I Norge har dette i mange tilfeller vært gjengitt omtrent slik: FN har nå endelig, for første gang, vedtatt å opprette en palestinsk stat. Så nå er det bare for israelerne å komme seg vekk og la Arafat få opprette denne staten i fred og ro. – Dette vitner om en dyp mangel på forståelse for hva det hele dreier seg om:
Et stort flertall av israelerne har for lengst godtatt prinsippet om to stater som lever fredelig ved siden av hverandre. Det var også prinsippet bak FN-resolusjon 242 (etter Seksdagerskrigen i 1967), selv om det den gangen nok var mange (også palestinere) som så for seg Vestbredden som en del av kongeriket Jordan.
Selv «hauken» Ariel Sharon har sagt flere ganger, både før og etter at han ble statsminister, at slik situasjonen er blitt, er en palestinsk stat ikke til å komme utenom. Den er et fait accompli, selv om den ennå ikke er opprettet.
Sikkerhetsrådets «visjon» er derfor ganske ukontroversiell i de fleste kretser i Israel. Det er typisk at den kom ganske langt nede på lista over dagens nyheter både i Jerusalem Post og Ha’aretz (Internett).
Hva saken dreier seg om
Det avgjørende, sett fra Israel, er om det endelig skal bli mulig med «sikre og anerkjente grenser». Med andre ord hva slags «fred» det er tale om. Og denne hovedutfordringen går til araberne, ikke til Israel.
Det dreier seg ikke minst om hvorvidt «freden» skal inkludere at 4-5 millioner palestinere kan «vende tilbake» til det som i dag er staten Israel. I så fall er det slutt på jødenes stat og frihet. Da er de tilbake til sin gamle situasjon som diskriminert og forfulgt minoritet, på lignende vis som en rekke andre etniske og religiøse minoriteter i den arabiske verden. En av de mest oversette faktorene i Midtøsten er at nesten alle jødene har flyktet fra det arabiske området.
For jødene er dette en kamp på liv og død. De fleste israelerne vil svært gjerne ha fred. Men ikke en «fred» som gir araberne en mulighet til å ødelegge jødenes stat og frihet for alltid.
Volden
I resolusjonen er det i første omgang tale om å avslutte alle voldshandlinger. Norske medier fokuserer på den volden Israel står for. Det er urettferdig. For gjennom «det palestinske opprøret», som begynte i september 2000, har det vært palestinerne hele tiden som insisterer på at volden skal fortsette. Israel har gang på gang tilbudt full, gjensidig våpenhvile. Svaret har hver gang vært nei.
Riktignok har det vært korte perioder da Arafat overtalte en rekke «væpnede grupper» til å utsette «væpnede aksjoner» mot Israel fordi «det er ikke i det palestinske folkets interesse akkurat nå». En slik periode var rundt jul, utenriksminister Jan Petersen har referert til den.
Også i Israel har det vært kritikk mot regjeringen Sharon fordi den gav sikkerhetsstyrkene lov til å drepe en terrorist. Svaret har vært at terroristen ble stanset i en handling han var i ferd med å utføre. Israel ser ingen grunn til at man med vilje skal la israelske sivile bli drept for å bevise at terroren skulle finne sted.
