Israelerne mer patriotiske

Yossi Klein Halevi er en mangeårig journalist i Jerusalem Report. I utgaven fra 5.11.01 har han tatt for seg utviklingen i israelernes holdninger siden den andre intifadaen begynte i september 2000 og siden den store terroraksjonen i USA i september 2001. FN-konferansen i Durban, med sin utstrakte antisemittisme, er også en faktor.
ISRAEL ER UNDER ANGREP!

– Konklusjonen er at patriotismen og stoltheten over Israel og zionismen har økt sterkt. Dersom hensikten med intifadaen var å knekke israelerne og få dem til å gå med på hva som helst, er den helt mislykket. Moralen i Israel er i dag meget høy.

Ungdom
Halevi begynte med å oppsøke ungdom, nærmere bestemt i Tel Avivs årlige “Love Parade” etter modell fra Berlin. Men her er det få som går noe særlig nakne, det meste er nokså tamt og forholdsvis skikkelig.
En ung mann delte ut klistremerker med Made in Israel. Mange unge tok imot og tok det på. Han spør en gruppe 17-åringer hvordan de oppfattet at de snart skulle i militæret. (Militærtjenesten er 3-4 år fra det året man fyller 18.) Alle hadde det samme svaret: “Jo tøffere avdeling, jo bedre.”

Dette siste blir bekreftet på annen måte. Avisen Ma’ariv forteller at 61 % av israelerne tror at de har større utholdenhet enn palestinerne. Hæren forteller at kampavdelingene blir oversvømmet av frivillige – mer enn noen gang siden Oslo-prosessen startet. “Jeg burde skrive et takkebrev til Yasser Arafat,” sa en ledende offiser i hæren tørt.
Halevi oppsøkte dem som var mest provoserende kledd, og som man kanskje i utgangspunktet skulle tro hadde andre holdninger. Men alle sammen sa at det som er skjedd det siste året, har økt deres tilknytning til Israel. Alle ungdommene var villige til å snakke med journalisten om slike “tunge” emner, og alle var ivrige etter å få fram budskapet. “Vi er normale mennesker,” sa en, “men vår situasjon er ikke normal. Det foregår en krig noen få kilometer herfra. Jeg er akkurat kommet tilbake fra repetisjonstjeneste i Gaza. Vi er ikke aggressive, vi ønsker ikke å skade noen. Men verden forstår ikke hva vi må leve med her.”

En annen sa: “Israel blir aldri noe normalt land, og jeg er stolt av det. Vi bor i en realitet som er annerledes enn andre lands, i en stat som har sin eksistens konstant truet. Hvis vi ikke beskytter den, er det ingen andre som vil gjøre det. Når jeg nå gjør repetisjonstjeneste, vet jeg at jeg ikke kaster bort tiden, jeg føler meg ikke utnyttet.”

Enheten
Halevi mener, som mange andre, at israelerne står mer samlet enn noen gang siden Jom Kippur-krigen i 1973. I den jødiske delen av Nasaret fant han en blandet gruppe av orientalske og russiske jøder. Alle sa at det siste årets begivenheter har økt deres motivasjon for å gjøre militærtjeneste. Ei jente sa at hun har satt seg som mål å bli den første kvinnelige stabssjefen. Alle var stolte over å være zionister, som de definerer som “å elske sitt land”, “å gjøre alt jeg kan for landet”, “å være forent”. Før intifadaen var ordet i ferd med å bli et slags skjellsord, som skildret noe gammeldags. Nå er det et samleord for det positive.

Striden mellom religiøse og sekulære, som var meget viktig før intifadaen, spiller nå en langt mer beskjeden rolle i debatten. Den blekner i forhold til sikkerhetsproblemene.

De fleste av dem Halevi intervjuet, både de som stemte på Arbeiderpartiet og de som stemte på Likud, mente at venstresiden har vunnet debatten om okkupasjonen: Svært få ønsker at Israel igjen skal ta kontrollen permanent over de palestinske områdene, og de fleste regner også med at før eller siden må Israel oppgi deler av det området det kontrollerer i dag.

Det er like stor enighet om høyresiden har vunnet debatten om Oslo-prosessen. Den er død. Men også dette er skjøvet nedover på stigen over viktige saker. For det er klart at uansett om Israel gir store eller små innrømmelser, vil det ikke gjøre noen forskjell i motpartens holdninger: Det blir krig og terror uansett. Da må Israels egne interesser avgjøre.

Halevi har besøkt Klil, en landsby i nærheten av Naharia i Galilea. Der bor det 40 jødiske familier som hadde satset spesielt på å være brobyggere til araberne: Kunstnere, diktere, folk som på miljøvennlig jordbruk m.m. Men en som hadde støttet “fredsleiren” i Israel i mange år, sa at da intifadaen brøt ut, sa han til seg selv: “Min Gud, jeg er Neville Chamberlain. Jeg trodde at jeg skulle bringe fred i vår tid.” Fremdeles er han blant de få jødene som av og til besøker de arabiske landsbyene. Men han har endret syn radikalt. Han forstår at araberne forlanger å få hele Israel. Han tenker nå på at Israel må trekke seg tilbake til grenser hvor det er lett å reise et gjerde og få et mest mulig fullstendig skille.

FN-konferansen i Durban har også gjort et sterkt inntrykk i Israel. Det var et stort antall jødefiendtlige utslag der. En som arbeider ved Det hebraiske universitetet sier at han før hadde ment at det “provinsielt og usmakelig” når noen israelere sa at “hele verden er imot oss”. Men han mente at Durban-konferansen viser at det er mye i det. Men en annen påpekte at det også var lyspunkter. USA trakk seg, og araberne fikk ikke gjennom et vedtak om at zionisme er rasisme.

Araberne
Den store enigheten mellom jødene understreker på en måte et økende gap mellom jødene og de israelske araberne.

Skillet er ekstra tydelig i Nasaret, der folkegruppene har hver sin by like i nærheten av hverandre. Før intifadaen startet høsten 2000, handlet de fleste jødene fast hos araberne og spiste på deres spisesteder. Men under opptøyene blokkerte arabisk ungdom alle inn- og utfartsveier fra den jødiske byen, samtidig som det var en del vold. Dette skapte frykt og sinne blant jødene. Nå er det få av dem som beveger seg inn i den arabiske byen. En tenåringsjente fortalte at hun nylig tok feil buss og havnet inne i Nasaret. “Alle stirret på meg, jeg følte meg som i fiendeland,” forteller hun.

En arabisk forretningsmann i Nasaret fortalte at de jødene som tidligere var hans viktigste kunder, ikke kommer lenger. Han sa at jødene bør forstå at en god araber er bedre enn en dårlig jøde, og araberne bør forstå at en god jøde er bedre enn en dårlig araber.
En meningsmåling viser at mindre enn 17 % av de israelske araberne vil godta Israel som en jødisk stat, selv om de skulle få full likestilling der. Flertallet ønsker en “to-nasjonal stat” (en stat hvor jødene er i mindretall, men hvor Islam ikke står så sterkt som i Iran og Afghanistan). 12 % ønsker en islamsk stat.

Hele verden muslimsk
Like ved Bebudelseskirken i Nasaret er det en teltleir. Muslimene vil bygge en stor moské, som skal rage opp over kirken. De har fått løyve til å bygge en liten moské, men det er ikke nok for dem. Halevi spør en av dem om hvordan han reagerer på Bin Ladens krig mot Amerika. Han gjentar den konspirasjonsteorien som mange muslimer tror på: Det var jødene som utførte angrepet på World Trade Center. “Hvorfor ble så få jøder drept der?” spør han. – Den vanlige oppfatningen i den muslimske verden er at hundrevis eller tusenvis av jøder ble tipset om hva som skulle skje, og holdt seg borte. Altså: Et stort antall jøder visste på forhånd hva som skulle skje, og ingen av dem slo alarm!

Dette tror hundrevis av millioner av muslimer fullt og fast! (For ordens skyld: De jødene som hadde noe i World Trade Center å gjøre, var til stede der i samme grad som andre folk. Noen kom seg ut og noen omkom, på samme måten som alle andre.)

En av dem sier at USA og Israel prøver å hindre en uavvendelig, historisk prosess. “Alle vet at til slutt vil hele verden bli muslimsk.” Halevi spurte hva som ville skje med staten Israel. En av dem ler og sier: “Israel vil bli Islams verdenshovedstad.”

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Forrige artikkelBegrenser temavalg
Neste artikkelVil ha nytt valg i Ap
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise