Integrering av jøder i Israel

1. oktober hadde vi i MIFF Stavanger gleden av å ha Sigalit Ben-Zion på besøk. Hun er israeler. Det følgende er et referat av hennes foredrag, bygget på notater som ble gjort mens hun snakket.

Jeg er født og oppvokst i Israel. Mine foreldre kom fra Irak. De var altså jøder i, og siden fra, et arabisk land. Jeg har også vært på kibbutz i to år, og fikk der venner med europeisk bakgrunn.

Historisk bakgrunn for zionismen
Pre-zionisme (fram til slutten av 1800-tallet): Jødene var spredd overalt i verden. Fram til 1800-tallet var noe felles, uansett hvor de var, Australia, Afrika, Amerika, Europa: De har ikke slike dogmer som de kristne. De har felles historie. De har en felles opprinnelse, og de har et felles mål.

Min slekt hadde gjennom alle år i Irak en messiansk forventning: Vi skal en dag tilbake til Israel, Messias skal komme, det vil bli et samfunn basert på rettferdighet og fred. Da skal vi slippe forfølgelse og pogromer. – Denne typen bevissthet kunne man finne overalt hvor det var jøder.

Den jødiske identiteten ble formet av de religiøse verkene: Torah (Det gamle testamentet) og Talmud. De var kriterier. Man måtte forholde seg til landets lover, men også til de jødiske skriftene.
Det viktigste i Bibelen er de 5 Mosebøkene. Talmud skal være en tolkning av Bibelen, så folk kan vite hvordan de skal leve. Det er 613 bud, og en masse andre lover og fortolkninger rundt dem. F. eks. var ett bud at man skulle holde sabbaten. Ja, hvordan skal man gjøre det? Ikke kjøre, tenne lys, jobbe, se på TV osv. på sabbaten. Slik blir hele Bibelen tolket.

Talmud består av to deler: Mishna (eldst) og Gemara (tolker Mishna) m.m. Alt går ut på å få fram hva man skal gjøre, hvordan man skal leve, i et samfunn som ikke er jødisk .

Den zionistiske bevegelsen – gjennombrudd på to forskjellige plan.
Fram til 1800-tallet hadde alle jødiske samfunn felles normer, levemåte, livssyn, kultur, identitet – de var nokså like. Men på 1800-tallet skjedde det noe nytt. Det ble en radikal forandring i jødisk identitet og bevissthet.

Det politiske nivå: Emansipasjon. I Europa fikk flere etniske grupper borgerrettigheter i ulike land i Europa. Da søkte jødene også anerkjennelse som etnisk gruppe, likt de andre etniske gruppene. Men mange steder var det lite toleranse for jødene. Særlig i Russland var antisemittismen sterk. Da vokste den ideen fram at den eneste måten å leve som jøder, var i sitt eget land. Det ble hevdet at jødene ikke kunne oppnå likeverd utenfor sitt eget land.

Det religiøse nivået
Jødene har i sin bevissthet at Messias skal komme. Talmud satte preg på deres liv. Nå kom en ny tanke: Vi kan skille mellom nasjonalitet og religiøsitet. Man kan ha en jødisk identitet uten å være religiøs. Det var det radikale med den zionistiske bevegelse. Mange zionister var sekulære (lite religiøse).

Zionist-kongressen i 1897
Man ville danne en jødisk stat som forener det religiøse og kulturelle i jødisk liv, men ikke strengt. Språket skulle gjenopplives. Jødisk dans og folklore skal utvikles. Nye høytider knyttet til landet skal feires.
Det er mye undervisning i Bibelen i israelske skoler. Men i sekulære skoler blir den mer sett på som mer historie og identitet enn som religion.

Begrepet “jødedommen” ble nå knyttet mer til nasjonalitet enn til religiøsitet. For å realisere det, måtte de ha en selvstendig stat i Palestina.

Palestina før 1948
I 1882 kom zionistisk innvandring fra Øst-Europa (Romania, Polen, Russland), mange intellektuelle. De ville gjenopprette Israel.
Etter hvert begynte jødene i Palestina å danne en egen kultur og livsstil som var annerledes enn andre jøders. De utviklet politiske organisasjoner, med unik identitet, med kollektive verdier. De kom til Israel og vil bestemme hvordan staten skulle bli: Kultur, verdier – noe som ikke fantes fra før.

Israel etter 1948, visjon og realiteter
Israels selvstendighetserklæring består av to hoveddeler: En historisk del, som tar for seg jødenes kultur, etnisitet og deres lidelser. Og en del som tar for seg politiske og sosiale sider: Innvandring, å samle jøder fra hele verden. Den slår også fast rettighetene til alle innbyggere uavhengig av etnisitet, rase, religion, kjønn.

Kollektiv identitet i Israel
Israel er ikke homogent slik Norge har vært, heller ikke om vi bare ser på jødene der. Det er mange jødiske kulturer. På 50-tallet var det innvandring fra ca. 80 land, med kanskje 100 ulike språk. De kom til et fattig land, med ressursene strukket til det ytterste. Israel hadde ingen mulighet til å gjøre et arbeid som i ettertid kan vurderes som “godt nok”.

Innvandrerne skulle utvikle en ny, israelsk identitet og kultur. Samtidig hadde de jo dette fra før: Språk, tro, mat, musikk, dans, folklore, hva som var regnet som god oppførsel, høytider – kort sagt: en kultur.
Og så kommer folk til Israel, til et bitte lite område, fra 80 land, med minst like mange forskjellige kulturer. Det ble en kolossal forandring og en kolossal utfordring.

Hvilken kultur skulle det være i Israel? Skulle den være rent europeisk, eller skulle elementer fra de orientalske jødene også være med?
De fleste som bodde i Israel fra før i 1948, var europeere. De betraktet sin kultur som overlegen, og ville fjerne den identiteten de hadde med seg fra arabiske land. De ville skape “et nytt Israel”: Sekulært, demokratisk og stort sett europeisk. Men innvandrerne så mange ting annerledes.

Hvor stor plass skulle jødisk religion ha, og hvilken variant av den? I hvor stor grad skulle Israel gjenopplive verdier og livssyn fra oldtiden, f. eks. mht sabbatsfeiringen? Det har vært strid hele tiden om slike spørsmål, og mange politiske kompromisser er blitt inngått. På 80-tallet ble det f. eks. et forbud for det nasjonale flyselskapet, El Al, mot å fly på sabbaten.

Hvordan skulle forholdet være mellom mann og kvinne? I Norge er det lett å skille seg, i Israel er det vanskeligere. Religiøse kvinner (og til dels menn) slipper militærtjeneste.
Ungdommen i Israel sliter med spørsmålet: Hvem skal jeg ligne på? Det er også et viktig spørsmål for hele nasjonen.

Eda
Det er et hebraisk ord som heter eda (hebraiske ord har trykket på siste staving). Det står for en slags sum av etniske tradisjoner, dialekt, levemåte. Blant jødene i Israel er det en rekke etniske grupper med hver sin eda, samtidig som det er en felles kultur. Det er meget komplisert.

En sak for seg er spørsmålet om hvem som er en ekte israeler: Er det en jøde eller er det en person som har israelsk statsborgerskap. Når nasjonalsangen nevner “vår jødiske sjel”, hva da med araberne og andre ikke-jøder? Blir de utestengt fra det nasjonale fellesskapet. [Vi har noe av det samme problemet i Norge også i forhold til innvandrere fra andre verdensdeler. Vi husker kommunestyrerepresentanten på Sørlandet som ville nekte de andre å synge fedrelandssalmen.]

Europeere og orientalske
Europeiske jøder (i Europa og USA) kalles for ashkenazim. Noen av dem har vært i Israel i over 100 år, og var godt etablert i 1948.
Etter 1948 kom det en stor innvandring av flyktninger fra Europa. Disse flyktningene hadde mye til felles med veteranene: Bakgrunn, verdier, språk, kultur. De hadde derfor et fortrinn framfor de orientalske jødene. Det skyldtes dels at de var bedre forberedt på landet slik det allerede var. Dernest følte veteranene seg mer i slekt med de europeiske flyktningene, og foretrakk dem. Europeiske jøder hadde de ledende posisjonene på alle felter (politikk, europeisk skolesystem, rettsvesenet, mediene m.m.). Europeerne hadde posisjonene som kunne bestemme sakslisten. De europeiske jødene betraktet seg som en gruppe.

De orientalske jødene er også kalt sefardim. De kom fra ulike land (Marokko, Egypt, Irak, Jemen osv.) Men de europeiske jødene betraktet dem som en felles gruppe. Og selv om det var mange variasjoner, hadde de også mye felles i tankemønstre, atferd, religiøst liv, kunst og folklore.

Skolen
De europeiske jødene var elitegruppen i Israel. De orientalske jødene opplevde seg som ekskludert, stigmatisert og diskriminert. De følte holdningen de møtte som en ren kulturkrig.

Israel er et vestlig land. Det viser ikke minst i skolen. Den er basert på modeller fra Vesten. Den er orientert mot vitenskapelig tenkning, prestasjoner, kunnskap og konkurranse. Det passer for jødene fra Europa, men oppleves fremmed for de orientalske jødene. Derfor har de europeiske jødene hatt større suksess i sin utdanning. For jødiske barn fra orientalske land ble skolen ofte en kollisjon med verdier de hadde lært hjemme.

Andre felter
Jødene fra Europa hadde bedre tilbud enn de orientalske jødene mht jobber, bosted og boligstandard. Det var først og fremst jødene fra Nord-Afrika og Asia som ble plassert i teltleirer da de kom til Israel, mens de europeiske jødene i større grad ble plassert i hus. De orientalske jødene ble også i større grad plassert ved grensen og i utkantstrøk.

Og etter hvert ble det gjerne slik at europeiske jøder bodde i villar, mens orientalske jøder bodde i blokker.

Kultur
Noen orientalske jøder, særlig fra Irak og Egypt, var høyt utdannede. De hadde hatt stor innflytelse i landene de kom fra. Noen kjente også engelsk litteratur. Likevel ble de stigmatisert og holdt utenfor.
Det tok lang tid før forfattere og andre kunstnere med orientalsk bakgrunn fikk sitt gjennombrudd i Israel. Men etter hvert er det blitt noen. Forfattere har forsøkt å bevisstgjøre israelerne om de orientalske jødene og deres bakgrunn, kultur og situasjon i Israel.
På 80-tallet skjedde det et gjennombrudd. Nå blir mye orientalsk musikk spilt i radioen, det er blitt en del av mainstream. Men man måtte kjempe lenge for å bli det.

Bedre nå
De sterke konfliktene mellom europeiske og orientalske jøder hørte altså først og fremst 50-, 60- og 70-tallet til. Men heller ikke da var det noen nevneverdig vold på etnisk grunnlag mellom jøder i Israel. På 80- og 90-tallet er forskjellen blitt langt mer utjevnet og konfliktene sterkt dempet. Særlig har det bidradd til utjevning at folk i meget stor grad gifter seg på tvers av denne kløften: I 20-25 % av inngåtte ekteskap er “blandede”.

Det blir arbeidet bevisst for å løse de problemene som gjenstår. I skolene blir det organisert hjelp, gjerne ved at eldre elever hjelper yngre. Militæret, hvor de ulike gruppene tjenestegjør sammen, er meget viktig. I israelske filmer blir jøder fra orientalske land nå naturlig tatt med, også i filmer som tar opp problemene.

De orientalske jødene har også forandret seg. De er blitt mindre religiøse, religionen er mer tradisjoner.

Prosess
Det israelske samfunnet er inne i en prosess, og det er spennende å se hva som vil skje i årene framover. Israel er et pluralistisk samfunn som må slåss på alle kanter. Det har ofte vært tøft.



Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Forrige artikkelAngrepet med granat
Neste artikkelTre skadet
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise