I sin bok The heights of courage forteller Avigdor Kahalani om kampene på den nordlige delen av Golan. Han og de andre offiserene der fikk vite litt før kl. 10.00 den 6. oktober at syrerne ville angripe samme dag. Angrepet kom om ettermiddagen. På fronten mot Egypt, hvor israelerne satt ved Suezkanalen, drev noen soldater med å vaske klær da angrepet kom – de visste ingenting på forhånd. Dette var til tross for mange signaler på hva som skulle skje. Bl. a. gav kong Hussein av Jordan beskjed om angrepet noen dager før det fant sted. Men etterretningsfolkene mente at de forstod naboene så godt at de ikke tok hensyn til advarslene.
I dette opplegget lå det også at etterretningen undervurderte naboenes militære kapasitet. Derfor hadde Israel altfor små styrker ved grensen. De var heller ikke forberedt på en ny, bærbar panservernrakett som araberne hadde. I startfasen manglet det lite på at Israel ble rent i senk. Syriske styrker kom helt ned mot grensen fra før 1967.
31.12.01 hadde Shlomo Gazit en artikkel i Jerusalem Post. Den var formet som et brev til den nytilsatte lederen av den militære etterretningen, Aharon Ze’evi. Det som gjør artikkelen litt spesiell, er at Gazit selv har hatt denne stillingen. Han overtok den like etter den store fiaskoen i 1973. Gazit er ellers aktiv i samfunnsdebatten, og direktør i Jerusalem Post. Her er et kort referat av artikkelen:
Israelsk etterretning nyter i dag stor tillit i Israel. Men det nøt den like før fiaskoen i 1973 også. Husk, skriver Gazit: Jo mer selvsikre etterretningsfolk er, jo større er faren for å gjøre alvorlige feil.
Ta et blikk på veggen og se på bildet av forgjengerne, skriver han. Ingen andre steder i israelsk forsvar har så mange måttet slutte før det ellers skulle være naturlig, fordi de gjorde alvorlige feil. Selv har Gazit tenkt mange ganger, og han har ikke noe godt svar for seg selv: Hvis han hadde vært leder i september-oktober 1973, ville han ha klart det bedre enn forgjengeren?
Gazit anbefaler den nytilsatte å lese boka The Watchman Fell Asleepav dr Uri Bar-Joseph. Den handler om fiaskoen i 1973. Der ser vi at etterretningsfolkene var meget intelligente, de arbeidet 12 timer om dagen. Men de hadde en farlig sykdom: Mangel på intellektuell ydmykhet. De hadde ikke evnen til å stille spørsmålstegn ved sine skråsikre konklusjoner, til å tenke over hvordan det kunne gå dersom de tok feil. De burde ha presentert en litt mer nyansert bilde til de politiske lederne.
Etterretningen skal ikke blande seg inn i israelsk politikk, og derfor ikke vurdere de israelske beslutningene. Men ofte kan de virke inn på det som skjer. Det er f. eks. nylig utgitt en psykologisk studie over Arafats personlighet. Gazit har undret seg over hvor mye som ville vært annerledes, og hvordan, dersom Israels ledere hadde tatt mer hensyn til slike psykologiske faktorer i sin politikk.
