Når israelerne ikke har kuttet ut Arafat for lenge siden, skyldes det først og fremst frykt for at alternativet skulle bli enda verre: Fullstendig kaos i de palestinske områdene, eller at muslimske ledere overtar makten og intensiverer terroren.
Nå ser det ut for at statsminister Sharon er kommet til at det neppe kan bli stort verre enn det er. Mange høyre-orienterte israelere mener i dag at det er rimelige muligheter for at situasjonen etter Arafat vil bli bedre både for israelere og palestinere. De ser for seg at de palestinske områdene i praksis blir delt i flere småriker, med en «sterk mann» i hvert.
Håpet er da at Israel kan få en avtale med en av disse lokale herskerne. Han skal da sørge for at det ikke blir terror fra sitt område. Til gjengjeld skal israelerne gi dette området fordeler som større anledning til å arbeide i Israel, mer økonomisk hjelp m.m. Håpet er at dette skal bli så vellykket at de andre områdene etter hvert slutter seg til, de også.
Hvor realistisk et slikt opplegg er, vil tiden eventuelt vise, dersom det overhodet blir forsøkt.
Det er uenighet i Israel om de mer langsiktige forhandlingsløsningene. Men de er neppe aktuelle på kort sikt. Det er trolig mye som må stabiliseres før det kan bli reelle forhandlinger om en varig løsning.
