Der gir den mangeårige reporteren, Hirsch Goodman, en beskrivelse av situasjonen mellom israelere og palestinere da:
Nesten hver femte bil han møtte de fire gangene ukentlig han kjørte mellom Tel Aviv og Jerusalem, hadde palestinske skilt. Kanskje en av femti var fra Jordan. I kasinoet i Jeriko var det åpnet en kosher restaurant. Titusener av israelere handlet uten frykt i Jenin, Nablus, Tul Karm og gamlebyen i Jerusalem, særlig på sabbaten. Restauranter i Betlehem og Ramallah var fulle av israelere. Og det var “in” i Israel å ligge på stranden i Gaza i weekenden.
Så langt etter Goodman. Det vil ta lang tid, selv i beste fall, før situasjonen kan komme tilbake til dette. Palestinerne lider enorme, økonomiske tap på grunn av “Al-Aksa-intifadaen”. Nå tør få israelere handle hos araberne selv inne i Israel, og langt mindre i de palestinske områdene. Enda større betydning har det at israelerne ikke lenger tør slippe over 100.000 palestinere inn i Israel for å arbeide der.
Fram til den første intifadaen begynte i 1987 lå levestandarden i de palestinske områdene høyt over nabolandene (Syria, Jordan og Egypt). Siden har den sunket jevnt og trutt. Men før den andre intifadaen var den igjen steget et stykke. Nå er det bare sorgen.
Det er å håpe at palestinernes ledere vil ta til vett og innse hva som tjener deres befolkning best. Dersom det blir en ekte fredsholdning fra palestinsk side, vil også israelerne være glade for å gi innrømmelser. Men de vil ikke gi innrømmelser som ikke tjener til noe annet enn å gi araberne et bedre utgangspunkt for å utslette Israel i den neste krigen.
