Herskeren i Pakistan, general Pervez Mosharraf, er blitt mottatt av president George W. Bush i USA og er blitt lovt hundrevis av millioner av dollar i økonomisk hjelp. USA har opphevd sin delvise boikott av Pakistan (den skulle forsøke å hindre at landet fikk atomvåpen).
Samtidig leter amerikanske spesialstyrker i de afghanske fjellene etter styrker fra det muslimske terror-nettverket. Men de finner ingenting, fordi fienden oppholder seg trygt på den pakistanske siden av grensen. Av dette har Musharaff lært at det går an å støtte terror i praksis og likevel få penger fra Vesten. Det ligner på det Arafat har drevet med lenge: Han «fordømmer» terror av og til, støtter det i praksis, og får penger fra Norge og EU.
Holdningen til atomvåpen er annerledes og mer skremmende i Pakistan enn i andre land. Pakistan og India står i dag på randen av en atomkrig. Pakistan har nylig foretatt tre tester av raketter, og har erklært at for Pakistan er atomvåpen å betrakte som vanlige våpen, som ikke bare skal brukes som svar på et eventuelt atomangrep, men også som svar på et angrep med konvensjonelle («vanlige») våpen.
Situasjonen i Pakistan er generelt nokså håpløs. Etter 55 års selvstendighet har det lykkes Pakistan å bygge atomvåpen. De har et militærvesen som fungerer. Og de har et system av islamske skoler som innpoder millioner av elever med jihad-kulturens verdier. Noen vil sikkert regne dette for prestasjoner.
Men ellers er Pakistan en mislykket stat. Under 33 % av de voksne kan lese og skrive. Fattigdommen og skitten i storbyene er i en grad vi ikke kan tenke oss. Ulike grupper bruker vold for å få makten i ulike provinser, internt i Pakistan.
Om få år har Iran og/eller Irak fått atomvåpen. Det er en livsfarlig situasjon: Massedrapsvåpen i hendene på mislykkede regimer som ikke bryr seg noe særlig om sin egen befolkning en gang, og enda mindre om sivile hos «fienden».
