Drapsmannen ble tatt. Han ble skutt «under fluktforsøk». Men det var ikke nok for de britiske myndighetene. De brakte inn 4.200 kilo eksplosiver. Britiske dokumenter fra 1938, frigitt i 1989, forteller om sivile hus som ble ødelagt, om fanger med håndjern som ble skutt og om en ganske effektiv metode til lå unngå britiske tap for miner: Arabiske sivile ble tvunget til å kjøre eller gå foran britene, slik at det ble arabere som gikk i lufta.
Hvis britene fikk mistanke om at en terrorist oppholdt seg i en landsby, dro de til landsbyen. Der fant de et stort hus og merket det. Skjedde det så noen voldelig episode i området, ble dette huset (ofte helt tilfeldig utvalgt) ødelagt. Dette var i henhold til unntaksreglene, paragraf 19b.
Høykoommisæren for Palestina, Harold MacMichael, forklarte dette slik: Tiltaket er drastisk, men situasjonen er slik at det trengs drastiske midler. Sir John Shuckburg forsvarte taktikken med at britene ikke stod overfor ridderlige motstandere som holdt seg til reglene, men «gangstere og mordere».
Britene stod overfor en terror som var atskillig mindre dødelig enn den Israel møter. Men de brukte langt mer brutale metoder.
Fritt etter en artikkel av Rafael Medoff i Jerusalem Post 18.04.2002.
