Sharon-regjeringens vedtak om å sette ut anbud på 700 nye boligenheter på Vestbredden er uklokt, på et meget uheldig tidspunkt og dumdristig. I en situasjon hvor volden er kommet ut av kontroll og frykten for terror øker, kan en slik plan bare kaste olje på ilden.
Som man kunne vente, er det kommet hard fordømmelse fra utlandet. Alle EU-statene har tatt avstand fra dette. Til og med Bush-administrasjonen, som ellers har vært forsiktig med å kritisere Israel, har kalt dette en provokasjon. Det palestinske styret bruker det til å ta til orde for internasjonal overvåking. Det er også delte meninger i regjeringen om dette.
Det var boligminister Nathan Sharansky som tok initiativet til dette prosjektet. Chazan tror at han gjorde det for å signalisere at Israel vil beholde kontrollen over bosetningene. Det er i så fall det samme som å sette en bom for framgang som kan lindre dagens vanskelige situasjon.
I retningslinjene som ble vedtatt for denne regjeringen (som Chazans parti står utenfor), står det at det ikke skal bygges nye bosetninger på Vestbredden og i Gaza. Å bygge nye boligområder, noen ganger et stykke unna de tidligere områdene, og si at det ikke er nye bosetninger (bare er utvidelse av de gamle), er i beste fall å tøye sannheten. Det er å støtte bosetning under en annen overskrift.
Å kalle det ”naturlig vekst” er også lite overbevisende. På grunn av situasjonen står det minst 9.000 tomme boliger på Vestbredden og Gaza. De som vil flytte vekk, finner ikke kjøpere. Det skulle være helt unødvendig å bygge nye boliger i denne situasjonen. Dersom det er noen naturlig vekst i befolkningen, kan den flytte inn i de boligene som står der allerede.
Sharon sier at han fortsetter sin forgjengers politikk. Og det er riktig at alle israelske regjeringer har støttet bosetninger ved direkte økonomisk støtte, skattelette og med hjelp til vakthold og beskyttelse. Under Netanyahu ble 42 nye bosetninger opprettet. Det siste året under Barak ble det bygd over 2.000 hus i bosetninger.
Men at tidligere regjeringer har gjort dette, er ingen grunn til å fortsette. Det gjelder særlig ikke nå, når alle bosetningene risikerer å bli beskutt av palestinere. De fleste bosetningene er i dag en sikkerhetsrisiko av verste grad.
Det har aldri vært enighet om bosetningene blant de israelske jødene. De er tvert imot den saken som setter dypere og skarpere skiller enn noen annen. Det er heller ikke enighet blant jødene i Israel om å bygge i de områdene som man regner med vil bli beholdt av Israel.
Bosetninger ble opprettet, og nå utvidet, av tre grunner: For det første å bidra til å oppfylle visjonen om et ”Stor-Israel” ut fra religiøse og nasjonale ideologier. For det andre for å skille mellom palestinske befolkningsområder og hindre at palestinerne får kontrollere et sammenhengende område på Vestbredden og i Gaza. For det tredje er det noen som bruker bosetningene for å forhindre en levedyktig fredsavtale.
[Chazan nevner ikke den fjerde grunnen, som har vært viktig for en del bosetningers vedkommende: Militær sikkerhet, å bidra til at israelske styrker kan komme fram til og holde stillinger som er viktige i tilfelle av et stor-angrep fra øst. Det gjelder særlig bosetningene i Jordan-dalen, men også noen andre.]
Mer enn noen gang før er bosetningene i dag en militær, økonomisk, politisk og moralsk belastning. I stedet for å forsterke dem, bør regjeringen være ærlig med seg selv og befolkningen og innrømme at de fleste, om ikke alle, bosetningene vil en gang bli avviklet.
Hvis regjeringen vil gjøre noe som kan øke mulighetene for fred, bør den bestemme seg for å fjerne den lille og fanatisk provoserende jødiske bosetningen i Hebron. Det ville kunne være begynnelsen på å få til en forståelse mellom Israel og naboene, med håp om en levelig framtid for alle.
