«Israel er totalt mislykket»
På Israels nasjonaldag i mai 1995 stod det en artikkel i den israelske avisen Ha’ir. Den var skrevet av en israelsk araber, en forfatter som heter Anton Shamas.
«Nettopp på denne festdagen,» skrev den arabiske forfatteren, «er det på tide å innrømme helt ærlig og åpent, at det hele er gått dårlig. Hele det zionistiske eventyret har vært fullstendig mislykket». Så langt artikkelen. Zionismen er jødenes nasjonale bevegelse, og det zionistiske eventyret som angivelig skulle være mislykket, er Israel.
Nå skal vi gjengi fritt et svar den israelske jøden Josef Lapid gav til araberen. Lapid skriver:
Det er bra at Shamas står frem med denne påstanden. For en artikkel av denne typen, skrevet av en respektert arabisk intellektuell, gir god anledning til å fremlegge en del sannheter. Sannheter som en israelsk jøde ut fra beskjedenhet kvier seg for å nevne uten en passende anledning.
1900-tallets største suksess
Shamas, min venn, skriver Lapid: Zionismen er den største suksess på 1900-tallet! Femti år etter at Hitler og muftien av Jerusalem var slått, gror og trives zionismen i Midt-Østen i en stat med over 4,5 millioner jøder. For 50 år siden var det tvilsomt om det jødiske folket, den jødiske kulturen og jødenes språk, ville overleve. Men nå binder fedrenes språk hebraisk sammen jøder som er kommet som flyktninger fra mange deler av verden, som er født i landet, som har europeisk og orientalsk bakgrunn.
Jødenes stat har eksistert i knapt et halvt århundre, og begynte så og si på bar bakke. I dag er det en stat som sender ut sine egne satellitter. Vi eksporterer avanserte dataprogrammer og lærer latin-amerikanere å dyrke meloner.
Denne staten eksporterer [i 1996] hver måned varer for over en milliard dollar til Vest-Europa, USA, Japan og andre avanserte land. Vi har et ekte demokrati hvor ministrene frykter riksrevisjonen og dommerne bare frykter Gud.
Denne staten har en hær som blir ansett som en av verdens beste. Vi har lite voldskriminalitet og mange fine konserter. Mennesker av alle religioner har frihet til å tilbe på sin egen måte. Ateister er også velkomne.
Over 10 prosent av landets innbyggere er nye innvandrere. Og tross alle vanskeligheter synes 89 prosent av innbyggerne at det er et godt land å leve i. Dette er et land hvor mennesker som Anton Shamas har frihet til å komme med ondsinnede angrep på alt jøder setter høyt. Og det til og med på Israels nasjonaldag.
Det er araberstatene som er mislykket
Alt dette kan muligens Shamas tilgi oss. Men han kan ikke holde ut å sammenligne zionismens resultater i Israel med resultatene av arabisk satsing i de arabiske landene.
Hvor mange palestinere finnes det egentlig? Tre millioner, kanskje? Og hvor mange araberstater er det rundt dere? Over tyve arabiske stater, med gammeldagse konger og diktatorer. Med terror og blodsutgytelse. Det finnes ikke et eneste arabisk demokrati. Ikke ett land med ytringsfrihet og borgerrettigheter. Ikke en eneste arabisk hersker gir fra seg makt frivillig og fredelig som et resultat av at han har tapt et rettferdig valg.
Du snakker om den mislykkede staten Israel. Sammenlignet med hva? Sammenlignet med Algerie, Egypt, Irak? Hvor mange arabere bor det mellom Atlanteren og Den persiske gulf? Kanskje to hundre millioner? Og hvor mange muslimer finnes? En milliard? Alle disse ber til samme Allah i profeten Muhammeds navn. Men alle disse sammenlagt klarer ikke å løse problemene med kloakken i Gaza, eller skaffe reint vann til flyktningeleiren Jabalya. Dette var mennesker som flyktet i 1948. Israel har tatt imot langt flere flyktninger og skaffet dem bolig, utdanning og jobb.
I 47 år har araberne forberedt palestinsk selvstyre. Men dere har ennå ikke mestret søppeltømming i Jeriko. Du vet utmerket godt at hvis en million jøder bodde i Gaza, omgitt av tyve jødiske stater, da ville Gaza vært et paradis på jorden! Det ville de andre jødene tatt ansvar for, slik de har hjulpet Israel og jødiske flyktninger over hele verden. Hvis det var en milliard troende jøder i verden ville ikke jødene i Gaza vært avhengig av almisser fra FN. Verdens jøder ville forlengst ha gjort det til Middelhavets perle.
Alt dette vet du, Anton Shamas. Dette nager deg. Misunnelsen har gjort deg helt irrasjonell. ? Så langt en fri gjengivelse av en artikkel av den israelske reporteren Josef Lapid, formet som et brev til den palestina-arabiske forfatteren Anton Shamas, som skrev at Israel er en fiasko.
Vi kan tilføye for egen regning at Israel i dag [1996] har en større økonomi enn alle de arabiske nabolandene til sammen, til tross for at disse landene har mer enn 13 ganger så stor befolkning. Og tross sterke spenninger, en slags forsterket utgave av den EU-kampen vi kjenner så godt her i landet, fungerer det israelske demokratiet like godt som i vest-europeiske demokratier.
Det palestinske valget i 1996
I skarp kontrast til dette står, som nevnt, de arabiske nabostatene. Og det gjelder også i høyeste grad det området PLO styrer, og hvor det skal være valg den 20. i denne måneden. Når vi lager dette programmet, har mediene nettopp meldt at Arafat har sørget for å få lederen for den største palestinske avisa, Al-Quds arrestert. Bakgrunnen var ikke noe han hadde gjort. Det var heller ikke noe hans avis hadde skrevet. Det var ikke en gang noe hans avis ikke hadde skrevet. Bakgrunnen var at avisen hadde tillatt seg den frekkhet å trykke en lovprisningsartikkel over Arafat på side 8 i stedet for på forsida! For dette ble altså redaktøren av den største avisa arrestert og holdt innesperret i ei uke. Ingen palestinske medier torde melde om det.
Det vil rimeligvis ikke avholde våre lokale PLO-venner fra å fortsette å snakke om det palestinske demokratiet. Deres evne til å tøye språket er imponerende, ikke minst når de skal forsvare PLO.
I forbindelse med valget vil vi forresten korrigere en påstand vi er kommet med tidligere. Vi har sagt at i kjent arabisk stil blir det bare en kandidat til president-embetet, nemlig Yassir Arafat selv. Det så slik ut, men stemmer ikke lenger. Arafat har tillatt 3 ukjente personer å stille opp som motkandidater: En forretningsmann, en kvinne-aktivist og en menneskerettighetsaktivist. Men disse kandidatene får ikke noe som ligner like vilkår i mediene, og har ingen muligheter for å vinne. Det er vel derfor de får stille. [To av dem trakk seg før valget, så «motkandidaten» var en kvinne få kjente.]
I vår neste artikkel skal vi ta opp hvordan verdens jøder stilte opp da Israel skulle opprettes i 1948.
