Da ordføreren i Tel Aviv, Ronni Milo, bestemte seg i desember for å legge ned et absorpsjonssenter, reagerte Ira Mavashev sterkt. Hun var 42 år gammel, enke, og det var først og fremst hun og andre innvandrere fra Bukhara som benyttet senteret. Hun gjorde noe som ville vært helt utenkelig få år tidligere: Hun brukte en natt på skrive en protest ved hjelp av ei hebraisk ordliste. Så samlet hun andre «jenter» som brukte senteret. Hun inviterte journalister til en demonstrasjon, hvor hun forklarte hvor avgjørende senteret var for dem i deres nye og ukjente tilværelse i Israel. Ordføreren omgjorde beslutningen om nedleggelse.
Mavashev og de andre kvinnene brøt flere tabuer: I Uzbekistan har ikke kvinner lov til å kjøre bil ? de som gjør det er «horer». Når det kommer mannlige gjester, forsvinner kvinnene ut på kjøkkenet. Når ei jente er 16 år gammel, bestemmer faren hvem hun skal gifte seg med. Og når hun er gift, må hun få lov av mannen dersom hun skal besøke venner. Å «sette seg opp mot» myndighetene på denne måten, til og med uten å ha menn med på aksjonen, ville ha vært fullstendig uhørt i Uzbekistan.
I Israel er det helt annerledes. Jentene bestemmer selv når og med hvem de vil gifte seg. Jentene lærer å kjøre bil. Og ikke sjelden er det ei kvinne i familien som snakker hebraisk best, og som derfor blir familiens talerør overfor myndighetene. Kvinnene har egne jobber, og noen ganger tjener de mer enn mennene. Alt dette ville vært helt utenkelig i Uzbekistan.
For mange kvinner var nettopp håpet om likhet en vesentlig grunn til at de presset sine menn til å reise til Israel. «Vi håpet at landet ville forandre våre menn. Og Israel har gjort sin gjerning,» sa en av kvinnene.
70.000 jøder er kommet fra Bukhara til Israel de senere årene.
Så langt artikkelen i Jerusalem Report. En lignende frigjøring har funnet sted av jødiske kvinner fra arabiske land, Iran og andre land i «den tredje verden». Likeså, til en viss grad, av arabiske kvinner i Israel.
