I valgkampen i vår ble han framstilt som mer av en myk og klok bestefar, som skulle skape personlig sikkerhet og fred. De fleste trodde kanskje ikke så mye på det. Men de stemte i hvert fall på ham.
Når dette blir skrevet, har Sharon sittet ved makten i tre måneder. På den tiden har han avslørt sider som har overrasket de fleste. Han har på mange måter utmanøvrert Arafat – diplomatisk, uten å ta i bruk militære midler i særlig grad.
Noen sier at dette er typisk for israelske militære: Man skal alltid holde fienden i uvisshet og så gjøre noe annet enn han venter, slik at han blir forvirret og usikker og blir satt i en situasjon hvor det blir galt samme hva han gjør.
Sharon har tatt flere store, taktiske beslutninger. Den første var å «ikke forhandle under ild», altså ingen forhandlinger før volden stanser. Den forrige statsministeren, Ehud Barak, sa også dette da intifadaen startet. Men han klarte ikke å gjennomføre det. Dermed ble han oppfattet som svak og mistet troverdighet. Sharon har gjennomført det han sa.
Han har også lettet noe på de økonomiske restriksjonene som palestinerne var underlagt. Han har tillatt det palestinske området å få råvarer og har latt flere palestinere arbeide i Israel.
Da Mitchell-rapporten ble framlagt, godtok Sharon den, selv om den også inneholdt et krav om å stanse all utbygging av israelske bosetninger. Sharon gjennomførte ensidig kravet om våpenhvile, og holdt fast ved den selv etter den store terroraksjonen i Tel Aviv hvor over 20 israelske ungdommer ble drept og mange flere skadet.
Dette har brakt Arafat på defensiven diplomatisk. Det ble enda mer forsterket da Israel også godtok våpenhvileplanen fra George Tenet, som leder CIA. Arafat får tydelige problemer. Han nøler og trekker ut tiden. Han er malt inn i et hjørne, og står overfor vanskelige avgjørelser.
Israel er altså blitt mye sterkere diplomatisk etter at Sharon ble statsminister. (Det henger nok også sammen med presidentskiftet i USA.) Mange vil si at dette ikke har så stor betydning, for det kan fort snu seg igjen. Det fikk Israel oppleve i fjor sommer. Under Camp David-møtet fikk Israel stor sympati for sine store innrømmelser. Men det ble fort borte da Arafat startet intifadaen i september.
Taktikk og strategi
Strategi kan defineres som det målet man forsøker å nå, mens taktikk er måten å nå det på. Noen undrer seg på om Sharon egentlig har noen strategi, noen varig situasjon han vil oppnå, eller om det hele er taktikk som ikke fører noen steder hen. De frykter at Libanon-syndromet skal gjøre seg gjeldende: Etter krigen i Libanon i 1982 viste det seg at militære seire for Israel under selve krigen ble spist opp av en stadig geriljakrig og terror i årene etter. Noen frykter at dette kan ha skapt en frykt hos Sharon for å bruke sterke virkemidler, slik at han ikke blir i stand til å gjøre det som kreves. Samme vei kan det virke at han kanskje vil vise verden at han ikke er så krigersk som hans rykte skulle tilsi. Og hva slags fredstilstand – eller varig våpenhvile – ser han for seg?
Uansett ligger Israel bedre an diplomatisk enn de fleste ville ha trodd var mulig da Sharon ble statsminister. Hvis palestinernes vold fortsetter, vil israelerne møte en større forståelse for til slutt å gjennomføre harde tiltak enn de ellers ville ha fått.
Evne til å lære
Israelske kommentatorer mener at Sharon, i langt større grad enn sine to forgjengere, viser en evne til å lære og til å lytte. Utenriksminister Shimon Peres og de andre Arbeiderparti-medlemmene av regjeringen spiller en viktig rolle i regjeringen, deres synspunkter teller med.
Folk som står Sharon nær, sier at da før han tok over, trodde han at kampen mot palestinerne kunne bli avgjort ved en klok og massiv bruk av makt. Man da han fikk alle opplysningene en statsminister får, så han fort at dette ikke stemte med virkeligheten. Da gikk han gjennom hele saken på nytt og er kommet opp med ganske andre tanker enn han hadde i utgangspunktet. Han har sagt det rett ut: «Sakene ser annerledes ut når man sitter på statsminister-kontoret.»
Etter våpenhvilen?
Hvis og når volden stanser og forhandlingene etter hvert kommer i gang igjen, vil Sharon stå overfor sin vanskeligste utfordring: Hva nå? Først da vil vi få se om taktikkens mester også har en strategi som virker.
Det han sa før valget, er at han går inn for en midlertidig, men forholdsvis langvarig avtale. Det viser seg nemlig at det er umulig å få til en avtale om en varig løsning. Om en slik midlertidig avtale er mulig, gjenstår å se. Først må det i hvert fall bli slutt på volden.
