at saksbehandlingen skjer raskere og mer rettferdig i dag enn under kommunismen. I henhold til Jackson-Vanick-avtalen fra 1973 har USA rett til å holde tilbake økonomisk støtte til Russland så lenge russiske myndigheter nekter de som ønsker det å forlate landet. Tidligere president Boris Jeltsin forsøkte å endre denne avtalen, hvilket ikke ble gjort. Altshuler har ved flere anledninger påpekt overfor den amerikanske kongressen hvor viktig denne avtalen er – den garanterer fri utreise for de som blir forfulgt av russiske myndigheter.

Selv om russiske borgere ikke nå lenger blir overvåket eller forfulgt av egne myndigheter, har kommunismens fall ført til en dramatisk vekst i antall ekstremistiske og anti-demokratiske organisasjoner. Av spesiell interesse er den uformelle alliansen som er inngått mellom venstre- og høyre-ekstreme grupperinger. Stalinister og fascister har funnet hverandre og kjemper mot de demokratiske kreftene som forsøker å modernisere Russland og knytte landet sterkere til Europa. Dette rød-brune fellesskapet henter inspirasjon fra tsarismens antisemittisme, og betrakter jødene (både de få som er igjen i Russland og de som befinner seg andre steder i verden) som hovedfiende. Deres retorikk står ikke tilbake for nazi-Tysklands rasistiske propaganda, og rammer også andre nasjonale minoriteter enn jødene – både sigøynere, tartarer, armenere, azerbajdsjanere og tsjetsjenere i Russland opplever trakassering og overgrep. Denne rød-brune alliansen støttes også av representanter for den russisk-ortodokse kirken, og, hvor utrolig det enn lyder, av noen av de mest framtredende muslimske lederne i Russland, som i sin avsky overfor Israel ser gjennom fingrene med sin egen status som en mindreverdig minoritet i alliansens idealsamfunn. Dette er kanskje det beste eksempelet på ultranasjonalistenes mangel på konsekvente holdninger og enhetlig politikk; de støtter Slobodan Milosevic fordi han forøkte å utrydde de balkanske muslimene, og de støtter Saddam Hussein og Yasir Arafat fordi de forsøker å fjerne jødene fra Midtøsten.

De ekstreme grupperingene blir ikke offisielt støttet av myndighetene, men makthaverne anstrenger seg heller ikke for å beskytte ofrene eller rettsforfølge overgriperne. Et eksempel på myndighetenes stilltiende aksept av ekstremistenes holdninger og handlinger er reaksjonen på duma-representant for kommunistpartiet Albert Makashovs uttalelse i oktober 1997 om at alle jøder må drepes. Dumaen holdt derpå avstemning om hvordan den skulle forholde seg til denne uttalelsen. Flertallet avgjorde at dumaen ikke skulle ta avstand fra den. Liknende uttalelser, både fra Makashov selv og fra andre politikere, får passere uten at riksadvokaten reagerer. Det finnes lover som forbyr rasistisk hets i Russland, men de blir sjelden håndhevet. Denne måneden ble imidlertid Igor Froyanov, leder for Historisk Institutt ved universitetet i St. Petersburg, oppsagt på grunn av sine antisemittiske uttalelser. Froyanov er forfatter av flere «verker» om hvordan jøder og vestlige politikere konspirerer for å ødelegge Russland. Universitetet i St. Petersburg har dermed vist at denne ærverdige institusjonen ønsker å ta avstand fra den etniske intoleransen som er så utbredt i det russiske samfunnet.

Etter kommunismens fall ble Russlands manglende demokratiske tradisjoner for alvor synlige. Økonomisk kaos og dramatiske fall i levestandarden til de fleste innbyggerne resulterer i ønsker om sterke myndighetspersoner som kan rydde opp, også hos mennesker som innerst inne ikke vil tilbake til diktatur og ensretting. De lange årene under kommunistisk diktatur har ført til at russerne har sakket akterut når det gjelder kunnskaper om andre staters historie og politikk. Derfor kan en ofte støte på ellers oppegående russiske borgere som ikke kjenner til at jøder, sigøynere, homofile og ikke-kommunistiske politiske motstandere av nazismen ble forsøkt systematisk utryddet under annen verdenskrig – de har bare fått høre om nazistenes forsøk på å erobre Sovjetunionen og om de mange sovjetiske soldater og sivile som derfor mistet livet.

Når det gjelder forholdet mellom Russland og Israel er situasjonen svært uforutsigbar, mener Altshuler. Det finnes ting som tyder på at Russland ønsker å normalisere sitt forhold til Israel. I desember i fjor deltok president Vladimir Putin i chanukka-feiringen ved det jødiske senteret i Moskva, i januar reiste Israels president Moshe Katsav på offisielt besøk til Russland, og i desember i fjor oppholdt tidligere statsminister i Israel, Benjamin Netanyahu, seg som turist i Moskva. Disse tre begivenhetene har ført til planer om et sterkere samarbeid mellom de to statene. Likevel forsyner Putin Irak med våpen (Irak sender i sin tur våpen til opprørerne i Tsjetsjenia, så en kan spørre seg om ikke Putin lager ris til egen bak), og han hadde tilsynelatende ingenting i mot at en av hans underordnede, leder for nord-vest-regionen Viktor Tsjerkessov, skrev forordet til en nylig utgitt bok om «Russlands fiender», som i følge forfatteren primært består av jøder, polakker, tyrkere, tsjetsjenere og tartarer.

Det største administrative problemet Putin står overfor er sannsynligvis hans tidligere kolleger i KGB/FSB. Disse besitter svært viktige posisjoner i det russiske samfunnet, og er ikke kjennetegnet ved respekt for menneskerettigheter eller vilje til å reformere det politiske systemet. Den russiske staten er fremdeles føydal og bysantinsk, til tross for forsøk på demokratisering. FSB ser ut til å operere uavhengig av Putin og utgjør, sammen med den russiske mafiaen, kanskje den aller sterkeste institusjonen i Russland i dag.
Boris Altshuler har viet mesteparten av sitt liv til å hjelpe voksne mennesker som forfølges. De siste fire årene har han også påtatt seg det kanskje enda viktigere arbeidet med å sikre barns rettigheter i Russland. Han har grunnlagt og leder organisasjonen Right of the Child (ROC), som har et nært samarbeid med UNICEF. Det finnes like mange foreldreløse barn i Russland i dag som rett etter annen verdenskrig, og den svært utbredte alkoholismen i Russland gjør mange foreldre uskikket til å ta seg av sine barn. Overgrep mot barn synes ikke så godt i samfunnet, og ROC arbeider for å gjøre brudd på barns rettigheter synlige. Et hovedmål er opprettelsen av et russisk barneombud etter mønster av det norske barneombudet. I forbindelse med sitt arbeid for ROC, retter Altshuler skarp kritikk av Yasir Arafat for hans bruk av barn som soldater. Han er også klar i sin holdning til PLO-sympatisører som ikke reagerer på bruken av barn i væpnede konflikter: de begår en forbrytelse mot barns rettigheter spesielt og menneskerettighetene generelt. Arafats barnesoldater er ikke helter, men ofre, og det kan ikke bli fred i Midøsten, eller noen annet sted, før respekten for menneskerettighetene grunnfestes.

Menneskerettighetene står over alle ideologier – mennesker blir drept i ideologiers navn, men bare et samfunn der hvert menneske er verdifullt kun fordi det er et menneske, er et fritt samfunn.


Israel er under angrep fra Iran – vis din støtte nå!

  1. Bli medlem (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart