Da avdøde Menahem Begin var statsminister (fra 1977 til et stykke ute på 80-tallet), avviste han forslag om å drepe Arafat, selv om han oppfattet Arafat som en slags ny Adolf Hitler. Men Ariel Sharon, som var forsvarsminister, ønsket å likvidere Arafat. En gang overlevde Arafat fordi en person nølte med trykke på avtrekkeren.
Tidligere utenriksminister Shlomo Ben-Ami, som tilhører «fredsfløyen» i Arbeiderpartiet, mener nå at det ikke er noen mulighet for en fredsavtale med palestinerne så lenge Arafat styrer skuta. Det samme mener forsvarsminister Benjamin Ben-Eliezer, som tilhører «høyresiden» i Arbeiderpartiet.
Statsminister Ariel Sharon ville helst fjerne Arafat fra den politiske scenen, fortrinnsvis ved å stenge ham ute fra Vestbredden og Gaza. Da Arafat nylig kom tilbake fra utenlandstur, fikk han jordanerne til å fly ham til Ramallah med et militærhelikopter. Israel lot helikopteret lande.
Schiff om Arafat
Ifølge Schiff har Arafat latt konflikten med Israel få trappe seg opp til det nå er svært vanskelig for Arafat å komme seg ut av situasjonen uten at det ser ut som en kapitulasjon. Han har brakt inn i konflikten et farlig, religiøst element. Han har anstrengt seg for å skape alvorlige gnisninger mellom staten Israel og den arabiske minoriteten som bor der.
Arafat betrakter palestinsk terror som et strategisk aktivum. Derfor vil han ikke stanse volden. Han har heller ikke arrestert terrorister. [At noen av og til settes inn i et «fengsel» noen få dager når verden presser som verst, er useriøst.] Selv etter at den israelske hæren omringet de palestinske byene, avslo han å utlevere dem som hadde myrdet den israelske turistministeren Rehavam Ze’evi. Og Israel bøyde seg for verdens press og trakk seg tilbake uten å ha fått morderne utlevert. [Dermed er det duket for gjentakelser.]
Arafat har med vilje hevet forventningene hos de palestinske flyktningene. De er blitt fortalt så ofte at de en dag kommer til å vende tilbake til selve Israel at mange av dem tror det fullt og fast. Dermed har han gjort det svært vanskelig for seg selv å inngå en meningsfull fred med Israel.
Arafat tillater ingen av mennene han har rundt seg å bestemme framgangen i forhandlingene. Han tillater dem heller ikke å inngå noen avtaler med israelere. Derfor betyr ingen avtaleutkast noe som helst, heller ikke hvis de er inngått med de aller fremste palestinerne (utenom Arafat selv). Arafat har en rekke ganger bare satt strek over avtaler som var nesten ferdige.
Videre utvikling
Israelerne har gjort seg noen tanker om hva som kan skje med makten i det palestinske området. Israelsk militær etterretning mener fremdeles at Arafat er den eneste palestineren som kan endre den retningen begivenhetene går i nå.
På palestinsk side foregår det en debatt bak Arafats rygg. Etter hvert som Arafat blir eldre, nærmer den dagen seg da han ikke kan fortsette å være leder. Det samme gjelder en rekke andre ledere. Flere av veteranene i palestinsk lederskap er nå i ferd med å forlate scenen, og et yngre lederskap blomstrer opp. Disse nye lederne er velkjente. Noen av dem er slik at de israelske lederne er meget bekymret.
Arafat styrer som han alltid har gjort: Han setter de ulike lederne opp mot hverandre, men unngår mest mulig å ta store oppgjør med dem. Arafats eget styre er fremdeles det «limet» som holder det hele sammen på et vis. Men tiden er i ferd med å løpe ut for Arafat.
Tidligere har palestinerne advart verden om at bare Arafat er i stand til å få folket med seg på å holde en fredsavtale hvis en slik blir undertegnet. Andre ledere, er det sagt, har ikke den nødvendige autoritet til at folket vil respektere deres underskrift på et dokument fullt av kompromisser og vanskelige innrømmelser.
Vil konflikten mellom israelere og palestinere bli enda verre når Arafat er borte? Det kan ingen si i dag. Det kan bli verre, det kan også bli bedre. Noe av det vil bli avgjort av hvordan Arafat blir borte.
I mellomtiden må israelerne, mener Schiff, godta at Arafat er den eneste de kan samarbeide med. Men samtidig må israelerne forberede seg på å stå overfor den neste generasjonen av palestinske ledere.
