En fars tanker

Mai 2002, 29 israelere drept. Juni 2002, 58 israelere drept. Juli 2002, 21 israelere drept.Tilsammen etter at intifadaen startet og til slutten av juli, 593 israelere drept som følge av terrorangrep.

Denne artikkelen er en gave til deg fra medlemmene i Med Israel for fred (MIFF). Hvis også du blir medlem, kan vi nå ut med sannheten om Israel til enda flere. Er du medlem allerede, håper vi du vil verve en venn nå. Klikk her for å gå til registreringsskjema. Medlemskap er gratis ut året!

Denne søndagen og mandagen (4. og 5. august) har det vært 5 terrorangrep i Israel. En terrorbølge som spenner over mindre enn 24 timer, drepte nye 13 mennesker. Flere av de som ble skadet kommer kanskje i tillegg. Dette betyr minst 606 israelske liv, fra spedbarn til oldinger, jøder og arabere, de fleste sivile.

De siste offer så langt var Avi Volanski (29) og hans kone Avital (27), – drept da de kjørte hjem, et stykke nord for Ramallah. “De var settlere, så det var ok å drepe dem”, var kommentaren fra terrorhold.
Deres to år gamle sønn ble sterkt skadet, mens deres 8 måneder gamle baby kom uskadet fra angrepet.
Bare to nye foreldreløse barn…

Jeg har hittil taklet vår hverdagssituasjon noenlunde greit, forsøkt å ikke la følelser ta overhånd, tenkt rasjonelt, holdt hodet kaldt, sett min oppgave i å gi styrke, trøst og oppmuntring til familien, vært opptatt av å tenke positivt…, men idag…

For noen timer siden fulgte min kone og jeg vår nest eldste sønn, Avi, til oppmøteleiren for nye soldater. Min kone gråt, andre mødre gråt. Men sønner og fedre gråter ikke. På et vis er vi oftest istand til å skjule våre vanskelige følelser dypt på innsiden, – skjønt idag…, jeg gråt sammen med Miriam da vi kom hjem igjen.

Avi avsluttet high school med eksamen i begynnelsen av juli.

Vi har lenge visst at denne dagen for innrullering i armeen nærmet seg. Og vi har skjøvet det bort. “Hver dag har nok med sine egne utfordringer”.

Etter eksamen farget Avi håret knallrødt, signalrødt! Lenge leve friheten!

Denne siste måneden har han hatt det travelt med å “leve livet”, alltid på farten med venner, på disco-kvelder, på kino, på pizzabar, hatt masse venner hjemme. Sist fredag kom han hjem etter en uke med 7 venner på en av de greske øyene.

Vel, frihet i knapt en måned. I dette landet er der ikke mye tid for unge mennesker til å være unge og uansvarlige. Det er omtrent ingen pause i det hele tatt mellom skolegang og nødvendigheten av å være voksen og ta ansvar.

På lørdag sa han til meg: “Far, jeg er ikke klar ennå, jeg kan ikke dra i armeen nå. Jeg trenger mer tid før andre skal ta kontroll over livet mitt. Far, hva skal jeg gjøre?”

Han gråt ikke, – ikke der og da…, men han måtte raskt en tur på badet, uten å vente på mitt svar. Han tok ikke opp temaet etterpå, spurte ikke mer, han visste svaret.

Klar, eller ikke klar. Igår kveld kom hans nærmeste venner hjem til oss. Med barbermaskin. Vi tok alle del i “skalperingen”. Hans forferdelig stygge røde hår, hans vakre signalrøde opprørende hår! Hans venner ble her til midnatt, så dro ungdommene på disco-dans. Lenge leve friheten – noen få timer til!

Den ene dagen løper du etter pikene, den neste følger du en offisers anvisninger og innen et halvt år er gått skal du jakte på terrorister, min sønn. Min elskede sønn!

Det er slik det er å være israeler, forstår du, min kjære sønn.
Ikke av hat til mennesker, men av kjærlighet til dette ditt land.

Hvordan kan du forlange av andre hva du selv ikke er rede til å gjøre? Hva slags person er du da?

Vår eldste sønn, Yohay, er stasjonert på Gaza-stripen i en tanks-enhet. Hvor Avi etterhvert stasjoneres vet vi ennå ikke, men han vil også om noen måneder være i stridende styrker.

Jeg har aldri forsøkt å fortelle mine sønner hvordan de skal utføre sine oppgaver i armeen. Jeg har aldri førsøkt å gi dem “mine” råd. De må lære av sine overordnede, av egne erfaringer, lære egne reaksjoner, grenser og styrke å kjenne. De må lære å ta raske beslutninger i livstruende situasjoner.

Jeg har førsøkt å lære mine barn å skjelne mellom rett og galt.
Jeg har førsøkt å lære dem å ta ansvar for seg selv og andre.
Jeg har førsøkt å lære dem noe om humanisme, toleranse og respekt for alt liv.
Jeg har forsøkt å lære dem å ha sin trøst i Den Allmektige.

Som foreldre håper og ber du om at dine barn må komme uskadd hjem, både på kropp og sjel.

Ja, spesielt tenker jeg mye på hva dette gjør med mine gutters sjeler. Fordi, – noen ganger vil der oppstå store motsetninger mellom det jeg har sett som viktig i oppdragelsen og forsøkt å formidle til dem, og hva de vil være nødt til å gjøre i armeen. Jeg vet det, – jeg er selv en “gammel” soldat på 40 år.

Er det nødvendig å foreta invasjon i palestinske byer for å hindre terrorisme i Israel? Utvilsomt!

Er det forferdelig at at sivile må oppholde seg innendørs i time etter time under portforbud? Utvilsomt!

Er det vanskelig og hardt for soldatene å se små skremte arabiske barn titte fra vinduene, uten å kunne komme ut å leke? Utvilsomt!

Er det vanskelig å være 18 – 19 år og skulle håndtere krigssituasjoner profesjonelt og med livet som innsats? Utvilsomt!

Jeg sa til min sønn Yohay for to år siden, og jeg gjentok for min sønn Avi idag: “Vær forsiktig og ta vare på deg selv, men glem aldri å være”Mensch” (jiddisch: et humant, realt og ekte menneske) i alle møter og konfrontasjoner”.

Slik var vårt liv i Israel denne dagen.

Vi skal engste oss, tenke på dem, be for dem, be om beskyttelse og fred, leve i frykt, håp og tro i lange tider framover…

Når eldstemann er ferdig med sine tre år i armeen, skal vårt yngste barn, Sarah, i armeen i to år.

I 1950-årene var deres bestefar i krig, i 1970-årene var jeg i krig, nå er mine barn i krig…, om 25 – 30 år er mest sannsynlig mine barnebarn i krig i dette landet.

“Du Allmektige, gi oss fred!”

Forrige artikkelFem soldater skadet
Neste artikkelØkte med 90 prosent første halvår
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -