Hvorfor er det krig?

31.7 kom det en artikkel på Dagbladet, Internett. Den var skrevet av Jan-Erik Smilden og het Israelernes bløff. Den handlet om forhandlingene mellom israelerne og palestinerne på Camp David sommeren 2000. En leser ber oss om å kommentere innholdet.

Denne artikkelen er en gave til deg fra medlemmene i Med Israel for fred (MIFF). Hvis også du blir medlem, kan vi nå ut med sannheten om Israel til enda flere. Er du medlem allerede, håper vi du vil verve en venn nå. Klikk her for å gå til registreringsskjema. Medlemskap er gratis ut året!

Påstandene
Smildens artikkel bygger på en artikkel av Robert Malley, som deltok i Camp David-forhandlingene som spesialrådgiver for Bill Clinton. Denne artikkelen, som stod i The New York Review of Books har skapt debatt i Israel og verden ellers. Den var skrevet sammen med Hussein Agha, som er tidligere rådgiver for Arafat. Smildens hovedpåstand er at når Israel har gitt Arafat hele skylden for at forhandlingene ble mislykket, er det propaganda (“bløff”). Det må minst være en skyldeling mellom PLO-lederen Arafat, Israels daværende statsminister Ehud Barak og president Clinton. Ja, egentlig hadde vel Israel den største skylden.
Når palestinerne ikke godtok det tilbudet de fikk, hadde det bl. a. følgende grunner:

Ehud Barak utsatte gjennomføringen av tidligere inngåtte avtaler, fordi han ville få alt inn i den varige avtalen. Bl. a. lot han være å gi Arafat kontrollen over tre landsbyer nær Jerusalem, slik det var avtalt. Dette økte palestinernes mistro til israelerne generelt og Barak spesielt.
Det israelerne kom med på Camp David, var ikke ferdig utarbeidde forslag. Det dreide seg om skisser. I begynnelsen sa israelerne at dette var deres endelige tilbud, men siden endret de standpunkt en rekke ganger. Til slutt var det ikke klart for noen hvor langt israelerne egentlig var villige til å gå.

Palestinerne oppfattet ikke Israels tilbud som “generøst”. For dem er det ikke snakk om å “få”, men om å “få tilbake” det som selvsagt er deres.

Ifølge palestinerne var det langt fra at Israel tilbød over 90 % av Vestbredden, slik vi er blitt fortalt. Robert Fisk, Midtøsten-korrespondent i den britiske avisen The Independent, har regnet ut at palestinerne ville ha fått 46 % av Vestbredden til rådighet hvis de hadde godtatt Baraks tilbud. Forskjellen skyldes at Fisk regner Øst-Jerusalem som en del av Vestbredden, at Israel ville lease bosetnings-områder og grenseområder mot Jordan i 25 år (dette området regner israelerne med som innrømmelse, men ikke palestinerne), og at han har regnet med en israelsk buffersone rundt de palestinske områdene.
FNs spesialutsending, Terje Rød-Larsen, støtter Malleys framstilling i et intervju i New York Times, og mener at begge parter må ta sin del av skylden for fiaskoen.

Så langt et referat av Malleys synspunkter, slik de er gjengitt i artikkelen i Dagbladet. Fra andre kilder vet vi også at palestinerne reagerte sterkt på veiene. Israelerne ville beholde veier som skar seg gjennom landskapet på en slik måte at det palestinske området ble delt i enklaver.

Videre forhandlinger
I artikkelen i Dagbladet finner jeg ikke noe om at prosessen gikk videre etter at Camp David-forhandlingene i første omgang var avsluttet. Først fortsatte den fram til slutten av september, da intifadaen brøt løs. Deretter fortsatte den helt til president Clinton gikk av i januar. Hele tiden var utviklingen at palestinerne fikk tilbud om mer og mer.
I løpet av denne tiden ble det klart for et stort flertall av de israelske jødene (også mange som tidligere hadde tilhørt venstresiden) at palestinerne ikke vil gå med på en fred som vil føre til at det etterpå finnes en uavhengig stat med et jødisk flertall, uansett grenser. La oss se litt på de ulike saksfeltene.

Skrittvis eller total-løsning?
Oslo-prosessen er basert på en trinnvis tilnærming. Det vil si at begge parter skulle gi litt hver slik at de kom nærmere hverandre, og så skulle de fortsette med det til det var mulig med en varig løsning.
Tidligere statsminister Ehud Barak var skeptisk til dette. Grunnen var at formelen ikke fungerte: Mens Israel gjennomførte i det minste en del av sine innrømmelser, så palestinerne ganske enkelt bort fra sine: Nesten ingen ulovlige våpen ble inndradd og terror-militser ble ikke avvæpnet. Stoff som fremmer hat ble ikke fjernet fra TV, skoler og moskeer. Terror ble ikke seriøst straffet. Det var etter hvert ikke noe skikkelig samarbeid om sikkerhet. – På disse feltene gjorde palestinerne sine “innrømmelser” i alle forhandlingsrundene, de samme “innrømmelsene” hver gang.

Dette blir kalt “salami-taktikk”: Israel gir mer og mer, og gir samtidig bort sine forhandlingskort. For etter hvert som palestinerne får mer og mer uten å gi noe tilbake, står Israel svakere og svakere i forhandlingene. Barak ønsket å stoppe dette. Han ønsket å få en samlet, varig avtale hvor begge parter måtte gjøre innrømmelser, og som begge parter kan leve med i lengden.

Nedenfor er Clintons siste forslag, som Israel stort sett sa ja til, og som palestinerne stort sett avviste.

Clintons siste forslag
Landområder: Palestinerne skal ha hele Gaza. På Vestbredden skal Israel beholde de områdene hvor det er mest jødiske bosettere, 4-6 % av Vestbredden. Palestinerne skal få områder i Israel (ved Gaza) til erstatning for de områdene av Vestbredden som Israel skulle beholde. Netto skal palestinerne ha mer enn 95 % av Vestbredden (ikke medregnet de jødiske bydelene i Øst-Jerusalem).
Israelerne skal kontrollere veier mellom “sine” områder. De vil også ha en vei fra Ma’ale Adumim til Dødehavet. Palestinerne skal ha en åpen vei gjennom Israel mellom Vestbredden og Gaza.

Sikkerhet: Bortsett fra de små justeringene som er nevnt, skal den palestinske staten ha grensen fra før 1967. Israels sikkerhet skal garanteres av en internasjonal styrke som ikke kan fjernes uten at begge parter blir enige i det.
Israel skal kontrollere deler av Jordan-dalen i 3 år, og ha stasjoner for tidlig varsling i 10 år. Dessuten skal Israel kunne ha militære lagre flere steder på Vestbredden. I tilfelle en krigssituasjon skal Israel kunne sende inn tropper. Den internasjonale styrken (hvor det også skal være et israelsk element) skal bl. a. sørge for at den palestinske staten ikke har militære styrker. Etter 10 år er altså israelsk kontroll slutt.

Jerusalem: I prinsippet skal jødiske bydeler høre under Israel, bydeler med arabisk befolkning under den palestinske staten. Israel skal kontrollere det jødiske kvarteret og Vestmuren, samt Oljeberget. Palestinerne skal ha full suverenitet over Tempelplassen, men et internasjonalt organ skal sørge for at jødiske rettigheter til de arkeologiske restene av det første og andre tempelet blir ivaretatt.
Dette siste avviste palestinerne med forakt: Jødene har ingen rettigheter, og det har aldri vært noe tempel der.

Flyktninger: De palestinske flyktningene skal kunne bosette seg i den palestinske staten, inkludert de områdene som blir overtatt av selve staten Israel. De skal også kunne bosette seg i andre land, inkludert Israel. Men disse landene (inkludert Israel) skal selv kunne bestemme hvor mange flyktninger de vil ta imot. Israel skal anerkjenne et moralsk ansvar for flyktningene, og delta i arbeidet med å normalisere forholdene for dem.

Dette avviste palestinerne totalt. De forlanger rett for alle flyktningene og deres etterkommere til å flytte til selve Israel, og få tilbake sine eiendommer der. (Dette uten hensyn til at det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel, og at det var en befolkningsutveksling.

Hva mer skrev Malley-Agha?
Det er nok ikke mange som vil benekte at også Barak gjorde feil på Camp David. Ifølge artikkelen i Dagbladet har Rød-Larsen sagt at i så komplekse forhandlinger kan ikke partene unngå å begå feil.

Spørsmålet er om Baraks feil er nok til å forklare bruddet. Med andre ord: Dersom Barak hadde gjort alt riktig, ville det da ha blitt en løsning? Eller er det umulig med en løsning som palestinerne kan godta, og som samtidig sikrer Israel en rimelig mulighet for å overleve som stat?

Shlomo Avineri er professor i politisk vitenskap på Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Han tilhører venstresiden i Israel. Han gjengir følgende punkter fra Malleys artikkel (fritt gjengitt):
Arafat ønsket ikke denne forhandlingsrunden. Og da han gikk med på den, var han “mer innstilt på å overleve enn på å nyte godt av den”. Med andre ord: Han hadde bestemt seg for å ikke inngå noen varig avtale.

Malley-Agha karakteriserer selv den palestinske delegasjonens interne mekanismer (forholdet mellom deltakerne) slik at de gjorde det “praktisk talt umulig å gjennomføre slike byttehandler som et kompromiss uunngåelig medfører”.

Ifølge Malley-Agha koker det hele ned til at Arafat ikke var interessert i en løsning som Israel kan leve med. Ingen av Baraks innrømmelser gikk langt nok fordi, når det kommer til stykket, var palestinerne “villig til å godta Israels eksistens, men ikke dets moralske legitimitet”.

Dette er kjernen i saken, og den egentlige grunnen til at palestinerne “insisterer på … flyktningenes rett til å vende tilbake til hjemmene de mistet i 1948” og at de insisterte på full suverenitet over Tempelfjellet: “avtalen måtte gi dem suverenitet, ellers ville det ikke bli noen avtale”. [Det er en suverenitet som brukes til å benekte at det jødiske folket har noen som helst tilknytning til Tempelfjellet og som vil stenge det fullstendig ute.]

Konklusjon: Dersom vi ser perioden fra Camp David-forhandlingene startet sommeren 2000 til Clinton gikk av som president i januar 2001, er det klart at Arafat ikke ville godta en fred som fortjener navnet, en fred som gjør det mulig for jødene å ha sin stat.

Det avgjørende for mange israelere er kravet om at flyktningene fra 1948 fritt skal kunne vende tilbake til sine hjem i Israel. Når dette er et ufravikelig krav, er det ikke egentlig noe å forhandle om. Kravet om total palestinsk kontroll over Tempelplassen, uten noen form for deling, virket også sterkt på mange.

Sommeren og høsten 2000 var et stort flertall i Israel villige til å gi meget omfattende innrømmelser. Hadde det dreid seg utelukkende om landområder, ville de trolig ha gått enda lenger. Men bare i bytte for en varig fred. Skal det være krig, må Israel tenke først og fremst på sin sikkerhet.

Forrige artikkelSHARON: Jeg er ikke optimistisk
Neste artikkelNei til antisemittisme
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -