Norsk heder til israelsk frihetskjemper

Ved en høytidelighet 18. mars 2002 i det norske generalkonsulatet i Miami, Florida, ble den 84 år gamle Arieh Schiff dekorert med den norske Deltagermedaljen og overlevert det medfølgende diplom med HM Kong Harald Vs underskrift. Overrekkelsen av dekorasjonen ble foretatt av assisterende forsvarsattaché, kommandør Tom Egil Lilletvedt, på vegne av Forsvarssjefen. Arieh Schiff deltok i kampene ved Narvik som soldat i den polske Podhalebrigaden.

Arieh Schiff får overrakt deltakermedaljen og diplom av kommandør Tom Egil Lilletvedt. Foto: Anja Thomsen.
Bestill den nye boken Voldtekten av Palestina nå!
Send kodeordet VAP til 2160 (398,- inkl. frakt) eller bestill i MIFFs nettbutikk.
Dropp årets Operasjon Dagsverk!
Les ti gode grunner og se filmen. Les alt om Operasjon Dagsverk og bli medlem av MIFF.
-------------------------------------------------------------------------

Generalkonsul Guro Katharina H. Vikør hadde i sin residens stelt i stand en vakker ramme rundt overrekkelsen. Et førtitals gjester deltok; familie og venner av Arieh Schiff, nordmenn i Miami samt den franske og israelske generalkonsulen i Miami. Det amerikanske forsvaret var representert med oberst Williams fra Southern Command.

Det har gått 62 år fra Arieh Schiff gjorde seg fortjent til Deltagermedaljen og til han fikk motta takken den norske nasjon gir til dem som villig stilte opp da det med våpen i hånd måtte kjempes for vårt lands frihet og selvstendighet. Livshistorien til Arieh Schiff er så spesiell at den fortjener å bli kjent. At Arieh Schiff er tyskfødt jøde, og senere deltok under opprettelsen av staten Israel, gjør ikke hans historie mindre interessant.

Arieh Schiff ble født i Köln i Tyskland 26.11.1918, kort etter slutten av den første verdenskrigen 11. november. Foreldrene var jødiske og hadde sine røtter i den polske delen av det østerriksk-ungarske keiserdømmet. Etter gjenopprettelsen av den polske staten fikk familien Schiff polsk statsborgerskap og polske pass, men ble boende i Köln. Dermed vokste Arieh, eller Leon som var hans opprinnelige navn, opp som polsk jøde i Tyskland. Femten år gammel begynte han i 1933 å studere ved et jødisk læresete i Frankfurt.

Samme året som Leon begynte sine studier, skjøt jødeforfølgelsene fart. Det var dette året Adolf Hitler ble innsatt som rikskansler, og i løpet av kort tid gjennomførte den totalitære ettpartistaten. I Berlin boikottet tyskerne jødiske forretninger, og byen kunne før året var slutt erklære at alle sykehus var rensket for jødiske leger. Som første tyske delstat, sørget Thüringen dette året for å fjerne jøder fra alle offentlige stillinger. Snart skulle andre delstater følge eksemplet.

I 1936, etter at Leon hadde studert i Frankfurt i tre år, måtte han forlate byen. Som jøde med polsk statsborgerskap, nektet myndighetene ham videre opphold i byen. Samme året ble faren arrestert og ført til konsentrasjonsleir. Leon så aldri faren etter dette, han ble bare borte. Senere under krigen forsvant også moren og de seks søsknene hans. Av hans familie var han den eneste igjen.

Vel ankommet til Nederland, klarte han å få hyre til tross for at han ikke hadde gyldige papirer. Da krigen brøt ut 1. september 1939, befant Leon seg om bord i et nederlandsk skip ved kysten av Finland. På turen over Østersjøen ble skipet stanset av et tysk marinefartøy og bordingsmannskaper kom ombord. Last, mannskapslister og sjømennenes papirer ble kontrollert. For Leon ble dette noen spennende minutter, han hadde fremdeles ikke gyldige papirer. Tyskerne nøyde seg denne gang med å gi ham en advarsel om å få sine papirer i orden, men Leon tok dette som et klart signal om ikke å fortsette å friste skjebnen. Han besluttet å melde seg frivillig for å bekjempe fascismen.

Tilbake i Nederland mønstret han av skipet, og tok seg frem til Frankrike. Han ville melde seg for de polske styrkene som han hørte var under oppsetting der. Helst ville han til den polske marinen. Polske marinefartøyer hadde ved krigsutbruddet tatt seg ut av Østersjøen og meldt seg til tjeneste på de alliertes side. Særlig var flukten til den polske ubåten “Orzel” blitt kjent over hele verden. Etter at den var blitt internert i Tallinn i Estland, hadde den klart å slå seg ut derfra og kommet helskinnet til Skottland.

Fremmøtet ved det polske rekrutteringskontoret i Frankrike ble ikke helt som Leon hadde håpet. Han fikk vite at de polske marinefartøyene befant seg i Storbritannia. I stedet for å komme i marinen ble han innrullert i en polsk brigade som var under oppsetting i den lille landsbyen Qoëtquidan i Bretagne. Brigaden ble trenet og utstyrt for vinterkrig, det ble snakket om at den var uttatt for å bli sendt til Finland for å kjempe mot de russiske bolsjevikene. For soldatene i Den selvstendige Podhale jegerbrigade var dette løfterikt. De skulle med våpen i hånd ta revansj mot Hitlers allierte under angrepet på Polen, Stalin og hans horder.

Navnet til denne nye enhet i den polske hæren i Frankrike var hentet fra de polske førkrigsregimentene som hørte hjemme i Podhale-regionen ved foten av Karpatfjellene i Polens sørøstre hjørne. Brigadesjefen, den 47 år gamle oberst Zygmunt Bohusz-Szyszko, hadde fått sin første militære utdannelse ved et av tsarens garderegimenter i St Petersburg. Han hadde deltatt i Polens frigjøringskamper mot russerne etter første verdenskrig, og han hadde kjempet som divisjonssjef mot tyskerne under angrepet mot Polen høsten 1939. Også de andre offiserene ved Podhale-brigaden var blant ørkrigshærens beste, og kom fra det øverste lag av den polske offisers-eliten. Flere av dem tilhørte Polens adel. Ikke mindre enn fire kunne smykke seg med rang som greve. Mannskapene hadde en mer blandet bakgrunn. Noen var soldater som hadde klart å ta seg ut av Polen etter nederlaget 1939, andre var jordbruks- og gruvearbeidere som hadde forlatt Polen for å søke arbeid i Frankrike. Der fantes også en gjeng polske kommunister som hadde deltatt i den spanske borgerkrigen på republikanernes side. Der var representert intellektuelle som diplomater, forfattere, kunstnere, musikere osv. De fleste av brigadens soldater var katolikker, men der var også polske tatarer som var muslimer, og der var flere polske jøder. En av disse var Leon Schiff, 21 år gammel.

Han ble plassert i 1. kompani i brigadens I. Bataljon. Bataljonssjef var major Waclaw Kobylinski, kompanisjef var løytnant Jozef Roman Utnicki. Selv ble Leon Schiff uttatt til fører og passer for muldyrene som kompaniet var oppsatt med. Treningen i Qoëtquidan fortsatte utover vinteren 1940, ofte under kummerlige forhold. Ikke sjelden måtte soldatene sove i halm og i våte klær og vått fottøy. Ut på våren kom nyhetene om at krigen mellom Finland og Sovjet var slutt. Hvor skulle brigaden nå? Det gikk mange rykter.

10. april holdt brigaden en parade i byen Malestroit i Bretagne. Til stede var den polske presidenten, øverstkommanderende, den polske hærens militære biskop og andre dignitærer. Der var også utenlandske offiserer og diplomater. Øverstkommanderende, general Wladislaw Sikorski, holdt en tale for den oppstilte brigaden. Han sa blant annet:
” … Soldater! En stor ære venter dere. Dere, Podhalebrigaden, vil være den første store enhet fra vår nye polske hær som drar ut for å kjempe mot tyskerne. Dere skal være med i en lett fransk divisjon. Dere skal til Norge…”

Etter dette skjedde tingene fort. Det ble gjort forberedelser til avreise, og snart var brigaden under transport med jernbane til Brest. Derfra gikk ferden om bord i store franske passasjerskip som var tatt i bruk som troppetransportskip. Skipene seilte først til Firth of Clyde i Skottland hvor de ble liggende noen dager før kursen ble satt nordøstover, over Nordsjøen. Passeringen av polarsirkelen ble markert med festligheter om bord og utstedelse av sertifikat, som om dette var en ren turistreise. Brigaden ble landsatt i Harstad og etablerte seg forskjellige steder på Hinnøya.

15. mai ble brigadens I Bataljon overført med fiskeskøyter og andre fartøyer fra vestsiden av Hinnøya til Emmenes, et landingssted sør for Ankenes ved Narvik. Nå skulle soldatene endelig komme i kamp.

Bataljonen hadde først til oppdrag å renske Ankenesfjellet for tyske tropper, derpå dreide bataljonen mot øst, fortsatte over Ankenesfjellet og tok seg ned til Beisfjord. Bataljonen hadde flere falne og sårede og slet hårdt. Bataljonens innsats ble imidlertid lagt merke til, både av norske og utenlandske offiserer. Da Kong Haakon VII i 1942 tildelte Krigskorset til tolv av den polske brigadens medlemmer, ble både bataljonssjefen og kompanisjefen i Leon Schiffs kompani hedret med Norges høyeste utmerkelse.

Leon Schiff hadde sammen med muldyrene sine vært med på marsjen over Ankenesfjellet, fra de ble landsatt ved Emmenes til de nådde Beisfjord. Det hadde vært en lang og strabasiøs tur. Fremme i Beisfjord støtte han på det første norske mennesket etter landstigningen på Emmenes. Det var den 22 år gamle Anne Kristensen. Hun bodde sammen med familien sin på gården hvor Leon Schiffs tropp etablerte seg. De slitne polakkene fikk både mat og drikke, varm melk som smakte godt. De fikk også komme inn i huset, og de fikk hvile i seng. De polske soldatene ble rørt over den omsorg og gjestfrihet de ble møtt med. Selv om soldatene hadde ordnet seg med feltforlegning ute i skogen, var de ofte innom gården for å ordne praktiske ting som fór til muldyrene, som de hadde fått plassert i fjøset hos Kristensens.

Anna og Leon fikk god kontakt med hverandre selv om det var språkproblemer. Leon hadde her et lite fortrinn i forhold til sine polske medsoldater, han behersket det tyske språket. De andre snakket bare polsk eller fransk, noe som var langt vanskeligere å forstå for nordmennene. Leon hadde fått store og stygge gnagsår på beina under marsjen over fjellene, og disse ble nå pleiet med nennsom hånd av Anna.

Familien til Greta Dahl fra Narvik hadde hytte i Beisfjord og hadde søkt tilflukt der under krigshandlingene. Greta Dahl skrev dagbok under krigen. Dagboken ble utgitt i 1989. Om polakkenes ankomst til Beisfjord skrev Greta Dahl i dagboken sin:

“…Nu skal her være ca 540 polakker i alt. De vil ikke folk skal reise til byen før de får renset opp der. I går kveld hadde polakker funnet tre sovende tyskere i Stublidalen. Arild, Elrid og jeg var en tur nede i fjorden. Polakker lå overalt. Uniformene deres var så lik skogen og marken at det var nesten umulig å se dem. Folk hadde kommet med mat til dem fra alle kanter. Og tobakk var det første de spurte etter. Mest folk i 30-40 årene, ja opp til 50 år, så det ut for. Men de var riktig smilende. De hadde ikke spist på tredøgn, blev det sagt. Men de ville bare videre for å ta tyskerne, sa de. Hadde alle tyskernes fiender hatet dem så inderlig som polakkene, da hadde det vært reddsomt for tyskerne…”

Krigsutviklingen sør i Europa med Hitlers angrep på Nederland, Belgia og Frankrike førte imidlertid til at de utenlandske styrkene som hadde kommet Norge til hjelp, trengtes andre steder. I begynnelsen av juni ble de franske, britiske og polske styrkene trukket ut av Nord-Norge. Greta Dahl skrev i dagboken sin 6. juni: “Tirsdag morgen drog polakkene herfra. De var veldig nedtrykte. En gråt da de gikk. Vi stod ute og tok adjø med dem alle, “A revoar” lærte vi oss å si…”.

Leon Schiff og soldatvennene hans ble innskipet fra Nord-Norge og sendt med troppetransportskip til Frankrike. Muldyrene ble etterlatt, og kunne i flere dager sees der de streifet omkring på de nord-norske jordene på søken etter det spirende gresset.

Leon Schiff og bataljonen hans ble landsatt i Brest som allerede var innesluttet av tyskerne. Der hersket det kaotiske forhold. Også i Frankrike ble motstanden oppgitt. De polske avdelingene, måtte her som ved Narvik, avfinne seg med ordren fra høyeste hold som bestemte at de skulle trekkes tilbake.

Før dette skjedde ble kompaniet oppløst. Kompanisjefen, den unge løytnant Jozef Roman Utnicki forfremmet Leon Schiff til korporal. Løytnant Utnicki kom seg senere til Storbritannia, der han fortsatte å tjenestegjøre ved de polske styrkene i Skottland. I juli 1942 ble han sammen noen få andre av den polske Narvik-brigaden kalt til den norske ambassaden i London. Der ble han overrakt Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset, av Kong Haakon VII.

Løytnant Utnicki tilhørte de mange polske deltakere ved Narvik som ikke skulle få oppleve noe fritt Polen. Etter krigens slutt ble han boende i Storbritannia, Polen så han aldri igjen. Han var den første av eksilpolakkene i England som døde etter omveltningene i Polen 1989. Etter mye strid med det polske byråkratiet, som fremdeles var preget av den kommunistiske væremåte med å behandle veteranene i vest med all mulig likegyldighet og motvilje, lyktes det de pårørende til slutt å oppnå tillatelse til at båren kunne føres til hjemlandet. Der ble helten fra kampene ved Narvik begravet på kirkegården i hjembyen Radom.

Etter at kompaniet var oppløst, var Leon Schiff overlatt til å handle på egen hånd. De ble oppfordret til å overgi seg til tyskerne som rykket inn mot byen. Men som tyskfødt jøde, som hadde kjempet i en polsk avdeling, fant Leon Schiff at det ville være et tvilsomt foretakende. Han klarte å ta seg gjennom de tyske linjene og kom seg til Saint-Malo i Normandie. Der kom han sammen med tre unge franskmenn. De “låntok” en seilbåt og nådde frem til kanaløya Jersey. Der ble de fortalt at tyskerne var ventet dit når tid som helst, og de ble anbefalt å komme seg unna. Ute på havet ble de utsatt for angrep fra et tysk fly som skjøt på båten med mitraljøser. Skytingen ødela seil og rigg, og seilbåten forliste ved Isle of Sark. Dit var tyskerne allerede kommet, og de fire flyktningene ble tatt til fange av en tysk marineavdeling.

Leon Schiff fikk status som krigsfange og ble ført til Tyskland. Han skulle komme til å bli i forskjellige krigsfangeleirer i fire år. I denne tiden gjorde han fire mislykte forsøk på å rømme. Han hadde ingen familie han kunne sende brev til, slik han som krigsfange hadde mulighet til. Tankene gikk da tilbake til unge Anna i Beisfjord, som han hadde blitt så godt kjent med under oppholdet der. Han sendte et brev med adresse Anna Kristensen, Beisfjord, Norge, og brevet kom frem. Snart kom det svar. Anna skrev på norsk, og om hverdagslige ting og om familien sin. Leon klarte å forstå alt, og han leste brevet flere ganger. Etter hvert ble det flere brev. Brevene fra Anna i Beisfjord ble eneste lyspunktene under fangetiden. Han gjemte dem alle. Da han så gjorde sitt femte rømningsforsøk i 1944, var det brevene fra Anna han var mest opptatt av å få med seg. Denne gang lyktes rømningen. Han kom seg til Stettin, og klarte der å komme seg om bord i et svensk skip som gikk til Kalmar. Leon Schiff ble nå i det nøytrale Sverige til i 1946.

Under oppholdet i Sverige ble han kjent med en ung polsk jødinne som hadde sittet i Auschwitz, men var blitt reddet på slutten av krigen av de hvite bussene til grev Folke Bernadotte og Sveriges Røde Kors. Også hun var uten familie etter krigen. Hun skulle bli hans fremtidige hustru.

Men krig og ufred var ikke over for Leon Schiff med dette. I 1946 forlot han og hans tilkommende Sverige og dro til Frankrike. Der begynte han på den jødiske sjømannsskolen i Marseille, og der giftet de seg. Men de følte at det var i Israel de hørte hjemme, og at de for kunne gjøre en innsats den nye staten. Under oppholdet i Marseille meldte han seg til Haganah, forløperen til den israelske hæren. Han mønstret på som mannskap på en britisk blokadebryter som førte illegale flyktninger til Israel.

Da staten Israel ble erklært i 1948, meldte han seg til den israelske marinen som var under oppbygging. Han tjenestegjorde først på korvetten K-20 og ble i 1950 overført til den israelske kystvakten. Etter at den militære tjenestegjøring var over i 1952, prøvde han seg en kort tid som fisker, men fikk så i 1952 ansettelse ved det britisk eide Iraq Petroleum Company (IPC) i Haifa. Han arbeidet blant annet som dykker på losseanleggene. De fleste av arbeiderne ved raffineriet var arabere, men Leon ble like fullt valgt som formann for fagforeningen. Da så oljeselskapet ble overtatt av staten Israel i 1959, mistet han jobben av såkalte “politiske” årsaker.

Etter 22 år i Israel, de siste fire årene med dårlig betalte jobber, fikk han jobb som intendant på et israelsk cruiseskip som opererte ut fra Miami i Florida. Denne jobben førte han senere i kontakt med det norske Knut Klosters Norwegian Caribbean Line i Miami, hvor han arbeidet til han trakk seg tilbake som pensjonist i 1993.

Under oppholdet i Israel endret myndighetene hans fornavn fra Leon til Arieh, det hebraiske ord for løve. Han og hustruen fikk to barn, som flyttet med til Miami, og som fremdeles bor i nærheten av foreldrene. Der kan Leon, eller Arieh som han nå heter, også glede seg over fem barnebarn. Fra staten Israel er han dekorert med flere utmerkelser for sin tjeneste. Blant annet for deltakelsen i opprettelsen av staten Israel (Tekumath Israel), for deltakelse i Haganah, for deltakelse i Israels selvstendighetskrig og den israelske medaljen for å ha kjempet mot nazistene. Denne siste utmerkelsen fikk han nettopp for sin deltakelse ved Narvik i 1940.

Arieh Schiff glemte ikke sin kontakt med Anna i Beisfjord. Han gjemte på alle brevene som hun hadde sendt ham mens han satt i tysk fangenskap. Etter krigen mistet de to kontakten med hverandre. De giftet seg på hver sin kant og etablerte seg med familier. Sommeren 2001 tok Arieh sin hustru med og reiste til Narvik. Brevene fra krigstiden hadde han med seg. Anna var nå blitt enke. Både hun og familien hennes tok vel i mot ekteparet Schiff, som hadde kommet den lange veien for å takke for vennligheten som var utvist for mer enn seksti år siden. Ekteparet Schiff ble innlosjert hos Annas datter, og mange minner ble frisket opp. De besøkte Beisfjord, og de besøkte Krigsminnemuseet som rommer så mange gjenstander fra den polske brigadens kamper ved Narvik. Lokalavisen skrev om besøket, og innledet med Ariehs utsagn om at “Anna reddet livet mitt”.

Da Forsvarets Overkommando ble gjort oppmerksom på at Arieh Schiff hadde besøkt Narvik, og at han var berettiget til Deltagermedaljen, handlet overkommandoen raskt. Etter at nødvendig dokumentasjon var brakt til veie, ble det godkjent at Arieh Schiff tilkom Deltagermedaljen for sin innsats ved Narvik i 1940. Den norske ambassaden i Washington ble orientert, og ut på nyåret 2002 ble Arieh Schiff underrettet. Ambassaden bestemte at medaljen skulle overleveres i det norske generalkonsulatet i Miami, og overlot til forsvarsattasjeen å stå for dette. Med militær presisjon og effektivitet, og sans for form og tradisjon, ble så Deltagermedaljen festet på den gamle veteranens bryst, snart 62 år etter at han slet seg frem over Ankenesfjellet mot Beisfjord.

For oss nordmenn burde det mane til ettertanke at det blant dem som kom vårt land til hjelp i 1940, også var jøder og mennesker med annen etnisk bakgrunn og annen tro enn vår egen. Jøders deltakelse i kampene ved Narvik er det skrevet lite om. Det samme er tilfelle med de mange norske jødene som etter angrepet på Norge i 1940, og i løpet av krigårene, tok seg frem til og meldte seg til tjeneste ved våre styrker i Storbritannia, Canada og Sverige. Norske jøder tjenestegjorde i Hæren, Marinen, Flyvåpenet, handelsflåten og ved polititroppene i Sverige. Flere av dem gav sitt liv i kampen for vårt lands frihet.

Den norske ambassaden i Washington sendte ut en fyldig melding om medaljeoverrekkelsen i sitt “newsofNorway”, som har stor utbredelse i USA. I den understreket ambassaden den takk som Norge følte overfor dem som frivillig gikk i kamp for å forsvare vårt lands frihet og selvstendighet, og minnet om at man også måtte minnes at det blant disse var jøder og andre med annen etnisk bakgrunn enn vår egen.

DEL
Forrige artikkelLeserbrev:Synagogene brenner!
Neste artikkelIDF omringer Arafat i Ramallah
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag