Det startet for alvor i fjor, på forsommeren, med den uventede israelske tilbaketrekningen fra Sør-Libanon. Senere på sommeren døde den syriske presidenten og ble etterfulgt av sin sønn, ikke overraskende i et diktatur som Syria. Den israelske tilbaketrekningen, med unntak av et lite, omstridt område på grensen mellom Libanon, Syria og Israel, førte til at syrerne og dere allierte i Libanon mistet sitt eneste trumfkort overfor befolkningen i Libanon. De kunne ikke lenger hevde at syrerne er i Libanon for å beskytte Libanon mot Israel. Men snøballen begynte nå å rulle, den anti-syriske opposisjonen kom på offensiven og kunne sette den politiske dagsordenen i Beirut på en helt annen måte enn tidligere.
Kravene om en fullstendig syrisk tilbaketrekning fra Libanon kom først og fremst fra den kristne delen av befolkningen, men har senere fått støtte fra både muslimsk og drusisk hold. Maronittenes leder, Seifr, har vært konsekvent lenge, og har fått verbal og moralsk støtte fra general Aoun i Paris. Aoun er nå faktisk i stand til å lamme Beirut med anti-syriske demonstrasjoner, noe som sist skjedde 14. mars. Dette var en pinlig affære for den pro-syriske regjeringen som måtte bruke både politi og soldater for å beskytte syriske garnisoner i Beirut-området mot flere tusen demonstrerende studenter. 40 studenter ble arrestert, men senere løslatt. Et tydelig tegn på svakhet fra regimets side.
Amin Gemayel, som fikk komme hjem fra eksil i Paris i fjor sommer, har nå også tatt bladet fra munnen og sagt at «Libanon er okkupert». Opposisjonen i Beirut er nå mer samstemt og bredere enn før. En annen viktig faktor i denne stille frigjøringsprosessen fra syrisk dominans og okkupasjon, er pressen, som ikke lenger er taus om den syriske tilstedeværelsen i Libanon.
Vanskelig – og pinlig – for regimet i Beirut er også spørsmålet om libanesiske fanger i syriske fengsel. Demonstrasjoner og høylytte krav førte til at et femtitalls libanesere ble løslatt i desember. Og nasjonaldagen 22. november i fjor ble for første gang markert med kraftige anti-syriske demonstrasjoner, noe som var helt uhørt og umulig å gjennomføre tidligere.
Men hvor går nå Libanon? For det første må en være klar over at Syria har «gravd» seg godt ned i Libanon. Med 35.000 soldater og ca. 1 million fremmedarbeidere kan man langt på vei kontrollere Libanon, hvis man ser seg tjent med det. Men det skjer også forandringer i Syria mot større åpenhet og mindre diktatur, og den dagen da likene av syriske soldater og fremmedarbeidere må gravlegges, kan Syria libanesiske engasjement snart bli en upopulær affære. Og Syria har allerede nå tap i Libanon, syriske fremmedarbeidere blir drept.
Holdningen i den arabiske verden har også stor betydning, og spesielt USA har en nøkkelrolle. USA har til nå i all hovedsak stått bak Syria, som en takk for hjelpen da Syria – helt uventet – deltok på den allierte siden i konflikten med Irak om Kuwait. Men den maronittiske kirkens overhode, Seifr, som i vår var på en 40 dagers rundtur til USA og Canada, benyttet tiden godt og kom hele tiden med krav om syrisk tilbaketrekning og respekt for libanesisk suverenitet og uavhengighet.
Et mulig kompromiss innad i Libanon kan være at opposisjonen – i hvert fall foreløpig – stopper kampanjen mot Syria, mot at Syria trekker sine tropper ut av Beirut-området, til Øst-Libanon hvor de opprinnelig stod. Men utviklingen styres ikke bare av libaneserne og syrerne. Vår holdning er også viktig. Nylig skrev 62 representanter i den franske nasjonalforsamlingen under på et opprop som krevde syrisk tilbaketrekning fra Libanon, frie valg under overoppsyn av FN og løslatelse av alle libanesere i syriske fengsel. Dette bør også være den norske regjeringens politikk!
