Jødene i Sovjetunionen i 1948

I 1917 var det kommunistisk revolusjon i Russland, og landet ble til Sovjetunionen. Etter hvert ble også naboland “velsignet” med kommunismen og innlemmet i Sovjetunionen. Etter 2. verdenskrig omfattet kommunismen det meste av Øst-Europa fram til den brøt sammen omkring 1990. En av de viktigste virkningene kommunismen fikk for jødene, var at jødene i Sovjetunionen – og det var mange – ble skilt fra jødene ellers i verden. Det var generelt forbudt å forlate Sovjetunionen, å flytte (flykte) fra landet var ansett som forræderi og ble strengt straffet hvis forsøket mislyktes. Det kunne også føre til at gjenværende slektninger fikk store ubehageligheter. Til og med brevskrivning kunne være farlig.

Denne artikkelen er en gave til deg fra medlemmene i Med Israel for fred (MIFF). Hvis også du blir medlem, kan vi nå ut med sannheten om Israel til enda flere. Er du medlem allerede, håper vi du vil verve en venn nå. Klikk her for å gå til registreringsskjema. Medlemskap er gratis ut året!

Israels ambassade i Moskva
Da staten Israel ble opprettet i 1948, anerkjente Sovjetunionen landet. Det betydde at det ble opprettet en sovjetisk ambassade i Tel Aviv og en israelsk ambassade i Moskva. Den israelske ambassadøren i Moskva ble Golda Meir, som senere (1969-74) var statsminister i Israel. Hennes selvbiografi er hovedkilden til denne artikkelen.

Noen av israelerne ved ambassaden hadde nære slektninger (søsken, foreldre) i Sovjetunionen. Men de våget ikke å ta kontakt med dem, ikke en gang å sende mat til en fattig, gammel og syk mor. De fryktet ikke at det skulle skje dem selv noe om de gjorde det. Men for deres slektninger kunne det bli farlig. Kontakt med Vesten førte nemlig ofte til at de som hadde det ble arrestert og kanskje sendt til arbeidsleirer, hvor gjennomsnittlig levetid ikke var lang. Dette var mens Stalin styrte i Sovjetunionen. – Det var flere som omkom i de sovjetiske arbeidsleirene enn i Hitlers leirer. (Kommunistene hadde riktignok flere år å gjøre det på.) I de sovjetiske leirene var det ikke så mange som ble direkte drept. Man døde av sykdom etter å være svekket av matmangel, kulde og slit.

Jødene i Sovjetunionen
Golda Meir forteller at da de israelske ambassadefolkene kom til Moskva i september 1948, hadde jødene i Vesten vært skilt fra jødene i Sovjetunionen i omtrent 30 år. “Vi visste nesten ingenting om dem,” skriver hun. “Hvordan var de? Hvor mye var igjen av deres jødiskhet etter å ha levd så mange år under et regime som hadde erklært krig ikke bare mot alle religioner generelt, men også spesielt mot jødedommen, og som anså zionisme for en forbrytelse som fortjente opphold i arbeidsleirer eller forvisning til Sibir.”

Besøk i synagogen
En av de første lørdager (sabbater) de var i Moskva, gikk hele staben i ambassaden til en av de to synagogene som var åpne. Det var ikke mer enn 100-150 eldre jøder til stede under gudstjenesten, slik det var vanlig. På slutten av gudstjenesten skal man be for landets herskere. Da gikk de utenom det vanlige ritualet og bad også for Golda Meir. Hele forsamlingen snudde seg mot henne. Ingen sa noe.

“Ikke noe jødisk folk”
Noen få uker senere var det Rosh Hashana, jødisk nyttår. Et par dager før kom det en artikkel i Pravda, kommunistpartiets hovedorgan. Den var skrevet av Ilya Ehrenburg, en berømt jødisk journalist som var kjent for å forsvare Stalins handlinger uansett. Der stod det (som sant var) at hadde det ikke vært for Stalin, ville det ikke ha blitt noen jødisk stat. Det stod at det var nødvendig med en slik stat fordi jødene blir så sterkt forfulgt i “kapitalistiske land”. Men Israel hadde ingenting med de sovjetiske jødene å gjøre, for i Sovjetunionen var det ikke noe jødeproblem, skrev han. Og forresten: Det finnes ikke noe slikt som et jødisk folk, skrev Ehrenburg. – Folk forstod budskapet: En advarsel mot å demonstrere sin jødiskhet for sterkt og åpent.

Rosh Hashana
Så kom høytidsdagen, og ambassadefolkene skulle gå i synagogen igjen. Noen hadde fortalt Golda Meir at da pleide det å komme ca. 2.000 jøder til gudstjenesten. Men da israelerne kom til synagoge-området, fikk de se at på gatene utenfor stod det tettpakket med folk: Foreldre som bar små barn på armen, tenåringer, soldater og offiserer i uniform, nærmere 50 000 mennesker av alle slag. Det var jøder som var kommet, tross advarselen, for å vise sin tilknytning til Israel, landet i deres håp og drømmer, og landets ambassadør. Da hun kom, omringet de henne, løftet henne nesten opp og sa navnet hennes om igjen og om igjen. Til slutt gikk de til side og lot henne komme inn i synagogen. Der kom det stadig kvinner (i ortodokse synagoger er menn og kvinner atskilt under gudstjenesten) bortom henne. De tok på hennes hånd, hennes kjole, noen kysset kjolen til og med. Ingen sa noe.

For Golda Meir var dette en opplevelse som var så sterk at hun var nesten lamslått. “Staten Israel betyr ingenting for jødene i Sovjetunionen,” hadde Ehrenburg skrevet. Og så kom disse menneskene bare for å vise støtte. Alle dem det ikke var plass til å synagogen, stod fortsatt utenfor da gudstjenesten var slutt. Golda opplevde en så intens kjærlighet fra menneskemassen at hun var på nippet til å besvime. De omringet henne og ropte til henne: “Nasha Golda” (vår Golda) og Shalom, shalom. Mange av dem gråt.
Det var umulig for Golda å komme fram og gå tilbake til hotellet. Så selv om det er forbudt i den jødiske religionen å kjøre bil på slike helligdager, var det noen som dyttet henne inn i en drosje. Men drosjen kom heller ikke fram gjennom den jublende, leende og gråtende menneskemassen.

Golda Meir følte at hun måtte si noe til disse menneskene. Men hun var fylt av så sterke følelser at det låste seg for henne. Hun fikk bare fram “Takk for at dere er forblitt jøder”. Hun hørte at denne “miserable inadequate sentence” (ynkelige og utilstrekkelige setningen) ble gjentatt fra den ene til den andre i flokken “som om det skulle være et vidunderlig, profetisk uttrykk”.

Da israelerne omsider kom hjem til ambassaden, var de så rystet i sitt innerste av det de hadde opplevd at de samlet seg i et rom og satt der i flere timer uten å si noe. Noen gråt. Noen (blant dem Golda Meir) satt der bleke og ubevegelige.

Dette var svaret på spørsmålet om hvorvidt jødene hadde forblitt jøder. Det var naturligvis forskjell på jødene i Sovjetunionen. Men det viste seg etter hvert at mange beholdt sin jødiske identitet, selv om de visste veldig lite om jødedommen, jødisk historie og jøder andre steder i verden.

Noen hadde tatt et bilde av Golda i denne situasjonen. Til tross for at det var farlig, ble det trykket opp og spredt i et stort antall. Da mange jøder lenge etter kom til Israel, hadde noen av dem bildet med. Enten det eller et bilde som hadde stått i et sovjetisk blad av Golda Meir under en offentlig mottakelse.

Fortsatt frykt
Det var flere slike jødiske demonstrasjoner i Sovjet-tiden. Elie Wiesel skildrer noen av dem i boka De tause jøder. På slike dager slapp store mengder jøder seg løs. Til daglig var det frykten som rådde, og de unngikk noe særlig kontakt med Vesten. Men mange lyttet på Israels radio i smug, i den grad det var mulig gjennom støysenderne (radiostasjoner som sendte rent bråk på samme frekvens som andre stasjoner man ville forstyrre).

Endret holdning
Etter denne store massedemonstrasjonen i 1948 endret holdningen hos de sovjetiske lederne seg. De innså at de hadde en slags tikkende bombe i sin egen jødiske befolkning, og forsøkte å motvirke det med en sterk propaganda mot Israel og jødiske verdier.

Men den videre utviklingen for jødene i Sovjetunionen fram til mange av dem i dag er i Israel, ligger utenfor rammen av denne artikkelen.

Forrige artikkelSkal få fart på reformene i PA
Neste artikkelPalestinere drept – forhandlinger fortsetter
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -