En norsk journalists syn på intifadaen

3. september hadde vi i MIFF Stavanger gleden av å ha Peter Beck på besøk. Han holdt et meget interessant og opplysende foredrag for oss. Det følgende er et fritt referat av det han sa. Det bygger på notater som ble gjort underveis.
 Etter valget 13. september 2021 får Norge det mest anti-israelske Stortinget noensinne. 
 For å fremme Israels sak ➡️ klikk her for å bli medlem i Med Israel for fred (MIFF) nå ⬅️

Dette blir ikke så mye et foredrag i vanlig forstand som en samling inntrykk. Jeg har nylig avsluttet ca. 3 år i Midtøsten. Til sammen har jeg arbeidet der 7-8 år som journalist for Aftenposten.

Hamas og Fatah
Hvordan ser palestinerne på staten Israel og muligheten for en framtidig sameksistens? Jeg vil sitere en av toppene i Hamas, Mahmoud Zahar. Jeg intervjuet ham og spurte ham: “Hvor mye land bør israelerne gi for å få fred med den palestinske staten?” Han lo og sa: “De kan gi oss en kvadratmeter eller hva som helst. Vi kommer til å ta alt likevel.”

Dette sier Hamas rett ut. Fatah sier ikke det. Men slik jeg ser det, er begge gruppene enige om målet. Ulikhetene er bare i synet på metoden og tempoet. Fatah sier: Gi oss Vestbredden og Gaza. De sier ikke “foreløpig”, men det er det de mener.

I et leserbrev i Jerusalem Post nylig stod det: 6 millioner jøder ble drept i Holocaust, og nå er snart 6 millioner til truet av tilintetgjørelse. – Jødene i Israel føler seg mer og mer med ryggen mot havet. De føler av de kjemper for sin eksistens.
En leder i Hamas fortalte at i år 2006 vil det ikke lenger være noe Israel. Det har en imam funnet ut i Koranen.

I palestinske skolebøker framgår tydelig at de ikke legger opp til sameksistens. Tidligere brukte palestinerne skolebøker fra arabiske land. Nå har de laget egne bøker, foreløpig for tre klassetrinn. I disse bøkene er det anti-jødiske godset ført videre, i noe forsiktigere former.

Geriljakrig?
Israel er sterk militært. Men i en gerilja-krig vil Arafats 40-50.000 milits-soldater stille sterkt. En slik krig kan bli aktuelt.

Alle sier, både palestinere og israelere: På palestinsk side finnes det mye våpen som ennå ikke er tatt i bruk. Arafat har holdt tilbake sine beste kampstyrker, som har trening fra Libanon. Jeg har med egne øyne sett lagre av bakke-til-bakke-raketter. Stinger-raketter, som er effektive mot fly og kamphelikoptre, skal ifølge pålitelige kilder også finnes i arsenalet. Palestinerne lager landminer. Deres øvelser i avsidesliggende strøk i Gaza baserer seg ikke bare på gerilja-krigføring, men rene militære operasjoner i begrenset skala.

Israel har planer klare om å gå inn i de palestinske områdene og “ødelegge den militære infrastrukturen”. Ifølge denne planen skal det ikke ta mer enn én uke. Men alt tyder på at en slik operasjon vil koste mange liv, også mange israelske.

Kan Arafat stanse volden?
Kan Arafat stanse hvis han vil? I perioder var jeg mer på Vestbredden og Gaza enn i Jerusalem. Jeg er ikke i tvil om at Arafat kan stanse all vold på maksimum en uke. Han trenger disse dagene fordi noen arbeider på egenhånd og kanskje ikke får beskjeder umiddelbart. En av måtene Arafat kan bruke, er å bruke sin mektige milits på 40-50.000 mann. Han har en god etterretningstjeneste. Hans etterretningsledere har veldig god kontroll.

Men Arafat kan stanse volden på en annen måte også. Det Hamas frykter mest, er ikke å bli kastet i fengsel. Ulike Hamas-ledere blir stadig kastet i fengsel, som regel for ca. 14 dager. Arafats mektigste våpen er at han kan overta Hamas’ sykehus, klinikker osv., hele deres velferdssystem. Hamas’ politiske innflytelse er basert på dette systemet. Arafat kan nasjonalisere det. Hamas har ingen realistisk mulighet for å lage en virkelig borgerkrig. Deres tilslutning ligger på bare 15-18 %.

Jeg snakket med Salah Tarif. Han er druser og israelsk minister. Han har god kontakt med Arafat. Han fortalte at Arafat ser seg selv som palestinernes Ben-Gurion. Han vil ikke ha en stat ved avtale. Den skal bli født med “blod, ild og kamp”. Sallah Tarif sa til Arafat at det er nå en annen tid enn i 1948. Men Arafat er fiksert på et slikt bilde, og enser ikke om det koster 5-10-20 tusen palestinske liv.

Manglende ytringsfrihet
Blant palestinerne går det et utall av vitser om Arafat. En av dem er slik: En palestiner spør en annen: “Kan Arafat stanse volden hvis han vil?” Svar: “Er du dum? Han kan ikke stanse skjelvingen i leppen sin en gang.” – Slike vitser fortelles svært forsiktig. Hvis Arafats mektige sikkerhetsorganisasjoner får snusen i at de er sagt, kan det bli farlig for vitsefortelleren.

Jeg laget en reportasje om palestinske TV- og radiostasjoner. Noen sender bare musikk. Noen sender filmer, uten hensyn til copyright. En radiostasjon intervjuet vinteren 1999 (som var ekstra kald) den ansvarshavende for e-verket i Ramallah. Han beklaget utkoplinger av strøm pga. overbelastning på det palestinske nettet. Dagen etter ble radiostasjonen stengt, og E-verk-direktøren tatt under behandling en ukes tid. (De som fremdeles kan gå på to bein etter en slik “behandling”, har i hvert fall oppfattet “advarselen”.) Ved å fortelle noe slikt, hadde han rakket ned på den palestinske ledelsen og deres ære. Han hadde beskyldt dem for ikke å klare å forsyne befolkningen med strøm.

Palestinske lærere har hatt en forsiktig aksjon gående for høyere lønn. Det er ikke streik, men de har nektet visse typer overtid og annet arbeid utenom vanlig undervisning. Lederen av aksjonen fikk “behandling” i noen uker.
Det regimet som kommer i den eventuelle palestinske staten, blir trolig minst like despotisk som Syria/Irak, i hvert fall minst like despotisk som i Egypt.

Igjen en palestinsk vits: På alle palestinske kontorer er det bilde av Arafat. En palestinsk mann kom inn på et offentlig kontor, han leide på sin lille sønn. Gutten peker på bildet av Arafat og sier: “Far, far, der er den mannen som du forbanner hver eneste morgen.” Faren slipper sønnen, hopper til siden og sier: “Hvem er det som eier den gutten?”
Kritikk av regimet tåles ikke, i hvert fall ikke alvorlig kritikk. Og kritiserer man rais, president Arafat, er det jevngodt med blasfemi.

Tempelplassen
Jeg snakket med stormuftien av Jerusalem. Han er innsatt av Arafat og har kontor på Tempelplassen. Jeg var hjemme hos ham. Han er en god og snill mann, hevdes det. Han er helt sikker på at noe Tempel har jødene aldri hatt. Og skulle de mot formodning ha hatt det, var det i hvert fall ikke på Tempelplassen. Jeg spurte: “Hva med alle ruinrestene utenfor gamlebyens murer fra utgravingen under Al Aqsa?” Svar: “Det er oppspinn og tull fra israelske arkeologer.”

Uløselig
Hvem skal ha Tempelplassen? Hva skal man gjøre med 2,5-3 mill palestinske flyktninger? Enkelte ting synes for meg nokså uløselige. Det virker umulig med noe kompromiss. Den ene parten må få alt, og det vil den andre ikke godta.

Jeg var antakelig den siste journalisten som snakket med Ben-Gurion. Jeg spurte hva jødene bør gi tilbake for å få fred. Han svarte at det viktigste er fred, ikke hva vi gir. Men han sa: “Aldri Jerusalem, aldri Golan.” Da vi skulle skilles, sa han: “Hvis det er tale om vår rett mot deres rett, så velger jeg vår rett.”
Det går ikke an i enhver sammenheng å dele likt.

Flyktningene
La oss si at Israel gikk med på å la alle flyktningene komme tilbake til Vestbredden/Gaza. Om bare 500.000 av dem ville komme tilbake til de palestinske områdene, ville økonomien der gå i fullstendig oppløsning. Arafat frykter de palestinske flyktningene mer enn noen. Jeg har snakket med dem i Libanon, Jordan, Syria – mange av dem hater Arafat. Han har ikke gjort noe for dem de siste 15 årene, ikke sendt en krone på 10 år.
Men Arafat har lovet alle flyktningene Vestbredden, Øst-Jerusalem, Gaza og Tempelplassen. Det venter de på og tror på.

Etter Arafat
Hva vil skje hvis Arafat dør i morgen? Spekulasjonene går hele tiden. Palestinske grupperinger forbereder dette, men ulike grupper har ulike oppfatninger. Jeg frykter at en av sikkerhetssjefene vil overta makten. Mohammad Dahlan i Gaza står trolig sterkest. Det kan oppstå maktkamp mellom ham og Jibril Rajoub, sikkerhetssjefen på Vestbredden. Det kan også bli troika av yngre palestinere fra Vestbredden. Hanan Ashrawi med en intellektuell gruppe er også i posisjon, men de har liten politisk støtte.

Det finnes jo et palestinsk parlament som ble valgt i 1995. Det sitter ennå, selv om valgperioden er overskredet. På spørsmål om det ikke bør bli nytt valg, svarer Arafat det samme som han svarer på all kritikk: “Vi er i en unntakssituasjon.” Så valg kan ikke foretas nå. Det er også det han sier for å rettferdiggjøre hardhendte tiltak med tortur, at de skyter “medløpere” osv.

Arafat har et stort beløp på sin personlige konto i Bank Leumi i Tel Aviv, penger som israelerne har refundert av avgifter og toll. PLO har dessuten store eiendeler flere steder i verden, blant annet i Sør-Afrika.

Henrettelser
Israel henretter palestinske ledere. Det hevdes at 40 palestinske ledere er henrettet. Jeg tror jeg har intervjuet 15 av dem. De er nesten uten unntak sprunget ut fra Arafats egen Fatah, Tanzim. Ordet betyr bare “organisasjon”, men Tanzim er en godt væpnet milits. Mange av lederne er folk som har stått bak selvmordsaksjoner, ikke minst angrep på israelske bosettere og israelere på veiene, mot Gilo fra Beit Jala. Det er folk som det er hevet over enhver tvil har stått som ledere for disse angrepene.

Til å begynne med slo Israel tilbake med tungt skyts mot to-tre hus, drepte noen som skjøt og noen tilfeldige. Det ble en enorm kritikk mot dette. Så tok Israel ut enkeltpersoner som man visste stod bak. Nå spør man: Hvorfor henretter israelerne disse “politiske lederne”?

Penger til Arafat
Terje Rød -Larsen er ikke lenger Norges representant, men FNs visegeneralsekretær. Norge er langt på vei ute av Midtøsten med hensyn til politisk innflytelse. Vi er stort sett henvist til å gi penger til palestinerne. Rød-Larsens innflytelse er sterkt svekket etter at Sharon kom til makten, han hadde helst kontakter med Arbeiderpartiet.

Pengene strømmer fra Norge, men mange andre land har skrudd igjen. Norske politikere sier: “Vi vet om korrupsjonen. Men hvis vi stanser, går det for alvor utfor stupet”. Arafats maktbase er ikke minst basert på penger, på å belønne eller holde igjen til palestinere. Mange land tør ikke stanse pengestrømmen, de frykter at Arafats regime skal bli erstattet av noe annet som er enda verre eller av totalt anarki.
Man kan se villaene de palestinske lederne har. Israelerne skjøt for noen måneder siden, og traff Rajoubs hus så det fikk mindre skader. De traff litt av 1. og 2. etasje, samt garasjen. Det avslørte et stort boblebadekar og to nye Mercedeser. Ikke minst derfor ble Rajoub rasende. I Storbritannia ble det førstesidestoff i avisene. – Norge oppfyller vår giverkvote og vel så det.

De arabiske land
Arabiske land skulle gi en milliard dollar. Pengene kom aldri. Nå er det tale om 250 millioner over 10 år. Men det er “praktiske vansker” med å overføre pengene. Det finnes ikke ett arabisk land som egentlig vil ha en palestinsk stat eller som liker Arafat. Men det kan de aldri si offentlig.

For få måneder siden tryglet jordanerne Israel om i hvert fall ikke å oppgi Jordan-dalen. De ønsker ikke å ha felles grense med Arafats stat. Syria hater Arafat.
Men araberne er ute etter å svekke Israel. Egypterne har en viss kontroll over Arafat. De er først og fremst interessert i at det ikke blir en akse Amman-Tel Aviv-Ankara, og at den palestinske staten skal slutte seg til den. Det ville true Egypts ledende rolle. Hvert arabisk land spiller en rolle ut fra sine egne interesser.

Israel oppfatter i dag Iran som sin farligste militære fiende. Landet har en voldsom militæroppbygging, raketter som når alle israelske sentra, de lærer opp Hizbollah og lærer opp Hamas i Iran og i Sør-Libanon. Hamas har lagt seg til en gerilja-taktikk som til forveksling ligner Hizbollah. Hizbollah er ikke noen stor styrke, men den vil trekke Israel inn i alvorlige represalier mot Libanon for å få verden til å reagere. Uten dette har Hizbollah ikke noe alibi, for de står relativt svakt politisk. Hizbollah fikk 12 % oppslutning ved siste valg.

Avstengning av palestinske byer/landsbyer
Det sies at Israel legger en “jernring” rundt de palestinske byene og landsbyene. Jeg har jobbet over hele Vestbredden. Til slutt hadde jeg mitt eget kart over hele området. Jeg kunne kjøre med min bil inn og ut av hvilken som helst by og de fleste landsbyene. Israelerne vet det, men ønsker ikke å kvele enhver bevegelse fordi de ikke vil ha en eksplosjon blant befolkningen. De kontrollerer trafikken på asfaltveiene. De ser bilene som kjører på grusveiene, men lar dem bare passere. Min fotograf fra Ramallah jobber også for AP i sentrum av Vest-Jerusalem, og han kommer fram til jobb hver dag. Jeg hadde hele tiden en palestinsk kvinne fra Betlehem som hushjelp hver dag, også under de verste avstengningene. Og når det av og til skjer at palestinerne ikke kan kjøre inn i Israel, kan de i hvert fall som oftest gå. Avstandene er små i dette området.

Det sies at israelerne sulter ut palestinerne. Enkelte har uten tvil store problemer. Men reiser vi til en hvilken som helst palestinsk by, er butikkene fulle av hva som helst. De som lider, er de som jobbet i Israel. Det var 120.000 mennesker, mange med 5-6-7 barn. De har ikke penger. De overlever fordi storfamilien støtter dem med lån, hjelp m.m. Men det nærmer seg en eller annen form for eksplosjon. Og mange lurer seg til Israel og jobber videre, så situasjonen er ikke så svart som noen vil ha det til. At områdene er “avstengt og sultes ut” er en stor overdrivelse.

Boikott
Det var en kampanje i de palestinske byene: Ut med alle israelske varer fra palestinske butikker. Israelske produkter ble kastet ut av butikker med stor TV-dekning. På to måneder skulle alt bort unntatt helt spesielle ting som melk, som ikke er så lett å importere fra fjernere land.
Men i dag er nesten alt tilbake i butikkene. Det gikk ikke å importere fra Tyrkia, arabiske land m.m. Alt er tilbake ved det gamle.
Folket er fattigere, de rike er blitt rikere.
I dag er trafikken til mange landsbyer kontrollert, men ingen er avsperret.

Hat
Hvorfor er palestinere flest så hatske mot Israel? Når vi snakker med menige palestinere, er de resignerte. De er blitt fortalt, og mener å ha erfart, at det ikke finnes noe alternativ til krig mot jødene. Nå må løpet kjøres til ende. Så enkel er situasjonen for dem. Stanser de nå, vil Sharon ikke gi dem en kvadratmeter. Fortsetter de, vil de få Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem, i hvert fall.

Utsikter
Arafat inngikk 22 våpenhviler i Jordan før han ble kastet ut av landet i 1970. Det blir nok våpenhvile, kanskje til og med forhandlinger. Men jeg tror at den korte, relativt fredelige perioden vil bli erstattet av en ny voldsbølge.

Hva er den verste utsikten, worst case? Arafat kan kanskje trekke Midtøsten inn i en regional krig. I Jordan er 60-70 % av innbyggerne palestinere. Det er voldsomme demonstrasjoner der for å bryte fredsavtalen. Jeg har snakket med kong Abdullah. Han forsøker utvilsomt å få Israel til å dempe seg for at han selv skal kunne holde lokket på den kokende, palestinske gryten i Jordan. Han er redd for å bli tvunget til å tillate geriljakrig fra Jordan.

Libanon
Libaneserne ber om at Hizbollah ikke skyter mot Israel, slik at Israel ødelegger infrastrukturen igjen. Men det er Syria som avgjør. Hizbollah har akkurat nå grønt lys fra syrerne til å angripe israelske soldater, men ikke ramme israelske sivile.

I en lengde av ca. 3 km er det ikke noe gjerde mellom Israel og Libanon. Av sikkerhetsmessige og terrengmessig årsak er gjerde umulig. Hizbollah ligger i høyden og kan se hver eneste israeler. Israelerne har ordre: Skyt for å drepe ved enhver bevegelse fra Libanon.

Palestinerne angriper først
Jeg har ikke opplevet ennå at israelerne har angrepet først (ved Rafah, Ramallah eller hvor som helst). Det innrømmer palestinerne også. Men når Israel slår til, er det mye lettere å lage PR over det, fordi de slår så ødeleggende. Israel bruker massiv styrke for ikke å risikere egne liv.

Verdens holdning
Jøder er relativt populære i Vest-Europa så lenge de er enkeltpersoner. Men det kan se ut som om man ikke er helt glad i mange jøder som er sterke. Hvordan verden kan bringes til å forstå at Israel slåss for sin eksistens, er ikke lett å vite. For bildet er en israelsk Goliat som slåss mot de stakkars steinkastende palestinerne.
I vide kretser er det en anerkjent “sannhet” at sionisme er rasisme. Det er vel bare USAs holdning som hindret FN-konferansen i Durban fra å vedta noe slikt.

“Rett til å vende tilbake”
Arabiske ledere sier offisielt at de støtter det. Uoffisielt vet de at det ikke er aktuelt. Men det er et kjempekort for dem.
Jeg besøkte Ein Hilweh i Libanon, den største palestinske flyktningeleiren. Den vanlige flyktningen tror at de skal hjem til sine byer og landsbyer. De tror det fullt og fast. For dem er det bare et tidsspørsmål. Noen har nøklene til husene sine i Haifa, Akko, osv.
Libaneserne sier: Hvis ikke disse fordømte palestinerne kommer seg ut, alle sammen, kommer vi til å provosere fram en krig og kaste dem ut.
Det er ikke en homogen masse flyktninger. Leirene er delt opp i sektorer, geografisk, mellom de som støtter ulike retninger (Fatah, Hamas, m.m.), med spenning mellom dem.

Orient House
Alle norske journalister som kommer til Jerusalem, bor på et hotell som ligger like ved Orient House. Det var i praksis det palestinske utenriksdepartementet. Husseini var en slags minister for Jerusalem, og tilrettelegger av palestinsk utenrikspolitikk mot utlendinger som besøkte Jerusalem. De kom og gikk åpenlyst. Det var Arafats forlengede arm et steinkast fra Vest-Jerusalem. Det har vært et torn i siden på israelerne hele tiden.
Palestinerne ble overrasket ved at israelerne stengte Orient House. Men det betyr ikke så mye, bortsett fra for Arafats ære.

Irak, Jordan, Syria
Jordans store tragedie er at det er mange ulver i deres bakgård. De er truet fra alle kanter. I 1970 så jeg at kong Hussein slo ned på palestinerne. Syrerne ville ta deler av Jordan. Israel marsjerte veldig synlig opp i nord for å si til syrerne: En halv kilometer til, så angriper vi. Syrerne trakk seg tilbake.
Syria og Irak er begge store trusler mot Jordan. Jordans livsforsikring hviler på ett faktum, nemlig en ikke-angrepspakt med Israel. Der står det at hvis en fremmed krigsmakt forsøker å angripe Jordan, har Israel rett til preventivt angrep. Det redder Jordan i dag. Ellers hviler det jordanske kongedømmet på de trofaste beduinene rundt det hashemittiske kongedømmet.
Irak har en rekke ganger sendt små styrker over grensen for å minne om ikke å svikte dem for mye.

USA
USA ser ut til å følge den politikken Bush-regjeringen lanserte, og som Israel liker: De vil ikke gå inn og presse. Israel utsettes for amerikansk press, men i all stillhet. F. eks. om ikke å bruke F-16-fly, men heller kamphelikoptre.

Arafats styrker
Hvor godt er Arafats 40-50.000 “politifolk” organisert? – Hamas har ingen milits. Ca. 20.000 PLO-soldater er oppsatt og organisert og trent som en rent militær styrke mht utstyr, samband m.m. De har høyst sannsynlig tyngre våpen på lur. De har definitivt anti-tank-våpen, Stinger-raketter m.m.
De har pansrede personellkjøretøyer, men ikke stridsvogner. Tanks lar seg neppe smugle inn.
De får våpen gjenom tunneller fra Egypt til Gaza og sjøveien fra Libanon.

En vane
Jeg bodde nær Gilo, lyden fra skytingen overdøvet ofte talen på TV. Men det er merkverdig hvor fort man venner seg til det. Man forsøkte først å gjøre noen vrier, ikke ta bussen osv. Men etter hvert levde de fleste normalt. Man venner seg til det.
I Israel er man igjen opptatt av økonomi, eiendomsprisene m.m.

Sunnanå
Det har vært intervjuer med Lars Sigurd Sunnanå. Han sier at for en gjennomsnittsnordmann tar det 3 dager å bli anti-israelsk, i Gaza bare en dag.

Hvor bor Sunnanå? Han bosatte seg i Amman. Det gir ingen sterk israelsk påvirkning. Usedvanlig rask ble han ganske forståelsesfull for det arabiske synet.

Bor du i Betlehem eller Gaza og snakker med Fatah, Hamas eller Norsk Folkehjelp for den saks skyld, tar det ikke lang tid. Det kan gå fort.
Men mange av dem er likevel egentlig klar over den virkelige situasjonen.

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Forrige artikkelForberedt på det verste
Neste artikkelEtter drap i Jerusalem
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise