En meningsmåling nylig viser at 68 % av israelerne synes at statsminister Sharon gjør en god jobb! Mange synes at det er rart, for han har ikke klart å oppfylle det han ble valgt for: Mer sikkerhet, mindre «Oslo».
Sharons regjering har brutt som løfte om ikke å «forhandle under ild», altså mens volden raser. Utenriksminister Peres har lenge forhandlet med framstående palestinere, og det har etter hvert statsminister Sharon selv også gjort.
Sharon kunne for lengst ha sørget for nyvalg. Ifølge meningsmålingene ville hans Likud-parti mer enn doble sitt mandat-tall i Knesset til over 40 (nå 19), og høyresiden ville til sammen få over 70 av de 120 mandatene. Da kunne Sharon ha knust det palestinske styret og fjernet terror-infrastrukturen som dette styret rår over.
Men faren for at Netanyahu vil overta som leder av Likud og som statsminister, har gjort at Sharon har valgt å leve med den nokså fastlåste situasjonen som er. [Kanskje han heller ikke er villig til å gå så langt i maktbruk som hans samarbeidspartnere i en høyre-regjering ville forlange.]
Tross en handlingslammet regjering, redusert sikkerhet og svak økonomi er statsministeren fortsatt populær. Noen mener at det skyldes samlingsregjeringen, hans personlige sjarm og at han ikke sier så mye i mediene. Men selve hemmeligheten er at han har senket folks forventninger. Peres snakket om «et nytt Midtøsten», Ehud Barak skulle «avslutte konflikten» på 18 måneder. Sharon ber om at folk har tålmodighet og sjelsstyrke.
Denne realismen har fått israelere flest til å mene at forandringer ikke er mulige i overskuelig framtid. Regjeringen bare «trår vannet», og folk tror at det er ikke så mye annet man kan gjøre.
Men i lengden vil dette antakelig føre til at høyresiden undergraves. Det gir troverdighet til det venstresiden har sagt hele tiden: Israel kan ikke gjenskape sikkerhet ved å bruke makt. Så selv om folk flest neppe vil bite på venstresidens fristende løfter om «ensidig atskillelse» (dvs. tilbaketrekning til en godt bevoktet grense), vil høyresiden trolig svekkes etter hvert.
Fritt etter en artikkel av Ron Dermer den 7.2.02 i Jerusalem Post.
