Da Arafat ble valgt

Vi har fått noen forespørsler i det siste om det stemmer at "Arafat er palestinernes demokratisk valgte leder", som mediene stadig sier. Vi har valgt å presentere noe stoff fra gamle nummer av Midtøsten i fokus. Som vi ser av stoffet, stemmer det at han er valgt. Men det er en sannhet med flere modifikasjoner. Det var atskillig press og "fiksing" før valget. Selve valget gikk nokså skikkelig for seg. Valget skjedde i januar 1996, og valgperioden var 4 år. Det vil si at siden januar 2000, altså i over to år, har det palestinske rådet og Arafat sittet "på overtid", og er egentlig ikke lovlig valgt. Helt siden valget har Arafat i stor grad satt til side og/eller oversett det valgte rådet. Vi tar med et par saker om det.
 Etter valget 13. september 2021 får Norge det mest anti-israelske Stortinget noensinne. 
 For å fremme Israels sak ➡️ klikk her for å bli medlem i Med Israel for fred (MIFF) nå ⬅️

Før det palestinske valget
(Fra nr. 1/96)

20. januar valgte palestinerne 88 representanter til sitt nasjonalråd, som i første omgang skal møtes i Gaza. Det var 500 uavhengige kandidater, 75 Fatah-kandidater (Arafats parti), 125 kandidater fra andre partier. Valgordningen var komplisert, men de fleste ble valgt fra 16 kretser (noe lignende slik vi her velger fra hvert fylke). – Israel gikk opprinnelig inn for et råd med betydelig færre kandidater, men godtok til slutt et stort råd for at det skulle bli representanter med ulike syn der.

Det formelle var tilsynelatende demokratisk korrekt. Men virkeligheten var til dels annerledes:

Arafats folk hadde full kontroll over massemediene. Se artikkelenRedaktør kidnappet i Jerusalem. Opposisjonen fikk svært liten anledning til å legge fram sine synspunkter. – En av Arafats aller nærmeste medarbeidere, Abu Mazen, var leder for valgnemnda.
– Arafat kuttet ensidig valgkampen ned til bare 14 dager.

Fatah holdt primærvalg for å bestemme hvem som skulle være kandidater. Men når resultatet ikke ble slik Arafat ønsket, satte han bare resultatet til side. Det skjedde blant annet i Gaza. Det var gjerne slik at unge intifada-aktivister vant primærvalget, men ble byttet ut med kandidater fra “utenlands-PLO” (Tunisia) eller rike innbyggere.

De uønskede kandidatene fikk i noen tilfeller penger for å trekke seg. Det ble utstedt et generelt forbud for Fatah-medlemmer mot å stille som uavhengig kandidat, men noen valgte å trosse forbudet. Selve valgordningen gav uavhengige forholdsvis store muligheter, fordi velgerne kunne kumulere inn folk fra andre lister enn det de stemte på også. – Fra palestinsk side ble det sagt at Arafat ikke ønsket atFatah skulle få alle mandatene. Med uavhengige kandidater ville han selv få friere spillerom. Men de uavhengige kandidatene burde ikke være for sterke.

Hos islamistene var det helt til slutt en sterk forvirring: Skulle man delta eller ikke? Det ble til at noen uavhengige islamister stilte, og en hel del av dem stemte til tross for at andre gikk inn for boikott. Noen tidligere Hamas-folk gikk åpent inn for å delta i fredsprosessen.

Opprinnelig hadde Arafat tre motkandidater til president. En av dem, Haider Abdel Shafi, var på israelsk hold ansett som en seriøs motkandidat. Men han og en til ble “overtalt” til å trekke seg. Men Arafat ønsket en motkandidat slik at det gikk “demokratisk” for seg, bare vedkommende ikke hadde noen reelle muligheter.

Den kvinnen som gjensto, Samina Khalil, er imot fredsforhandlingene. Men i Israel var hun ansett som hjelpeløs. Jerusalem Report nevner et eksempel: På pressekonferansen hvor hun erklærte sitt kandidatur, kritiserte hun Oslo-avtalen. Hun sa at hennes største ønske var å annullere avtalene. – Men dette var mens israelerne holdt på å trekke seg ut av arabiske områder som en følge av Oslo-avtalen, og var lite populært. Dagen etter forsøkte hun derfor å forbedre inntrykket. Hun sa at hun var blitt misforstått fordi hun ikke snakker så godt engelsk. Da noen påpekte at hele pressekonferansen hadde vært på arabisk, benektet hun ganske enkelt at hun hadde sagt noe av det reporterne hadde hørt henne si (og sikkert hadde på bånd). – Hennes kandidatur ble lite nevnt i palestinske medier.

Den norske utenrikskomiteen i Stortinget var på besøk i Midtøsten under oppkjøringa til valget. Kjell Magne Bondevik, parlamentarisk leder i Kristelig Folkeparti, sa til NRK at når Arafat kjørte såpass hardt for å få inn sine folk, var det for å sikre nok folk i rådet til å endre PLOs charter, slik Israel krever. Det er i og for seg en aktverdig hensikt, det gjenstår å se hva det fører til i praksis nå etter valget.

Valget til rådet
(Fra nr. 1/96)

Selve det palestinske valget 20. januar 1996 gikk åpenbart stort sett greit for seg. Velgerregistreringen gikk problemfritt. De utenlandske observatørene fikk uhindret adgang. Stort sett fikk velgerne stemme på de kandidatene de ønsket. Men observatørene kontrollerte ikke at transport og opptelling av stemmene gikk riktig for seg. Mye tyder på at en rekke kandidater ble utsatt for fusk.

Valgdeltakelsen var høy. I Gaza var den på over 85 %. De fleste tolker det som et tilbakeslag for Hamas og de andre islamistene. Noen steder stod folk i kø i timevis tross regn for å få stemme.

Det var to unntak fra dette: I Hebron og i Jerusalem var valgdeltakelsen lav. Ifølge Jerusalem Report kom det sterke advarsler fra de muslimske lederne i Hebron mot å delta. (Hebron er den mest islamske av byene på Vestbredden.) I Jerusalem la mange skylden på israelerne, som hadde et stort oppbud med sikkerhetsfolk på de 5 postkontorene som virket som valglokaler, og bl. a. filmet dem som avga stemme. Israels svar var at sikkerhetsoppbudet først og fremst var for å hindre israelske og palestinske ekstremister i å slå til. Jeg viser ellers til artikkelen Hva araberne i Jerusalem mener.

Det virker som om mange i Israel mener at selv om det er mye å kritisere det palestinske valget for, særlig i valgkampen og utplukkinga av kandidater, var valget tross alt friere enn i noe annet arabisk område.

Arafat fikk ca. 85 % av stemmene som president.

Selvstyret i praksis
(Fra nr. 1/96)

Det er ikke “spørretimer” i rådet, så ministrene trenger ikke stå til rette i samme grad som f. eks. hos oss.

Mindre ytringsfrihet
(Fra nr. 3/96)

Dr. Iyad Sarraj er palestiner, bosatt i Gaza. Han er psykiater, utdannet i London. Arafats styre fengslet ham nylig i 9 dager, så ble han frigitt mot kausjon. Hans “forbrytelse” var å si at det er 100 ganger mindre ytringsfrihet i Gaza nå under palestinsk styre enn det var under israelerne.

Ifølge Sarraj selv kom 25 av de 88 valgte medlemmene av det palestinske rådet og besøkte ham. Han leder Den uavhengige palestinske kommisjonen for borgerrettigheter. Han sier at ytringsfrihet er et av de viktigste spørsmålene for det palestinske rådet.

Offisielt oppmuntrer Arafats styre til ytringsfrihet. Men friheten gjelder ikke “betalte agenter for fremmede land”, som Israel, Jordan og Iran.

Brudd på menneskerettighetene
(Fra nr. 5/96)

I september hadde Khalil Skikaki en artikkel i Jerusalem Report. Han er palestiner, og professor i politisk vitenskap ved Al-Najah-universitetet i Nablus. Han leder også Senter for palestinsk forskning og studier.
I første del av artikkelen klager han over israelernes press etter selvmordsbombene våren 1996. Han hevder at det må bli en selvstendig, palestinsk stat og at Jerusalem må være hovedstad for både Israel og Palestina. Men så kommer han med et sterkt budskap: I det palestinske området er brudd på grunnleggende menneskeretter og politiske retter blitt regelen og ikke unntaket. Pressen har mistet “all den friheten den kan ha hatt tidligere”. Tortur er rutine.

Opposisjonen er brakt til taushet ved trusler, skremsler og frykt. Domstolene, som allerede var svekket under Israels okkupasjon, er forsvunnet ut i løse luften og kan ikke finnes noe sted.

Professoren mener at det er [Israels statsminister Binyamin] Netanyahus handlinger som bidrar til dette autoritære styresettet. Om han tror på det selv, vet jeg ikke. Men det er lett å forstå at palestinerne er skuffet.

Redaktør kidnappet i Jerusalem
(Fra nr. 1/96)

Det har vært meldt i en rekke medier at redaktøren av Al-Quds, Maher Alami, ble arrestert av representanter for det palestinske styret. Han satt ei ukes tid før han ble sluppet fri i et møte med selveste Arafat. Ifølge israelske meldinger var det også Arafat som beordret arrestasjonen.

Redaktørens “forbrytelse” er helt utrolig: Fra PLO fikk han en artikkel, en lovprisning av Arafat. I artikkelen uttalte den gresk-ortodokse patriarken Deodorus at Arafat er arvtakeren til kalif Omar ibn al-Khattab, som i 638 fikk nøklene til Gravkirken i Jerusalem av den gresk-katolske kirken.

Siden redaktøren allerede hadde et bilde av Arafat på framsida, flyttet han denne artikkelen til side 8. Det var forbrytelsen som gjorde at han fortjente ei ukes arrest!

Historien viser oss at det ikke er noe som ligner på ytringsfrihet i de palestinske områdene. Arafat og hans folk har full kontroll med mediene, og bruker dem uten skrupler. Den beste illustrasjonen på det var kanskje ikke selve arrestasjonen, men at ingen palestinsk avis torde melde om den, heller ikke redaktørens egen avis. – Det palestinske styret bestemmer rutinemessig hva som skal stå i avisene og hvor, ifølge Jerusalem Post.

En modig palestiner
(Fra nr. 1/2000)

Dette er fra nr. 1/2000, noen måneder før intifadaen brøt ut:
I januar brakte Jerusalem Report et stort intervju med Abdel-Jawad Saleh. Intervjueren var Isabel Kershner. Saleh er 68 år gammel og medlem av det valgte, palestinske rådet og tidligere jordbruksminister i Arafats styre. Han tror at han setter sitt liv i fare ved å kritisere Arafat. Men han insisterer på at han ikke er redd. Noen må si fra, og han vil gjøre det.

Saleh har tilbrakt 6 sammenhengende år i israelske fengsler uten tiltale. Han er den som satt lengst i så måte. Det må ha vært fra 1967 til 1973, for i 1973 ble han deportert av israelerne og tilbrakte 20 år i eksil. Han var først i Beirut, så i Amman. Han fikk komme tilbake til Vestbredden like før Oslo-avtalen ble undertegnet. – Det ligger nok mange og sterke skuffelser bak når han nå velger å gå ut i et israelsk blad med sine synspunkter. Denne artikkelen er en forkortet og fri gjengivelse av intervjuet.

Manifest
Saleh var en av 20 framtredende palestinere som i november 1999 undertegnet et manifest. De 20 hadde møtt hverandre flere ganger og arbeidd på teksten i månedsvis. I uttalelsen angrep de det palestinske styrets svakhet i forhandlingene med Israel. Som Saleh sier: Hvordan kan man stå sterkt i forhandlingene med israelerne når man er innblandet i økonomiske samarbeidsforhold med dem? Et eksempel: Et israelsk firma har fått monopol på energi-markedet ved å bestikke palestinske tjenestemenn. Det palestinske rådet har vedtatt en lov som ville gjøre slutt på dette. Men Arafat har ikke undertegnet loven, så den er ikke trådt i kraft.

Men langt verre for Arafat var nok denne delen av manifestet: “Folket er blitt delt i en minoritet som manipulerer og stjeler og et flertall som klager og leter etter en frelser.” Det palestinske styret blir beskyldt for en “systematisk metodologi for korrupsjon, ydmykelser og overgrep mot folket”. Og for første gang blir anklagen rettet direkte mot Arafat: “.. presidenten har åpnet døren for opportunister som har spredd korrupsjon i det palestinske samfunnet”.

Reaksjoner
Ifølge Bassem Eid ble 11 av de 20 underskriverne arrestert. De 9 andre var medlemmer av rådet og hadde parlamentarisk immunitet. I løpet av få dager hadde flere av underskriverne bedt om unnskyldning.
Men det betyr ikke at de 9 rådsmedlemmene slapp unna. Muawiya al-Masri fra Nablus ble skutt i foten noen dager etterpå (av folk som politiet ikke hadde noen interesse av å finne).

Saleh selv satt en dag utenfor et fengsel i Jeriko sammen med familiene til 3 av underskriverne, de fulgte ei kone som skulle besøke sin mann. Saleh ble vinket inn i fengslet. Der ble han overfalt av en gruppe soldater, som slo ham i ansiktet og øret, og brillene hans føk over rommet. En grep ham i håret og slo en hel bøtte vann over hodet før han ble sendt ut av fengslet igjen. På sykehuset fant de ingen brudd. Men etter mer enn to uker hadde han fremdeles skrubbsår på sin høyre legg. Han undrer seg over hvordan tilsynelatende kjekke gutter i 20-årene kunne gjøre slikt mot en gammel mann som var i Ramadan-faste. – Sjefen som soldatene har benektet at Saleh ble utsatt for vold. Men en av soldatene har innrømmet til et annet medlem av rådet at han slo Saleh med et belte.

Styre og stell
Som rådsmedlem opplever han utrolige forhold:
Det finnes ikke noe system for budsjettstyring, for penger inn og ut. Rådet vet f. eks. ikke hvor pengene fra kasinoet i Jeriko blir av, det skal tjene 8 mill. kr pr. dag i gjennomsnitt. Bestikkelsespenger fra monopoler og kvasimonopoler går ikke til statskassen, men direkte til Arafats kontor.

De ulike sikkerhetsavdelingene får 36 % av det offisielle budsjettet. Det er mer enn utdanning, helse, sosial velferd og arbeidskontorer får til sammen. I tillegg får de mye av de uoffisielle pengene.

Da Saleh var landbruksminister, brukte generaldirektøren for fiskerier 160.000 kr av departementets penger på en privat bil. Saleh opprettet en komite som undersøkte saken, og så gav han mannen sparken. Arafat sendte ham da et brev: “Husk, den mannen er en av dem som jeg har utpekt.” Saleh svarte at det hadde han ikke glemt. Men “din mann er en stor tyv”. – Han hørte ikke noe mer.

Regjeringen som Saleh tilhørte, gikk samlet av i juni 1998 for å forhindre et mistillitsforslag i rådet. Bakgrunnen var en rapport om korrupsjon. Da en ny regjering skulle settes opp, utnevnte Arafat Saleh til minister igjen. Men Saleh avslo, fordi folk som var nevnt med navn i rapporten som korrupte, var blitt gjeninnsatt i sine stillinger.
Rådet har vært en skuffelse. Lovforslag blir lagt til side i årevis, mens de venter på at Arafat skal godta dem. Arafat har bl. a. avslått å undertegne en grunnlov.

Og selv lover som er vedtatt, blir ganske enkelt ikke gjennomført hvis det ikke passer Arafat. Det valgte rådet blir behandlet “som en ungdomsskoleklasse”.

---------

Dersom du savner kommentarfelt for Facebook her under artikkelen, er dette dessverre utenfor MIFFs kontroll. Det kan skyldes din nettleser, innstillinger på din nettleser og/ eller innstillinger i din Facebook-bruker. Kommentarer kan sendes til post@miff.no, eller legges inn på MIFFs Facebook-side.

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Forrige artikkelVil ha buffersone mot Vestbredden
Neste artikkelUtløste palestinsk mine
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise