Valget stod mellom forsvarsminister Binyamin Ben-Eliezer og Avraham Burg, som er Israels «stortingspresident». Vinneren av primærvalget skulle bli leder for det israelske Arbeiderpartiet.
Valget vakte liten oppmerksomhet i Israel. En grunn var det generelle voldsnivået, med stadige terrorepisoder, som tar mye oppmerksomhet. For det andre var det få som hadde noe særlig tiltro til noen av kandidatene. Blant annet lot halvparten av Arbeiderpartiets medlemmer i Knesset være å ta standpunkt for noen av dem. Mange mente at valget kom for tidlig, før de ulike kandidatene (også andre enn de to) fikk markert seg tydelig nok til å vise sine egenskaper som leder og eventuell statsminister.
Det at Arbeiderpartiet sitter i en regjering som uansett blir ledet av Ariel Sharon fra Likud-partiet, bidrar også til å gjøre det forholdsvis uinteressant hvem som leder det største partiet på venstresiden.
Kandidatene
Avraham Burg er 46 år gammel. Han er ortodoks jøde, og går med kippa. Hans far var Josef Burg, i mange år leder av NRP (det nasjonalreligiøse partiet). Avraham Burg var med i Libanon-krigen i 1982 som fallskjermoffiser. Siden gikk han inn i Fred Nå-bevegelsen, og er regnet for å tilhøre venstresiden i Israel. Han framstiller seg som en brobygger mellom religiøse og sekulære og mellom jøder og arabere. Men mange tviler på at han har de egenskapene som skal til for å gjennomføre noe slikt. Mange snakker om hans enorme «ego».
Binyamin Ben-Eliezer har bakgrunn i militæret. Han bor i et middelklassestrøk og er en hyggelig kar. Han ledet kampen for å gjøre Ezer Weizman til president. I 1992 ledet han Rabins valgkamp. Han ble boligminister i Rabin-regjeringen. Han bidro til regjeringens image av å vende seg bort fra nasjonalistisk ideologi til å være mest opptatt av livskvalitet. Han støttet Oslo-prosessen, men gav uttrykk for en viss skepsis. Da intifadaen begynte høsten 2000, var han den første ledende Arbeiderparti-mann som offisielt tok avstand fra Oslo-prosessen. Han sa at Israel ikke lenger er i en fredsprosess, men i en åpen kamp.
Skandalevalg
I USA blir det også holdt primærvalg, dvs. at alle medlemmene av de to store partiene kan delta i et valg for å avgjøre hvem som skal være sitt partis presidentkandidat. Men der er det et ordentlig system. Staten kontrollerer at man er registrert, og kan stemme, bare ett sted.
I Israel er det ingen nøytral instans som kontrollerer. Både i Arbeiderpartiet og andre partier kjenner man til folk som er registrert uten at de vet det, og andre stemmer i deres navn. Noen registrerer seg i partier de ellers ikke støtter for å få valgt bestemte kandidater. Dagen etter primærvalget melder de seg ut igjen. Falsknerier, triksing bak kullissene, hestehandler som ikke tåler dagens lys – slikt er ikke noe nytt i israelsk politikk. Det har vært tilfeller av slikt i alle partier – unntatt partier som det religiøse partiet Shas, hvor den åndelige lederen (rabbi Ovadia Yosef) foretar alle utnevnelsene selv. Arabere, drusere, jøder av alle slag (europeiske og orientalske, veteraner og nye innvandrere) har vært med på den slags.
Det siste primærvalget i Arbeiderpartiet ser ut til å ha vært det verste noensinne. Jerusalem Post sier i en leder (7.9) det er rimelig å spørre om man kan stole på at et parti som ikke kan gjennomføre et skikkelig valg internt, kan styre landet.
De uoffisielle tallene viste at Avraham Burg fikk 50,1 % av stemmene (ca. 1000 stemmer mer enn konkurrenten). Binyamin Ben-Eliezer fikk 48,6 %, mens resten var blanke eller ugyldige. Det er uansett oppsiktsvekkende, for noen uker før valget ledet Burg med ca. 30 %. Det er ingen tvil om at Ben-Eliezer hadde en stor framgang i tiden like før primærvalget.
Avraham Burg holdt en tale etter valget hvor han erklærte seg som vinner. Men Ben-Eliezer forlangte at stemmene blir talt på nytt ved 24 valglokaler. De fleste av disse lokalene er i de drusiske områdene. Ben-Eliezer ledet nemlig opptellingen til stemmene fra druser-områdene kom inn. De var i oppsiktsvekkende grad for Burg, og mange antyder sterkt at ikke alt foregikk som det burde. Burg på sin side krevde ny opptelling ved 6 valglokaler, hvor Burg vant mistenkelig stort.
Rettsprosess
Fungerende leder i partiet, generalsekretær Ra’anan Cohen, forsøkte å få til et kompromiss, hvor begge parter fikk velge ut 15 valglokaler hvor stemmene skulle bli talt på nytt. Han foreslo også at de skulle dele lederskapet til neste valg nærmer seg, og så foreta et nytt primærvalg. Ben-Eliezer godtok dette, Burg avslo.
Da gikk saken til Arbeiderpartiets komite for slike stridigheter, en slags intern rett. Den vedtok at det var så mange uavklarte sider ved valget at det må undersøkes ordentlig. Etter hvert er det blitt stilt spørsmål ved det som skjedde i 40-50 valglokaler, ca. 10 % av alle stedene.
Komiteen vil undersøke alle de mange anklagene. Det er mulig at den kandidaten som taper, vil anke, kanskje inn for rettsvesenet. Så det kan gå måneder før lederstriden i Arbeiderpartiet er avgjort. Burg har gitt sine tilhengere beskjed om å oppføre seg korrekt mot Ben-Eliezer (som tross alt er forsvarsminister!) og hans tilhengere.
Begge parter har leid inn framstående jurister.
Virkningen
Generalsekretær Ra’anan Cohen, som har fungert som leder siden Ehud Barak trakk seg etter valgnederlaget i februar, sier at «Arbeiderpartiet har ikke hatt noen formann» i hele denne tiden, og har ikke tatt noen skade av det.
Utenriksminister Shimon Peres er nok glad for at det ikke er valgt noen ny leder. I mellomtiden er han nemlig «Arbeiderpartiets fremste representant» i regjeringen, den mannen statsminister Ariel Sharon først og fremst må forholde seg til. Han var redd for å tape denne posisjonen til den nye lederen.
Stemningen innad i Arbeiderpartiet er enda mer negativ enn tidligere. Det er bitterhet mellom tilhengerne av Burg og Ben-Eliezer. Og de mange som ikke ønsket noen av kandidatene, er blitt enda sterkere i troen på at i hvert fall de ikke er de rette personene.
Den vesle «fredsfløyen» som er igjen, og som fremdeles mener at Oslo-prosessen (eller noe lignende) kan bringe varig fred, kaller Arbeiderpartiet for «Likud B». Men få israelske jøder finner troverdighet i «duenes» oppskrift.
