Disse sørasiatiske jødene bor hovedsakelig i den kjente vestindiske mangemililonbyen og Indias kommersielle hovedstad Mumbai, (tidligere Bombay), og også i flere av Indias øvrige storbyer, for eksempel i Indias såkalte politiske hovedstad, New Delhi, og kulturelle hovedstad Calcutta, hvor de blant annet livnærer seg som dyktige forretningsfolk. I tillegg finner vi sørasiatiske jøder i mange mindre byer og tettsteder langs den flere hundre kilometer lange og historiske Malabarkysten i delstaten Kerala, langt sørvest på det veldige indiske subkontinent.
Til denne tropiske og meget frodige kyststrekning på Deccanhalvøya langs det indiske hav – også kalt Pepperlandet eller Krydderkysten – skal ifølge årtusengamle lokale jødiske tradisjoner de første jødiske handelsmenn ha kommet seilende i sine handelsskip av koffardi-typen allerede for om lag 3000 år siden på den bibelhistoriske Kong Salomos tid, 10. århundre før Kristus. Den svært mektige og stenrike jødiske oldtidskongen hadde ifølge 1. Kongebok 11,3 i Det Gamle Testamentet hele 700 koner av fyrstelig rang, og dessuten ikke mindre enn 300 medhustruer! – For øvrig sies han å ha vært den aller rikeste monark i hele jødefolkets flere årtusengamle historie. Ja, så velstående skal denne berømte og styrtrike orientalske fyrsten ha vært, at han ifølge både 1. Kongebok 10,27 og 2. Krønikebok 9,27 «……gjorde sølvet i Jerusalem likeså alminnelig som sten……!» For øvrig står det i ettertid sterk glans av Kong Salomos navn ikke bare på grunn av all rikdommen i hans kongerike, men også av «all visdommen ved hans hoff». Kong Salomo, en av bibelhistoriens største legendariske skikkelser, er av bibelforskere dessuten blitt regnet som forfatteren av både Salomos ordspråk, Predikerens bok og Salomos høysang i Det Gamle Testamentet.
Paradesisynagogen i Cochin
Inni det som hevdes å være Indias og de 52 såkalte Commonwealth-landenes eldste synagoge som fortsatt er i bruk den dag i dag – den vel 400 år gamle, svært interessante og rikt utsmykkede Paradesisynagogen fra 1568 i jødebydelen Mattancheri i den gamle indiske havnebyen Cochin i sørvest India – henger et stort, fargerikt maleri som blant annet forteller om hvilke indiske handelsvarer disse tidlige jødiske handelsfolkene kom til den historiske Malabarkysten for å kjøpe på kongelige oppdrag av Kong Salomo. For under dette malte synagogebildet står det en meget interessant engelskspråklig tekst som får følgende ordrette norske språkdrakt: «Det var handel mellom Kong Salomos Palestina (992 – 952 før Kristus) og Malabarkysten. Det bibelske navn på India var Odhu. Teaktre, elfenben, krydder og påfugler ble eksportert til Palestina.» Men den eldgamle og meget severdige Paradesisynagogen, som utvilsomt må være en av kulturbyen Cochins aller største turistattraksjoner i dag, vitner om at den indiske Malabarkysten slettes ikke bare har drevet handel vestover. For det flotte, dekorative synagogegulvet av kinesisk porselen er importert fra havnebyen Kanton i Kina. Hver enkelt blåhvite og håndmalte gulvflis med piletremønster er et godt eksempel på interkulturell mangfoldighet. For øvrig har den meget vakre Paradesi – (utlendings)- synagogen med andre klenodier som blant annet sølv- og gulldekorerte Torah-pergamentruller, to store skinnende bronsesøyler, mange hengende sølvlamper og Torah kroner av massivt gull prydet med edelstener, blitt karakterisert som «et av de mest imponerende gudshus i hele India». Denne flotte synagogen har et meget interessant hvitmalt klokketårn i hollandsk byggestil med tre ulike urskiver med hebraiske talltegn i retning av synagogen, romerske talltegn i retning av et nærliggende hindupalass og indiske talltegn i retning Cochin havn!
Da 400-årsdagen for grunnleggelsen av synagogen, sammen med 1900-årsdagen for stiftelsen av det jødiske samfunn i Cochin ble feiret i 1968, var Indias daværende statsminister Indira Gandhi tilstede for å kaste glans over det store jubileet. Den indiske regjering ga samtidig ut et minne frimerke for å markere jubileet, der Paradesi synagogen var avbildet på frimerket. I tillegg finnes det i Cochin-området rester av to andre jødiske bedehus, Kadvoobagam og Theckoobagam synagogene, som etter sigende er grunnlagt i henholdsvis år 1150 og 1625 etter Kristus.
Om den store betydning synagogen generelt sett har hatt for jødene i alle land de har vært bosatt i opp i gjennom tidene, skriver professor i religionshistorie ved København Universitet, Arild Hvidtfeldt, i bind 6 (verdensreligionene), i Cappelens 20 bind store «Verdenshistorie» fra 1983, blant annet følgende: «Synagogen ble overalt i landflyktighet jødenes faste samlingssted og det er synagogen som institusjon som har bidratt mest til å sikre at jødedommen fortsatte å bestå».
«Hvite og svarte» jøder
På begynnelsen 1950-tallet reiste den kjente danske globetrotteren og reiselivsjournalisten Karl Eskelund og hans kinesiske kone Chi-yun rundt omkring i det kolossalt folkerike India som sies å være det land i verden som har den mest utpregede blandingsbefolkning. (Ja, Indias etniske forhold er umåtelig komplekse, så vel i rasemessig som i kulturell henseende. Etter mange års uhyre omfattende og tidkrevende kartlegging av det enorme indiske storsamfunn gjennom utallige etnografiske undersøkelser blant om lag hele 1 milliard mennesker, har Indias «Anthropological Survey» nylig avsluttet identifiseringen av hele 4.599 distinkte kulturer i India, med ikke mindre enn 1.652 språk fra 12 ulike språkfamilier og hele 24 alfabeter!).
Blant de meget interessante folkegruppene det ovenfor nevnte ekteparet Eskelund var særlig interessert i å treffe, var de såkalte Cochinjødene. Den gamle jødiske koloni av diasporajøder, (jøder i landflyktighet utenfor Palestina), som de hadde hørt var bosatt i «Det arabiske havs dronning», «Østens Venezia», «Porten til India» og «Malabarkystens vakreste by». Alle smigrende navn på den eldgamle, historiske, meget interessante og severdige havnebyen Cochin. Ja, i den svært tradisjonsrike handels- og kulturbyperlen Cochin på Malabarkysten i sørvest India formelig oser det av både nær og fjern kulturhistorie.
På sin oppsøkende vandring rundt omkring i denne meget fargerike multikulturelle møteplass og internasjonale smeltedigel av en sørasiatisk by – som i mange århundrer har vært et veldig viktig handels- og kultursenter for både jøder, indere, kinesere, arabere og forskjellige europeiske nasjonaliteter, og som i dag dessuten også er en av Indias største og strategisk beliggende fly- og marinebaser – møtte Eskelunds en viss dr. Simon med et sterkt forhold til fortiden. Han var en eldre, vennlig, ganske kulturbevisst og historiekyndig jøde som mer enn gjerne ville fortelle det han visste om de eksotiske indiske jødenes om lag hele 3.000 år lange fartstid i et mangeartet India. Et India som nå på flere måter er i ferd med å forsvinne. I Karl Eskelunds fascinerende bok «Så kjører vi til India» (fra 1953), gjengir han blant annet følgende fra sin meget interessante kulturhistoriske samtale og tilbakeskuende Cochin-byvandring med den kunnskapsrike jødiske kulturbæreren og ciceronen dr. Simon, som først gikk årtusener tilbake i jødenes indiske historie. En svært begivenhetsrik historie hvor man virkelig fornemmer historiens vingesus:
Sitat: «Dr. Simon viste oss alt som var å se i jødebyen, og han fortalte om sitt folks lange historie i denne delen av verden. De første jødene kom dit på Kong Salomos tid. De drog til India for å kjøpe teak, røkelse og silke til det store tempelet i Jerusalem, og noen av dem slo seg ned der. «Deres etterkommere er de svarte jøder,» fortalte dr. Simon. «Det er nesten 3.000 av dem.. » «Svarte jøder?», spurte jeg. «Hva mener de med det?» «Vi liker i grunnen ikke å bruke det uttrykket», forklarte han. «Det klinger nedsettende. De første jødene som kom hit, var meget ortodokse. Ifølge vår religion måtte de bare spise mat som var tillaget av jøder. De hadde ikke råd til å importere kokker fra Palestina, og i denne varmen er det ikke moro å stå over en komfyr å lage mat. Og derfor fremstilte de sine egne jødiske kokker – de tok seg indiske elskerinner og fikk barn med dem, og barna ble betraktet som jøder. Senere giftet disse halvjødene seg med hverandre. I dag er det vanskelig å skjelne dem fra inderne. Men det underligste er at de er meget mer ortodokse enn oss. Dessverre har forholdet mellom dem og oss ikke vært riktig godt. I mange år behandlet vi dem mer eller mindre som slaver, og inntil nå nylig fikk de ikke lov til å komme inn i synagogen vår. De påstår selv at de ikke har det minste indisk blod i årene. «Vi er mørkere fordi vi har vært her lenger», sier de. «Det kommer av solen.» Det er som sagt nesten 3.000 av dem, og de har 7 synagoger. Vi har bare en!».
Jeg siterer fortsatt Eskelund: «I løpet av århundrene jaget hver jødeforfølgelse i Europa nye skarer av flyktninger til den vesle kolonien i India. De nyankomne nektet å gifte seg med de halvblods og tok seg aldri indiske elskerinner. Det var ikke lenger noen grunn til å gjøre det, for nå var det lett nok å få seg en jødisk kokk. Fra disse flyktningene nedstammer de hvite jøder som dr. Simon hørte til. Omkring år 800 (etter Kristus) dro noen av jødene mot øst for å knytte nye handelsforbindelser, og etter en lang reise kom de til Kina, hvor de tydeligvis likte seg godt. De slo seg ned ved Hoangho, og etterkommerne deres bor fremdeles i byen Kaifeng. Men i tidens løp er de blitt helt kinesiske når en ser bort fra nesene.
Da portugiserne i 16. århundre erobret Cochin, begynte en hard tid for jødene. Synagogen deres ble ødelagt, og de fikk ikke lov til å drive handel med omverdenen. Den tidligere velstanden i synagogegaten ble avløst av fattigdom. Omtrent hundre år etter kom hollenderne. Jødene blir den dag i dag rent rørt når de snakker om dem. «Det var strålende mennesker», sier de. «Vi ble behandlet fullstendig som likemenn.» Senere kom englenderne som raskt lot jødene forstå at de ikke hørte til samme klasse som angelsakserne. Det var vanskelig for jødene å konkurrere med de engelske forretningsmenn, som ofte fikk støtte av myndighetene. Mange av de hvite jødene utvandret til USA eller Europa. I dag er det bare litt over 150 igjen. De fleste av dem arbeider som kontorfolk og håndverkere. Det er bare noen ganske få som er velstilte»
«Er det mange av jødene her som vil til Palestina?» spurte jeg dr. Simon. Han stoppet og pekte mot synagogen. «Kan de se taket til den store bygningen der bakom?», spurte han. «Det er et hindutempel. I hundrevis av år har det ligget ved siden av synagogen vår. Og lenge før det ble bygd, lå det et annet tempel der ved siden av en annen synagoge. Gjennom alle disse århundrene har vi levd i fred med inderne, mens jødene er blitt forfulgt og drept i resten av verden. Noen av de unge vil gjerne dra herifra. Resten av oss føler at vi ikke skylder Palestina noe, men at vi har meget å takke India for. Her er hjemmet vårt, og her vil vi bli.»» (Slutt på sitat fra Eskelund).
Jødisk kongerike i India
At de indiske jødene, uansett hudfarge, visstnok skal ha mye å takke India for, er også en annen dansk forfatter inne på i sin meget interessante Indiabok ved navn «Tusen og en dag» – (dansk originaltittel: «En barbar i Indien») – fra 1957. For i denne boken skriver nemlig Ralph Oppenhejm blant annet følgende meget tankevekkende og bemerkelsesverdige om hvordan jøder flest har blitt nærmest oppsiktsvekkende godt behandlet av inderne opp gjennom tidene. I sterk motsetning til hva jøder i et globalt historisk perspektiv dessverre så ofte har opplevd i en ellers ikke sjelden fiendtlig innstilt antisemittisk og lovløs verden, med et sterkt jødehat og en blodig jødeutryddelse. – Sitat: «Cochin jødene har aldri – og det er nesten enestående i verdenshistorien – vært utsatt for forfølgelse fra indisk side i alle de lange århundrene de har levd i landet!»
Videre skriver Oppenhejm følgende om fargerikt jødisk liv, kulturarv samt lange og fengslende historie i India: «Tradisjonen vil ha det til at de første jødene kom til havnebyen Cranganore med Kong Salomos handelsflåte. De eldste ordene på tamil, (et stort sørindisk språk), som i det hele tatt er nedskrevet, er betegnelsen for ape og påfugl, slik de forekommer i den hebraiske tekst til Kongebøkene, og det tyder på at det allerede så tidlig har vært forbindelse mellom de to landene. I Toledo, Spanias gamle hovedstad, støtte jeg en gang på et lite dikt av Rabbenu Nissim, en av de fineste poeter i det 14. århundre:
Jeg dro ut fra Spania.
Hørt hadde jeg om staden Shingly.
Jeg lengtet etter å se en israelsk konge,
Og ham så jeg med disse mine øyne.
Shingly er middelalderens betegnelse for Cranganore, som ligger 20 mil nord for Cochin, og her lå virkelig et jødisk kongerike! I den vakre, gamle Paradesisynagogen i Cochin, med skinnende bronsesøyler og det skjønne dekorative gulvet av kinesisk porselen finnes det noen kobberplater fra 379 etter Kristus, som på klassisk tamil gir jødene øverste suverenitet over store landområder på Malabarkysten. Platene, som er et av de eldste indiske dokumenter, sier:
«Hil og fremgang! De følgende gaver ble allernådigst skjenket av ham som smykker seg med tittelen Kongenes Konge, Hans Majestet Sri Parkaran Iravi Vanmar, hvis forfedre har løftet septeret i mange hundre tusen år, i det tre og sekstiende år etter det annet år på den dag da han dvelte i Muyiricote. Vi har til Josef Rabban skjenket Anjuvannam til like med to og sytti eiendomsrettigheter, toll på skip og kjøretøyer, skatt fra og tittel konge av Anjuvannam, rett til en lampe ved høylys dag, en løper utbredt foran seg når han er til fots, en bærestol, en tromme, en parasoll, en æresport, en blomsterkrans og andre ornamenter. Vi har skjenket ham lands- og vektskatt. Ytterligere har Vi med disse kobberplater forordnet at han ikke som Våre andre prinser skal svare avgift til det kongelige palass, og at han skal nyte de samme privilegier som de. Til Josef Rabban, Konge av Anjuvannam, og hans etterkommere, sønner og døtre, nevøer og svigersønner, som ekter hans døtre i rett linje. Så lenge verden og månen består skal Anjuvannam være hans arv og eie. Hil!» (sitat slutt)
Videre skriver Oppenhejm: «Så følger underskriftene til Kongenes Konge og hans ministere. Fra det 4. til det 16. århundre da maurerne og siden portugiserne begynte å herje på Malabarkysten, levde jødene sorgløst i sitt rike. Men gjennom Portugal strakte den spanske inkvisisjon armen så langt at de måtte flykte til Cochin, hvor hindufyrsten tok dem under sin beskyttelse og med ufattelig gavmildhet skjenket dem jord til en by like ved siden av sitt palass og familietempel, og her ligger den fremdeles. Maharajaslekten skjenket hovedsummen til byggingen av Paradesisynagogen, og den er bare skilt fra slottet med en mur. Portugiserne erobret også Cochin, og først da de tolerante hollenderne i det 17. århundre fikk vristet det fra dem, kunne jødene på ny puste lettet ut.»
Under portugisisk kolonityranni
Angående det 165 år lange portugisiske kolonityranni i India fra 1498 – 1663 skulle man nesten tro at et gammelt og meget tankevekkende tibetansk ordspråk var myntet på de krigerske portugisiske okkupantene i et av Tibets naboland, India. For det sier nemlig: «Der folk fra Vesten går, følger krigen i deres fotspor!» Noe av det aller verste som skjedde de indiske jødene var i 1523, da de ubarmhjertige portugiserne erobret og ødela det ca. 1200 år gamle blomstrende kongeriket i Cranganore, som altså bestod fra det 4. – 16. århundre. Nådeløst plyndret og massakrerte de hensynsløse portugiserne mange av den jødiske befolkning der, og brant deres kjære hjem, flotte synagoger og hellige bøker. Som om ikke dette var nok ondskap, så nektet de brutale portugisiske koloniherrer, etter dette fryktelige blodbadet, de gjenlevende jødene å drive handel med omverdenen. Dette førte til at jødene flyktet i vill panikk til flere andre bosettinger på Malabarkysten, først og fremst til Cochin.
Ganske tankevekkende måtte det altså en av datidens europeiske stormakter, nemlig Portugal, til for å forfølge jødene også i det ellers for dem så fredelige India. Ja, den skjellsettende portugisiske okkupasjonen av den indiske sørvest kysten kom sannelig til dramatisk å forandre på jødenes tilværelse i India. I det hele tatt så må vel de indiske jødenes utvilsomt verste trengselstid i hele sin omtrent 3.000 år lange India tilværelse ha vært nettopp de 165 katastrofeårene under portugisisk koloni tyranni fra 1498-1663.
Om den «hellige portugisiske vrede» og forfølgelsestrang – ja, om hvor helt igjennom ubarmhjertige de katolske portugisiske okkupantene oppførte seg, og om hvor nærmest himmelropende religiøst intolerant dette herrefolket var mot annerledes tenkende og troende i «eventyrlandet» India – skriver de to norske globalhistorikerne A. St. Langeland og Haakon Holmboe blant annet følgende i sitt store historiske verk «India og Sørøst-Asia» fra 1981:
«Den voldsomme religiøse intoleranse, hensynsløshet og arroganse portugiserne nesten uten unntagelse la for dagen, gjorde dem forhatt over alt, slik at de ble stående helt alene da de senere måtte ta opp kampen med nederlendere og engelskmenn.»
Etter ikke mindre enn ca. 3.000 års fredelig sameksistens mellom jøder og blant annet hinduer i India ser det ut til at den religiøse minoritetsgruppen jøde har tatt en viss «farge» av majoritetsreligionen hinduismen og dets meget omfattende og rigide hinduistiske rangsystem, kalt kastevesenet, med sine flere tusen ulike kaster. Et jødisk samfunn som for øvrig i noen grad også har tilpasset seg de sosiale og kulturelle mønstre i sine hinduomgivelser. Det antyder i hvert fall den før nevnte og siterte danske forfatteren Ralph Oppenhejm. For i sin svært interessante bok «Tusen og en dag» skriver han følgende om Indias såkalte hvite, sorte og også brune jøder:
«De indiske jøder deler seg som sine hinduistiske landsmenn i kaster: hvite, sorte og brune jøder. De hvite er ikke hvite, de sorte ikke sorte, mens de brune snart har teint som sitrontre, snart som mahogni. Men til forskjell fra hindukastesystemet, hvor de lavere lagene ikke bare anses, men også føler seg som dårligere mennesker, holder jødene – iallfall de hvite og sorte – gjensidig hverandre for å være av lavere kaste, samtidig med at de betrakter seg selv som aristokratene, det rene blod, de eldste familier. De «hvite» – middelhavstypene – hevder at de er de eneste rettmessige, direkte etterkommere av de første innvandrerne, og påstår at de sorte er omvendte slaver. De «sorte», som ikke er til å skjelne fra andre indere og har langt vakrere trekk og farger enn de «hvite», er overbevist om at deres forfedre var de første israelitter som bosatte seg i India, og at de «hvite» først kom langt senere. «Hvite» og «sorte» gifter seg ikke med hverandre, besøker ikke hverandres bedehus, og ville like lite som hindukastene brahmaner og sudraer drømme om å spise ved samme bord. De «brune» inntar den vanskeligste stilling, de er etterkommere av frigitte slaver som har antatt sine herrers tro, og har for så vidt forbindelse med begge menigheter. Men deres rettigheter er sterkt begrenset, og det var først for noen ganske få år siden de klarte å skaffe seg noenlunde tålelige forhold.»
For øvrig er det som har vært karakterisert som hinduenes egen form for svært diskriminerende, undertrykkende og fornedrende apartheid system – det flere årtusengamle og forvirrende mysterium av et kastevesen – for lengst offisielt blitt opphevet i India. Men klasse- og kasteuvesenet lever fortsatt videre i beste velgående, og praktiseres fremdeles nesten overalt i landet av ca. hele 80 % av Indias vel 1 milliard mennesker, i dag på begynnelsen av det 21. århundre. Ja, til tross for at det hinduistiske kasteuvesenet altså ble formelt avskaffet i India for flere tiår siden, så er de fleste indiske landsbysamfunn fortsatt organisert etter dette mønster! I sin helt glimrende Indiabok fra 1999, «India – stevnemøte med skjebnen», sier den kjente norske utenriksreporteren Torbjørn Færøvik at «dagens India består av blant annet fire store hovedkaster og mer enn 2.000 underkaster!». «Selv ikke-hinduene i India, – blant annet både muslimer, kristne, sikher, jainer, parsere og jøder – er oppdelt i grupper som ligner kaster», skriver den indiske kulturforsker Ravindra K. Jain i sitt meget interessante og opplysende kapittel «Sosial lagdeling i India» i bind 7 av det store antropologiske tibindsverket «Jordens folk».
Angående fenomenet Indias «sorte» jøder skriver Gordon T. Bowles, – en kjent amerikansk professor i sosialantropologi ved Syracuse universitetet i New York, – kort følgende i sitt verk «The people of Asia», fra 1977: «Det fins to små jødiske samfunn på Malabarkysten i dag. Den ene – kjent som «de sorte jøder», – hevder å ha vært i Cochin siden romersk tid. Den andre har dokumentert bevis for å ha vært bosatt der siden det 10. århundre.»
