Nedenfor gjengir vi en artikkel fra nr. 4/1996 av Midtøsten i fokus. Den er skrevet like etter at Benjamin Netanyahu slo Shimon Peres i statsministervalget, og forteller hva araberne sa om Yitzak Rabin mens han var statsminister.
Etter valget i Israel i mai [1996], har det vært mye klagesang i de fleste arabiske land. Den nye regjeringen vil ødelegge fredsprosessen, sies det.
Mye av dette er trolig vanlig, arabisk forhandlingstaktikk. De folkene er vant med å handle i basarene, vant med å prute, og da må utgangsbudet være mye høyere enn de egentlig selv finner rimelig.
Men i den grad klagen på regjeringsskiftet er reell, kan araberne takke seg selv for det som skjedde. Araberne gjorde lite for å vise israelerne at det kom noe ut av Peres’ fredsvisjoner.
I juni [1996] hadde Gerald Steinberg en artikkel i Jerusalem Post. Han er forsker ved Begin-Sadat-senteret for strategiske studier ved Bar-Ilan-universitetet i Israel. Noen punkter, fritt gjengitt.
Egypt gjorde den kalde freden enda kaldere enn før under Rabin og Peres, med store, internasjonale kampanjer mot Israel. Mubarak ville ikke komme på besøk til Israel. (Han kom i Rabins begravelse, men understreket at dette ikke måtte oppfattes som et vanlig, diplomatisk besøk. For et slikt besøk ville «det egyptiske folket ikke godta».) – Den egyptiske utenriksministeren Amr Moussa har kommet med et stort antall fiendtlige uttalelser mot Israel under Rabin og Peres. Og egyptisk TV viste stadig anti-israelsk, og til dels antisemittisk, propgaganda.
Assad i Syria klager på at han ikke kan forhandle med Netanyahu. Men han gjennomførte ikke seriøse forhandlinger med den forrige regjeringen heller. Riktignok var det forhandlingsmøter, men Assad gav ingen innrømmelser. Tvert imot tyder mye på at han strammet inn og skjerpet sine krav. Det meste tydet på at han ikke var og er interessert i en ekte fred med Israel. Syria har forresten ikke «varm fred» med noe land.
Steinberg mener at Arafat har størst «ære» for valgresultatet. Det begynte med hans jihad-tale i Johannesburg [der han gjorde det klart at Israel skal fjernes], og siden har han holdt mange andre krigshissende taler. Hans holdt en meget krigersk gravtale over Ayyash, som Israel drepte etter at Arafats administrasjon hadde nektet å arrestere ham til tross for at han stod bak selvmordsaksjoner som hadde krevd over 50 israelske liv. Arafat har også unngått å knekke terror-evnen til Hamas og andre terror-organisasjoner.
Det har vært trusler om å ta opp igjen intifadaen.
Hva kan araberne gjøre nå?
Steinberg har noen forslag til de arabiske lederne, hva de kan gjøre hvis de vil framskynde freden.
Mubarak kan slutte å behandle Israel som en spedalsk, og gjennomføre et vanlig besøk til Israel. Han kan også si høyt og tydelig til Syria at syrerne må godta normalisering med Israel. Han kan la være å motarbeide samarbeid mellom Israel og Tyrkia.
Arafat ville øke sin gjennomslagskraft i Israel enormt hvis han begynner å si rett ut at Israel er legitimt, at jødene har rett til å ha sin stat og at den er kommet for å bli. Det har han hittil aldri sagt tydelig og klart, snarere tvert imot.
Kort sagt: Hvis det er ekte fred araberne ønsker, er det mye de kan gjøre for å oppnå det.
Redaktørens sluttkommentar: Man må uvegerlig minnes kommentaren den tidligere norske statsministeren Trygve Bratteli kom med. Da han trakk seg etter å ha tapt EU-valget, ble han spurt om hvordan han trodde at hans ettermæle ville bli. Han svarte at han trodde det ville bli godt – i den grad et godt ettermæle kunne brukes til å sverte hans etterfølger.
