Men omtrent samtidig ble det åpnet et museum i Berlin. Det presenterer 2000 år med jødisk historie i Tyskland. Berlins jødiske museum er det største og mest moderne i sitt slag i verden.
Like etter Holocaust var Tyskland et forbannet land for jødene. Det ville være vanskelig for dem å tenke seg at det jødiske samfunnet i Tyskland skulle være det som vokser raskest i hele verden (mest på grunn av innvandring fra det tidligere Sovjetunionen), og være på over 100.000 jøder.
I november 1899 skrev Theodor Herzl til den russiske tsaren: «Svaret zionismen gir på det jødiske spørsmålet, er at det gir en mulighet for jødene til å dra. Det vil gjøre at de som ikke kan integreres i samfunnene der de bor, vil bli borte. De som velger å bli igjen, vil da raskere bli fullt assimilert. De vil gå helt opp i flertallsbefolkningen, kanskje skifte religion, og gifte seg med andre. De vil forsvinne, og sammen med dem den onde byrden som både jøder og kristne har måttet bære.»
Herzls spådom om en jødisk stat er blitt oppfylt. Men det er klart at han tok feil mht hvordan det skulle gå med de jødene som ble igjen og samfunnene de bor i. Antisemittismen er ikke borte fra jordens overflate, som konferansen i Durban tydelig viste. Staten Israel, og likeså jødene i diasporaen, blir utsatt for et hat mer intenst enn noen gang siden 2. verdenskrig.
I årene før Holocaust forsøkte mange tyske jøder å unnslippe sin skjebne som jøder, hver på sin måte. Mange valgte emansipasjon – ikke rettigheter og muligheter – som den historiske plattformen for å bli helt integrert i det tyske samfunnet. Som det nye museet i Berlin viser, var det mange suksess-historier. Jødene utgjorde bare 4 % av befolkningen i Berlin før 2. verdenskrig. Men de spilte en fremragende rolle i vitenskapen, litteraturen, teaterlivet og journalistikken i byen. De var godt representert blant dem som fikk Nobelprisen.
Michael Blumenthal er direktør for museet. Han var finansminister i president Clintons amerikanske regjering. Hans familie flyktet i 1939 til Shanghai og derfra til San Francisco i 1947.
Zionistene dro til Palestina. Mange ønsket et Israel som var fritt for alle spor etter religionen og jødedommen fra diasporaen. De snakket om «den nye jøden», og ville at Israel skulle være akkurat som andre land. Da ville jødene bli behandlet som andre.
I dag, når Israel er tilbake til statusen som paria, har de vanskelig for å gi en logisk forklaring på de lovene som gjelder for jøders eksistens i verden.
Men i Tyskland blomstrer jødene igjen. De fleste av dem kommer riktignok fra det tidligere Sovjetunionen, og mange ble oppmerksomme på at de var jøder bare ved tilfeldigheter. Det er derfor mange ulike typer av jødisk identitet blant de tyske jødene.
Intifadaen og FN-konferansen har gjort at mange jøder i Israel har fått sitt billede av at verden hater jøder forsterket, og de vil vende tilbake til den gamle zionismen. Noen blir skremt av dette og frykter at Israel skal bli isolasjonistisk.
Men både i Durban, i Berlin og i Jerusalem kan man se at jødenes liv ikke er «normalt».
Fritt etter en artikkel i Jerusalem Post 9.9.01 av Avi Beker, en av lederne i World Jewish Congress.
