Sarah Honig (fast kommentator på høyresiden i Jerusalem Post) kommenterte dette i sin artikkel 12.4. Der skriver hun bl. a.: PLO ble opprettet i 1964 før en forsvarskrig [i 1967] gav oss kontrollen på den andre siden av «den grønne linjen» [grensen fra 1949]. Hvis vi gav tilbake til det siste sandkornet, ville det ikke løse noe. Det er derfor Baraks sjokkerende innrømmelser ikke var store nok.
Avneri vet dette. Før Oslo-avtalen ble inngått [i 1993] deltok han sammen med Arafat på jordansk TV og la begeistret ut om to stater som skulle leve sammen i harmoni. Arafat avbrøt ham: «Det vil bare være en palestinsk stat i hele Palestina.»
Derfor uttalte [det arabiske] Knesset-medlemmet Azmi Bishara nylig i et ærlig øyeblikk: «Flyktningenes rettigheter går foran rettighetene til en palestinsk stat. Det har ingen hensikt å opprette en [palestinsk] stat uten at araberne får rett til å vende tilbake til selve Israel. Konflikten må bringes tilbake til der den startet i 1948.»
Siden «rett til å vende tilbake» er et kode-uttrykk for at Israel skal ødelegges, er det klart at selv ikke det minste området med jødisk suverenitet vil bli godtatt [av araberne]. Arafat vil ikke gå med på noe mindre enn selve Israels eksistens. [Det vil ikke være mulig med noe kompromiss som innebærer en levedyktig jødisk stat, uansett hva Israel gjør og innrømmer.
Og dette til tross for at etter 1948 har praktisk talt alle jødene flyktet fra de arabiske landene, de fleste til Israel. Og slik forholdet er for minoriteter der, har de ingenting å vende tilbake til.]
