El Als historie

Navnet El Al ble brukt første gang i september 1948, da Chaim Weizmann skulle bringes til Israel som den første presidenten. Det var ikke noe utenlandsk flyselskap som fløy til Israel. (Trafikken gikk med skip.) Flyet var et amerikansk transportfly fra 2. verdenskrig. Det var kjøpt i hemmelighet fordi USA boikottet våpensalg til Israel, som da ennå var i åpen krig med naboene.

«Alle trenger å lese om Israel på miff.no.» Hvis du er enig, trenger vi deg som medlem av MIFF slik at skoleelever og andre kan få israelske perspektiver gratis tilgjengelig på norsk. Bare en liten brøkdel av våre nettgjester er medlemmer. Klikk her for å registrere deg nå (fra kr. 4,- per uke)

Det flygende teppe
Den første store oppgaven for El Al var Operasjon Det flygende teppe. Det fraktet 47.000 jøder fra Jemen via Aden til Israel i perioden juni 1949 til juni 1950.

El Al hadde på det tidspunktet ennå ikke noen regulære ruter. Storbritannia, som styrte Aden (Sør-Jemen), ville ikke tillate noen fly med israelske tegn på. Flyene hadde derfor markeringene til Alaska Airline, Near East Transport og et kubansk flyselskap (dette var før Cuba ble kommunistisk).

Flyene hadde ikke rekkevidde til å fly direkte fra Aden til Israel. Det var derfor behov for mellomlanding. Det var ikke så mange land som ville tillate israelske fly å mellomlande. Flyene måtte derfor bruke Asmara i Eritrea (den gangen en del av Etiopia – Israel hadde et godt forhold til keiseren). Dette gjorde at hver tur ble på 260 mil. Flyene var 50-seters. Men man fjernet setene. Og siden de fleste Jemen-jødene var nokså spinkle, ble det da plass til 120 passasjerer!
En gang bad en pilot om å få noe vann. Han fikk kokende te. Siden det ikke fantes noen oppvarming på flyet, var jo det mistenkelig. Man fant da en enkel ovn på golvet i flyet.

Esra og Nehemia
I tiden mai 1950 til august 1951 brakte El Al 113.000 jøder fra Irak til Israel i Operasjon Esra og Nehemia. (Resten av de ca. 150.000 jødene i Irak forlot landet på annet vis, noen også tidligere.) Den irakiske regjeringen insisterte på at flyene ikke skulle gå direkte verken til eller fra Israel, så de dro via Kypros hver vei.
Og siden har Iraks regjeringer aldri blitt trett av å hevde at jødene ikke har noe i Israel å gjøre, de skulle ha holdt seg der de var.

Rutetrafikk
El Al begynte med faste ruter 31.7.49, med en tur til Paris via Roma.
I 1951 begynte faste flygninger til New York. Det var 4 mellomlandinger, og turen tok i alt 26,5 timer.

Under krigene i 1956, 1967, 1973 og 1991 (Golf-krigen) stanset utenlandske flyselskaper ruten til Israel. El Al var alene om å fly turister ut og israelere inn. For når det er krig, reiser israelerne hjem i stort antall for å melde seg til sine avdelinger.

Terror-trusselen har vært et pluss for El Al. Selskapet er oppfattet som sikkert. Det er væpnede sikkerhetsvakter om bord i hvert fly.
Kabinpersonalet er kjent for den direkte stilen som er vanlige i Israel.
På slutten av 1970-tallet var det en serie streiker i El Al. De ansatte var organisert i 8 forskjellige fagforbund, som streiket til ulike tider. Fra september 1982 til januar 1983 satte derfor den israelske regjeringen flyselskapet på bakken, og drev rutene ved å leie inn utenlandske fly med utenlandsk besetning.

Flyktninger fra Sovjetunionen
Rundt 1990 startet innvandringen fra det daværende Sovjetunionen for fullt. (Nylig kom innvandrer nr. 1 million.) Det følgende bygger på en artikler i Jerusalem Post i begynnelsen av 1990, og beskriver situasjonen akkurat da slik journalisten opplevde det under et besøk i Budapest i Ungarn:

Jødene kommer fra Sovjet til Ungarn i grupper. De kommer på alle tenkelige måter: Med buss, tog, til og med drosje. Men mange, kanskje de fleste, kommer med fly fra Moskva. Noe lignende gjelder de andre landene i Øst?Europa. Fly til Israel får nemlig ikke lande i Sovjetunionen, så jødene må reise via andre land.

Israels nasjonale flyselskap, El Al, tar seg av så mange passasjerer som mulig. Alle ledige seter blir fylt opp av flyktningene fra Sovjetunionen. Og når dagens flyturer er over, drar det israelske flypersonalet av gårde til Budapest og andre europeiske byer. Det er minst tre timer hver vei. Det betyr ekstra arbeid også for bakkepersonell hjemme i Israel. Men de stiller så gjerne opp for flyktningene fra Sovjet.

Da journalisten kom inn i hallen på flyplassen i Budapest, satt en gruppe på 33 jøder som nettopp var nettopp kommet med fly fra Moskva. De satt for seg selv i et hjørne. De var usikre og litt redde, ikke minst på grunn av lite hyggelige blikk fra en gruppe arabiske ungdommer i nærheten. Alvoret i situasjonen smittet over også på barna, de satt der rolige og alvorlige. Da kom en representant fra den israelske ambassaden. Han snakket russisk. Han fortalte at snart ville de få et varmt måltid. “Sent i kveld går flyet til Israel, hvor folk står klar til å ta imot dere,” sa han. Var det noe han kunne hjelpe med? Ja, de lurte på billett, de hadde ikke billett til Israel. “Det skal dere ikke tenke på,” sa israeleren, “det er et israelsk fly. Dere trenger ikke billett.”

Da de skulle ombord i det israelske flyet, var det bagasje?kontroll. Israelerne regner alltid med at PLO vil smugle inn bomber i deres fly, og jødene fra Sovjetunionen får de samme spørsmåla som vi andre når vi reiser med El Al: “Har du pakket bagasjen selv? Har noen sendt noe med deg som du ikke vet sikkert hva er?” Israelernes rutiner er gode, ingen terror?forsøk har lykkes på svært mange år. Hun som stilte spørsmålene i Budapest, var jøde med indisk bakgrunn. Hun hadde kjøpt en bok og hadde lært seg nok russisk til å spørre. Problemet var at det var verre å forstå svarene. Så israelerne hjalp hverandre med tolkingen. Økonomisjefen i et stort israelsk konsern var på vei hjem fra forretningsreise i Ungarn. Han bar en innvandrer?baby. Andre israelere hjalp flyktningene med koffertene.

I Israel ble de tatt imot av mottakelseskomiteer og frivillige “adoptiv-familier”. De fikk hjelp til å handle, til å lage israelsk mat, om skikk og bruk osv.

Så langt et tilbakeblikk på situasjonen våren 1990.

El Al nå
Etter hvert begynte El Al å gå med overskudd. I 1998 var det på 180 millioner kroner. Nå er det planer om å privatisere selskapet. Men det er vanskelig å finne kjøpere, for de ortodokse insisterer på at kjøperen skal måtte love at selskapet fortsatt ikke skal fly på sabbaten.

Antallet land som er åpne for israelske bedrifter (inkludert El Al), har økt sterkt på 90-tallet. El Al forsøker å sikre sine interesser ved å skaffe seg konsesjon for minst like mange ruter som landet i den andre enden har. (SAS flyr på Israel, El Al til København.) – Norge er blant de få land i Europa som El Al ikke flyr til, fordi Norge ikke godkjenner bevæpnede sikkerhetsvakter.

I de senere årene er det satset mye på å forbedre servicen, og det er gode tilbakemeldinger. 88 % av flyene lander punktlig, det er bedre enn mange andre flyselskaper.


Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Forrige artikkelJournalistenes jihad mot Israel
Neste artikkelStenger Pi Glilot
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise