De siste valgene

Mange synes det er litt vanskelig å ha oversikt over hvilke valg det har vært i Israel de siste ti årene, blant annet på grunn av endringer i valgordningen. Her er en oppsummering:

«Alle trenger å lese om Israel på miff.no.» Hvis du er enig, trenger vi deg som medlem av MIFF slik at skoleelever og andre kan få israelske perspektiver gratis tilgjengelig på norsk. Bare en liten brøkdel av våre nettgjester er medlemmer. Klikk her for å registrere deg nå (fra kr. 4,- per uke)


Trykk på bildet for å gå til Porten
til Midtøstens spesialseksjon for Knesset-valget 2003..

1992: Yitzak Rabin
Fram til valget var Yitzak Shamir statsminister. Det som skjedde før valget er omtalt i artikkelen  Selvmål fra ytre høyre i 1992 og 1999.
Dette var et valg til Knesset, Israels “Storting”. Da valget var over, hadde partiene som ønsket Yitzak Rabin fra Arbeiderpartiet som statsminister flertall. Det ble avgjort parlamentarisk, altså ut fra styrkeforholdet i Knesset, slik det også er i Norge. Som alle andre regjeringer i Israel var det en koalisjonsregjering.

Yitzak Rabin var statsminister fram til 4. november 1995, da han ble myrdet av en israelsk jøde. Shimon Peres, som hadde vært utenriksminister, overtok da som statsminister.

1996: Benjamin Netanyahu
I mai 1996 var det valg i Israel. Dette valget var det første som var todelt: Folk stemte på et parti ved valget til Knesset. Og så stemte de på en statsministerkandidat. Det var to kandidater: Benjamin Netanyahu fra Likud og Shimon Peres fra Arbeiderpartiet. Netanyahu vant knepent.

Hensikten med å velge statsminister spesielt var å styrke hans stilling. I de koalisjonene som har vært med en rekke forskjellige partier, har statsministeren ofte vært bortimot handlingslammet i en rekke saker. Tanken var at når han var valgt direkte av folket, ville han kunne tvinge igjennom sin vilje i større grad.

1999: Ehud Barak
I artikkelen  Selvmål fra ytre høyre i 1992 og 1999 står det noe om bakgrunnen for at det ble valg i 1999, før valgperioden var over. Det gikk også etter samme oppskrift som i 1996, med to valg: Ett på statsminister, ett til Knesset. Det var 5 statsministerkandidater. Men en arabisk kandidat, en kandidat fra Sentrumspartiet (som nå er nedlagt) og en kandidat fra ytre høyre trakk seg. Ved selve valget vant Ehud Barak med stort flertall over Benjamin Netanyahu fra Likud-partiet. Bakgrunnen var særlig at Barak lovte å skaffe en varig fred.
Barak tilbød store israelske innrømmelser i bytte for varig fred. Men Arafat gikk ikke med på det, og startet i stedet den andre intifadaen i september 2000, den krigen som fremdeles pågår. Det førte til at Baraks regjering falt fra hverandre. Nyvalg før valgperioden utløp ble igjen aktuelt.

2001: Ariel Sharon
I begynnelsen av 2001 var det valg igjen. Men ikke på Knesset, bare på statsminister. Knesset er fremdeles uforandret, slik det ble valgt i 1999.

Grunnen til at det ikke ble valg til Knesset, var at de religiøse partiene og Arbeiderpartiet ikke ønsket det. De lå an til sterk tilbakegang ifølge meningsmålingene. Hittil har det ikke kunnet bli valg i Israel før perioden utløper på annen måte enn at et flertall i Knesset vedtar det.

At det ikke ble valg til Knesset, førte til at Benjamin Netanyahu ikke ønsket å stille som statsministerkandidat for Likud. Hadde han villet, kunne han antakelig (i slutten av 2000) slått Sharon i kampen om å bli statsministerkandidat.

I stedet ble det altså Ariel Sharon som representerte Likud mot Ehud Barak. Sharon vant stort.

Endring i valgloven
Ved valgene i 1996, 1999 og 2001 var det altså eget statsministervalg. Hensikten var å styrke statsministerens stilling. Det viste seg i praksis at det gikk stikk motsatt. For når folk kunne stemme på en statsminister, viste det seg at mange ikke syntes det var viktig å stemme på hans parti. Etter at direkte statsministervalg ble innført, er de to store partiene (Likud og Arbeiderpartiet) blitt sterkt redusert, mens de andre partiene har økt sin oppslutning. Det ble ikke lettere å holde koalisjonene samlet, ikke lettere for statsministeren å føre en effektiv politikk. Kanskje heller tvert imot.
Valgloven er derfor nå endret igjen, slik at ved neste valg blir det ikke noe eget statsministervalg. Som i Norge stiller de ulike partiene med en partileder, som samtidig blir statsministerkandidat. Når valget er over og sammensetningen av Knesset er klart, blir det forhandlinger om en regjering som kan samle flertallet i Knesset bak seg.

I tillegg til at det er slutt på direkte statsministervalg, får også den neste statsministeren rett til å oppløse Knesset og skrive ut nyvalg. Det er nytt. Likeså blir mulighetene for å reise mistillitsforslag mot regjeringen begrenset. Se \Ny lov svekker ytre høyre.

Partiledere
Det er nå klart hvem de store partiene skal stille med som partiledere ved neste valg.

Arbeiderpartiet: Ledervalget ble avgjort ved primærvalg, dvs. valg der alle partiets medlemmer i Israel hadde stemmerett. Resultatet var at Amram Mitzna, ordfører i Haifa, ble partiets leder og statsministerkandidat, med solid margin til nestemann, den tidligere lederen, Benjamin Ben-Eliezer. Nå diskuteres hvordan partiets liste til Knesset skal settes sammen.

Likud: Statsminister Ariel Sharon vant over tidligere statsminister Benjamin Netanyahu med stort flertall.
I de fleste andre partier er det ikke primærvalg, men ett eller annet partiorgan som velger leder.

Valget 28. januar
Når partiene nå etter hvert har valgt sine ledere, kan selve valgkampen begynne. Meningsmålingene viser så langt en sterk framgang for Sharons Likud-parti. Hans parti og partier han naturlig samarbeider med ligger an til et stort flertall.

Valget blir altså som i Norge: Man stemmer på et parti, og så blir regjeringens sammensetning fastlagt etter valget i forhandlinger mellom partiene.

Lav sperregrense
Her i Norge stemmer vi fylkesvis. Når jeg stemmer i Rogaland, har det bare påvirkning for hvilke kandidater som kommer inn på Stortinget herfra, og alle partier har egen liste i hvert fylke. (Vi ser da bort fra utjevningsmandatene.)

I Israel er hele landet en valgkrets. Hvert parti har bare en liste for hele landet, og den stemmer alle partiets velgere på. Siden det er 120 medlemmer av Knesset, skulle i utgangspunktet alle partier som får minst 1/120 av stemmene være sikret en plass. Men sperregrensen er satt til 1,5 %, så partier som får mindre enn det, kommer ikke inn. Denne grensen er likevel svært lav i forhold til hvordan det er i de fleste land, og det er hovedforklaringen på at det er så mange partier i Knesset og i regjeringene i Israel.

 

 


Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Forrige artikkelTente lys i Det hvite hus
Neste artikkel10 palestinere drept, 2 av dem FN-ansatte
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise