Ariel Før statsminister Ariel Sharon reiste til USA i midten av oktober, var det en viss bekymring i Israel som hva som kunne skje der. Man forventet et sterkt amerikansk press mot Israel til innrømmelser i forholdet til Irak og i forholdet til palestinerne. Men sett fra Sharons side gikk besøket slik han bare kunne håpe. «Det var et glimrende besøk, kanskje det beste hittil,» sa en av hans medarbeidere.
Amerikanerne ville forsøke å få Israel til å holde seg utenfor den kommende krigen, fordi israelsk deltakelse ville provosere de arabiske «partnerne». Men amerikanerne kom ikke med trusler og krav. De sa at de forstod at det kan oppstå situasjoner da Israel må forsvare seg mot angrep. Men de tilbød samarbeid, og regner med at israelerne vil forstå at nesten uansett hva som skjer, vil det være best for Israel å overlate krigføringen til USA. Men Israel kan bidra med etterretning, og USA vil forsøke å hindre at Irak får anledning til å rette farlige angrep mot Israel. Det var tale om «dyp, strategisk samordning».
Amerikanerne var opptatt av den fortvilte situasjonen palestinerne på Vestbredden og i Gaza er i, og oppfordret Israel til å gjøre noe for å lette på den. Sharon lovte å overføre skattepenger til palestinerne (skatt som Israel tar inn for det palestinske styret), men bare hvis det finnes måter som sikrer at pengene kommer sivilbefolkningen til gode og ikke kan brukes til å kjøpe våpen eller finansiere terror for.
Den amerikanske utenriksministeren, Powell (som selv er general), bad Sharon om å forsøke å begrense avstengningene som bidrar sterkt til å gjøre livet vanskelig på Vestbredden. Sharon fortalte at akkurat da hadde israelsk etterretning 51 varsler om terror-operasjoner som ble forberedt, og de kunne fortelle hvilke byer terroristene skulle komme fra. Israel var derfor nødt til å ha nøye kontroll med hvem som kommer og går fra de forskjellige byene. Powell uttrykte forståelse for det.
Amerikanerne har fortalt sine arabiske «allierte» at når Irak-krigen er over, vil de sette mer inn på å få gjort med konflikten mellom jøder og arabere. Men de «veikartene» Sharon fikk forelagt, med planer om «veien videre», inneholdt ikke noen krav til Israel som det bir virkelig vanskelig å leve opp til.
Sharon traff også lederne for de to store partiene i Senatet. Han takket dem for støtte. De svarte at når det gjelder Israel, er det ikke forskjell mellom demokrater og republikanere. Det er «bare amerikanere». Sharon ønsket begge parter et godt valg.
